fbpx Helseforetaksmodellen: Båten lekker, og mannskapet ror seg utmattet Hopp til hovedinnhold

Helseforetaksmodellen: Båten lekker, og mannskapet ror seg utmattet

Bildet viser Kai Øivind Brenden

Styrene sier vi alle er i samme båt. Men når politiske ambisjoner og økonomiske realiteter ikke henger sammen, er det de ansatte som holder årene. Nå er båten lekk, og spørsmålet er hvor lenge helse- og omsorgstjenesten flyter før den synker.

«Vi er alle i samme båt», skrev styreleder i et av de regionale helseforetakene nylig i Dagens Medisin. Han beskrev hvordan økonomiske rammer ikke står i forhold til politiske ambisjoner. Det har han rett i. Men det er helsepersonellet som ror, og vi begynner å bli slitne. 

Som Halvard Vike, professor i sosialantropologi, har pekt på i flere år: velferdsstaten holdes flytende fordi helsepersonell kompenserer for manglende ressurser. Sykepleierne er helse- og omsorgstjenestens omsorgsreservoar. Når reservene tømmes, synker båten.

Ambisjonene er uten retning

År etter år økes bevilgningene til helseforetak og kommuner, men ikke nok til å realisere de politiske målene. Hensikten er å skape «insentiver til effektivisering». Men effektivisering av hva? Politikerne mangler en overordnet plan for prioritering. Alt skal fortsatt prioriteres, bare med mindre penger.

Ledere i både kommuner og helseforetak forteller at det ikke lenger er mulig å få endene til å møtes. Strikken er strammet for hardt.

Helsepersonellkommisjonen ba samfunnet drøfte omfang og kvalitet på tjenestene. Det er kanskje en nødvendig samtale. Samtidig er det grunn til å spørre om alle tjenestene har et høyt omfang og forsvarlig kvalitet. Og hva er forventningene fra befolkningen? Hvem vil gå til valg på å love mindre helse? Og hvem vil arbeide i en tjeneste hvor ambisjonene er urealistiske og ressursene utilstrekkelige? 

Konsekvensen av manglende prioritering blir todelte tjenester: et minimumsnivå for alle og et høyere nivå for dem som kan betale. Er det slik vi vil ha det?

Systemet undergraver fellesskapet

Dagens styringsmodeller skaper i økende grad risiko for at den offentlige helsetjenesten undergraves. Når styringssystemet belønner effektivitet og økonomisk balanse fremfor faglig kvalitet og tilgjengelighet, presses tjenestene mot et minimumsnivå. Det åpner rom for private aktører som kan tilby raskere og mer tilpassede tjenester til dem som har råd til å betale. 

Samtidig mister den offentlige helsetjenesten sitt fortrinn som felles sikkerhetsnett. Hvis pasienter og pårørende vender seg til private løsninger fordi ventetiden blir for lang, svekkes tilliten til det offentlige systemet. Det er et faresignal. Ikke bare for helsetjenesten, men for hele velferdsmodellen.

Utviklingen går i retning av et todelt helsevesen

Vi ser allerede tegn til at utviklingen går i retning av et todelt helsevesen. Antallet private helseforsikringer øker år for år. Mange av dem tegnes riktignok av selskaper i det private næringslivet, men det er også en økende tendens hos privatpersoner. De bemidlede og ressurssterke sikrer seg raskere tilgang til behandling, mens de som er avhengige av det offentlige, må vente lenger. Dette skaper økende forskjeller mellom grupper i befolkningen og bidrar til sosial ubalanse. 

Når beslutningstakerne samtidig opprettholder et finansieringssystem som ikke dekker kostnadene ved egne ambisjoner, svekkes kvaliteten i den offentlige helsetjenesten ytterligere. Resultatet kan bli en helsetjeneste som gradvis forfaller, blir mindre tilgjengelig og i praksis annenrangs for dem som trenger den mest. Det er en utvikling som undergraver både likeverd og solidaritet i helsepolitikken. Det er en utvikling hvor befolkningen etter hvert vil kunne stille spørsmål om det er vits i å betale skatt. De må jo uansett betale mye selv. 

