17.09.2025 publiserte Sykepleien nyhetssaken «Studentleder: – Vi må få kompetanse til å ivareta oss sjøl». Det første som slo meg, var at dere har ansvar for dere selv og hvor svake unge mennesker er blitt i møte med utfordringer i samfunnet. Men så slo det meg; jeg er jo en av dem som har trådt ut av rekkene fordi sykepleieryrket ble for tøft når belastningene ble for store og tunge å bære, både på jobb og hjemme.

Klarer jeg ikke å holde meg selv oppreist så klarer jeg heller ikke å holde dem rundt meg, eller pasientene mine oppreist. Og skal jeg klare å holde meg sterk for andre så må jeg styrke meg selv. Trene og pleie meg selv. 

Da det ytre presset rundt meg økte, klarte jeg ikke lengre å se hvem jeg var eller hvem andre var. Energien min forsvant, og jeg tok alle andres smerte, angst og ubehag inn.

Studentleder ber om kunnskap for å styrke egenomsorg

Studentleder Henriette Karlsen Brenna forteller at de ønsker mer kunnskap om egenomsorg, omsorgstretthet og skadeforebygging. Og om egenomsorg sier studentlederen dette: 

«Vi ser jo at mange faller fra yrket på grunn av belastninger og arbeidsvilkår. Derfor må vi få kompetanse til å ivareta oss sjøl. Vi mener det bør være via utdanningen. Studentene må få en grunnforståelse av hvordan man gjør det. Men klart at det også er arbeidsgivers ansvar å sørge for et godt arbeidsmiljø og helsefremmende arbeidstidsordninger.»

Her er jeg enig med Brenna, men samtidig må vi også anerkjenne at vi har et ansvar for oss selv.

Arbeidsgiver følger loven, men beskytter ikke mot all emosjonell belastning

Arbeidsgiver er underlagt arbeidsmiljøloven som blant annet peker på viktigheten av helsefremmende arbeidsplasser. Tariffavtalene våre regulerer arbeidstidsordninger, og NSF forhandler lønn og rettigheter for oss. Opplever vi uverdige arbeidsforhold, har vi lov til å si ifra og varsle om vi må. Vi har IA-avtaler som sikrer trepartssamarbeid hvor ansatte, fagforeninger og arbeidsgiver kan snakke sammen fritt og har et felles mål om å sikre det gode arbeidsmiljø. 

Arbeidsrettslig har vi rettigheter og et sterkt vern omkring ansatte i Norge. Der er vi heldig. Men samtidig pekes det på at HMS-arbeidet i helse- og omsorgsyrkene er dårlig for hvordan vi kan systematisk regulere og risikovurdere psykososiale og emosjonelle belastninger og faktorer når vi mennesker er så ulike? 

Hvordan kan ledere forhindre at vi som ansatt, ikke tar emosjonell skade av Herr Olsens psykiske smerteuttrykk, eller Fru Hansens traumer og triggere som plutselig slår ut i angstanfall og fysisk utagering? Jeg vil tro at ledere skulle ønske at de kunne verne alle sine ansatte mot emosjonelle belastninger og psykisk ubehag, men det klarer de nok ikke.

Speilnevroner gjør at vi tar inn andres følelser

Er det noe jeg har lært den harde veien, så er det egenomsorg. For hva vil det si å overta andres følelser og kjenne på dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å lindre og snu andres smerte, angst, ubehag og vonde følelser til glede og ro? Hvorfor tok jeg over andres følelser? Jeg tror det handler om empati, grensesetting og indre mønstre.

Hjernen vår har et system (speilnevroner) som gjør at vi intuitivt kan speile og kjenne igjen andres følelser. Dette er en grunnleggende sosial ferdighet som gjør oss i stand til å føle empati. Når vi ser noen lide, kan vi ubevisst kjenne på en del av den samme smerten selv. En emosjonell resonans. Dette er nyttig i relasjoner, men det blir tungt å bære når vi tar på oss ansvaret for å endre den andres emosjonelle tilstand.

Tidlige mønstre lærer oss å bære andres smerte

Hvis vi tidlig har lært at vi må passe på stemningen hjemme, kan vi utvikle et indre mønster der vi føler oss ansvarlig for andres følelser. Vi kan tro at en sykepleier alltid skal klare å hjelpe den andre til å føle seg bedre og oppleve skam når vi ikke lykkes. Skam kan oppstå ubevisst når vi stiller et krav til oss selv om vi burde klare å lindre den andres smerte og ubehag. Og når dette ikke går, så kan vi føle at vi svikter oss selv. Vi var ikke gode nok. Vi klarte ikke hjelpe. Derfor er vi ikke en god sykepleier.

Når egne og andres følelser flyter over i hverandre, blir det vanskelig å skille hva som er mitt og hva som er ditt. Da trenger vi å lære oss grensesetting og bli oss selv bevisst. Det er så mye feillæring vi bærer rundt på som er mer til skade for oss selv enn oppløftende. Så hvordan kan vi møte oss selv mer bevisst med egenomsorg?

Sykepleiere lærer å skille empati fra ansvar

Vi må lære å skille mellom empati og ansvar. Vi kan være til stede med varme og forståelse uten å ta eierskap over den andres indre tilstand. Vi kan øve oss på grensetting ved å bevisstgjøre oss selv ved å si til oss selv: «Dette er den andres smerte. Jeg kan være medfølende, forsøke å lindre, være til stede og anerkjenne, men jeg trenger ikke bære den andres smerte selv.» 

Noen ganger er det mest helende å tåle og sitte sammen med den andre og hans smerte, uten å prøve og fikse. Bare akseptere ubehaget som er her og nå. «Nå er angsten rå og det gjør vondt i hele kroppen, men samtidig vet jeg at tanker og følelser er forbigående. Jeg vet at dette snur. Jeg tåler dette.»

Så kommer gjerne den viktigste symptomlindringen når det gjelder egenomsorg: Du må lære deg å regulere ditt eget nervesystem gjennom rolig pust, myke bevegelser og refleksjon under og etter du har vært i sterke følelsesmessige rom med andre mennesker. Lær deg selv å kjenne. Hva tåler du og hvor trenger du å øve deg på å akseptere og gi slipp? Ivareta deg selv først. Du kan bare kontrollere deg selv. Vær et medmenneske, vær trygt til stede samtidig som du verner om deg selv. 

Vi er bare mennesker på godt og vondt.