Modellen er i ubalanse

Kommuner og helseforetak møter de samme grunnleggende utfordringene. Staten låner ut penger, og kommunene må betale renter og avdrag. Som i min hjemkommune Lørenskog der nesten 300 millioner kroner alene går til renter neste år. For sykehusene kommer i tillegg avskrivninger på bygg og utstyr. Til sammen forsvinner milliarder av helsekroner i systemkostnader og ikke til pasientbehandling.

Helseforetaksmodellen skulle sikre effektivitet og profesjonell styring. Nå diskuteres det om modellen er bærekraftig. Mange peker på at dagens system kombinerer økonomisk press med politisk detaljstyring, uten tydelig ansvar. Skal styringen bli mer politisk, må også politikerne ansvarliggjøres. 

Samtidig viser erfaringen at krisen ikke bare handler om økonomi. Kommunene, som ikke styres etter foretaksmodellen, står i enda større utfordringer. Finansieringssystemene er i seg selv en del av problemet.

Omstilling maskerer underfinansiering

Det snakkes stadig om behovet for mer omstilling. Men det finnes ikke midler til reell endring. I stedet pågår en kontinuerlig tilpasning. En taus dugnad blant medarbeiderne som forsøker å dekke over manglende prioriteringer og finansiering. Hvor er livbåten? 

Uten en styringsmodell der prioriteringene gjøres på riktig nivå, og der midlene følger de politiske ambisjonene, vil ikke tjenestene stå seg. Ansatte i helseforetak og kommuner har rodd lenge nok. Båten er lekk. Snart synker den.

2 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Meghan

Spesialsykepleier
2 hours 50 min siden

Takk for et så flott innlegg.

Linda Syvertsen

Operasjonssykepleier
2 hours 18 min siden

I dèt helsevesenet vi har i dag er det lagt opp til hva sykehusene kan tjene inn av DRG - poeng som igjen er poeng som genererer penger pr operasjon eller gjennomført behandling fra staten. Dette systemet er helt abdurd. Jo mere helsepersonell jobber jo mere penger kommer inn. Kvaliteten blir ikke målt,og når det gjelder kvalitet er det enkelt personer og grupper som sier fra ingen over oss. Så lenge det går bra har de nådd målene om å tjene inn poeng og income til systemet. På denne måten behandler vi bare de akutt syke/ skadde(som vi selvfølgelig også skal) hei og kronikere. Men hvor mye penger og insats blir brukt til forbyggende helsearbeid? Det er meget lite. Jeg antar at det er riktig det jeg har lest flere dteder :5% til forebyggende. Hvorfor? Jo, fordi de tror at det ikke er inn tjenende for sykehuset. Det er latterlig at ikke alle deler av helsetjenesten er lagt inn med et system der behandlerne blir belønnet for å forbyr helse på høyt nivå. Det er selvsagt noe hver og en av oss selvsagt bør være ansvarlige for, men som vi vet er vanskelig for folk. Her kan nevnes banale ting som, sove nok, spise sundt, fysisk aktivitet for helsa. Her har helsemyndigheter en gedigen gevinst og en gedigen jobb å gjøre for å få folk inn i systemer som oppfordrer og hjelper folk med å ta gode valg. Dette hadde gitt mindre utgifter på helsebudsjettet på sikt. Skadde og kronikere skal selvfølgelig få den hjelpen de trenger misforstå meg rett, men en hjelp satt i system på en helt annen måte slik at utgifter til sykdom gradvis blir mindre og befolkningen vil få bedre helse. Dette er det kun systemet som kan hjelpe folk med, da det er mye i matindustrien som gir valg det ikke er så mye tid helse i. Helseforetakene i må derfor endres /legges ned slik si fokuset ikke legges på raskt tempo, effektivisering, inntjening og å få unna køer, men i større grad fokuserer på forbyggende helse satt i system helt fra fastlege til behandlere i sykehus.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Fagsjef
Sykepleier
Kjøp annonse

Quiz

Annonse
Annonse