Sykepleierstudentene lærer å håndtere kritisk syke pasienter gjennom simulering

Studentene opplever realistiske scenarioer når de trener på akutt- og førstehjelp. Rekvisitter, simulatorer og levende markører gjør øvelsene autentiske.
Hvert år har studentene i fjerde semester på bachelor i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole en akutt- og førstehjelpsuke. Gjennom simulering lærer de å håndtere akutte sykdommer. De øver på å gjøre selvstendige og systematiske vurderinger, ta riktige prioriteringer og beslutninger og kritisk evaluere effekten av sykepleien. I teamarbeid vurderer de både egen og andres sikkerhet.
Ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) lærer sykepleiestudentene i fjerde semester å ta vare på akutt, kritisk og alvorlig syke pasienter og deres pårørende. I den kliniske læringslaben øver de på observasjoner, vurderinger og ulike kliniske prosedyrer som er viktige for praksis i spesialisthelsetjenesten.
En del av treningen skjer gjennom fullskalasimulering, der studentene kopler teori om hvordan håndtere akutt og kritisk syke pasienter med praktiske ferdigheter (1). De øver på å samarbeide og kommunisere i team mens de håndterer situasjoner som respirasjonsdepresjon, sepsis, postoperative blødninger og akutt koronarsyndrom.
Studentene trener på livreddende førstehjelp
I akutt- og førstehjelpsuka øver de også på å hjelpe mennesker som trenger livreddende førstehjelp utenfor helseinstitusjoner. Dette kan være situasjoner de møter som privatpersoner, der de som helsepersonell har plikt til å hjelpe (2). Da må de klare seg uten medisinsk utstyr, uten kjennskap til personens sykehistorikk og i samarbeid med ukjente team.
Studentene utfører en strukturert ABCDE-undersøkelse, altså Airway (luftveier), Breathing (respirasjon), Circulation (sirkulasjon), Disability (bevissthet), og Exposure/Environment (eksponering/omgivelser), og gjør en vurdering for å identifisere svikt i vitale funksjoner og iverksette relevante tiltak. De trener også på tydelig og effektiv kommunikasjon i akutte situasjoner.
Akutt- og førstehjelpsuka starter med en inspirasjonsdag der eksterne forelesere deler erfaringer med å behandle akutt og kritisk syke pasienter. Deretter deltar studentene i stasjonstrening, hvor de simulerer fem ulike akutte hendelser (se figur 1). Uka gjennom jobber de i grupper på ti med en felles oppgave, som de presenterer den siste dagen, før de gir hverandre medstudentrespons.
Denne artikkelen tar for seg simuleringstreningen under stasjonstreningen.
Simulering styrker erfaringskunnskap
For at sykepleierutdanningen skal være profesjonsnær, peker Melding til Stortinget 19 på behovet for mer erfaringskunnskap (3). Fullskalasimulering er en god pedagogisk metode for å styrke denne kunnskapen (4).
Når studentene opplever psykologisk trygghet under simuleringen, øker både kunnskapen, selvtilliten og evnen til kritisk tenkning – så lenge treningen føles realistisk og trygg (1, 5).
Studieplanen sikrer helhetlig læringsprosess
Ved LDH er forskningsbaserte pedagogiske modeller for kliniske studier (7), simulering (8), vurdering og evaluering (9, 10) en del av studieplanen. Studieplanen legger opp til en integrert læringsprosess der teoretiske studieaktiviteter på campus kombineres med strukturerte øvelser i simulering og klinisk praksis.
Akutt- og førstehjelpsuka er utarbeidet etter prinsippene for Constructive Alignment (CA) (11). Det betyr at læringsutbyttene analyseres nøye før innhold, undervisningsmetoder og vurderingsformer utvikles. Slik sikres progresjon og økende kompleksitet gjennom hele utdanningen.
Rekvisitter skapte trygg og realistisk øving
Høyskolelektorene som organiserte akutt- og førstehjelpsuka, hentet inspirasjon fra stasjonstreningen ved NTNU på Gjøvik. Vi tok med ideen om å rotere mellom ulike stasjoner og temaer, for eksempel å være først på stedet ved en trafikkulykke med en bevisstløs bilfører med ufrie luftveier og å håndtere våkne barn med fremmedlegemer i luftveiene.

Studentene øvde på fem ryggslag og fem brystkompresjoner eller bukstøt på spedbarnssimulatorer (Little Baby QCPR) og barnesimulatorer i alderen seks–sju år (Resusci Junior). Siden barnesimulatorene sjelden brukes ellers i studiet, var alle studentene aktive på denne stasjonen.

For å sikre kvalitet fikk vi hjelp fra ambulansetjenesten til stasjonen om trafikkulykke. Her var det spesielt viktig å trene på å sikre skadestedet for å ivareta egen og andres sikkerhet. Det var derfor rekvisitter som refleksvest, ullteppe og varseltrekant tilgjengelig.
Studentene møtte uavklarte pasientsituasjoner
Vi ønsket også å simulere et scenario der årsaken til pasientens tilstand ikke var åpenbar. Studentene møtte en levende markør som hadde nedsatt bevissthet. Her måtte de kartlegge strukturert for å finne ut om årsaken kunne være traumatisk hodeskade, hjerneslag, psykiatrisk lidelse eller hypoglykemi.
For å øve på hjerte- og lungeredning (HLR) utenfor helseinstitusjonen fant studentene en livløs person med mistanke om hjertestans. Her var det begrenset tilgang til utstyr som pocket mask, hjertestarter og oksygen.

Én av stasjonene foregikk på en somatisk sykehusavdeling, der studentene så en film om en pasient som motsetter seg nødvendig helsehjelp. Filmen ble laget for å sørge for at alle så det samme scenarioet, der pasienten var til fare for seg selv og sykepleierne. Dette ga grunnlag for debrif om de viktige etiske vurderingene og aktuelt lovverk knyttet til bruk av tvang.
Spørsmål som ble diskutert, var:
- Hva klassifiseres som behov for øyeblikkelig hjelp?
- Hvordan kan vi hindre at en person skader seg selv eller andre?
- Hvordan kan vi redusere bruken av tvang og samtidig sikre pasientens autonomi?
Undervisningen gir grunnlag for tverrfaglig forståelse
For at simulering skal gi god læring, er det viktig at studentene har nok forkunnskaper til å håndtere situasjonene de møter, og dermed føler på mestring (4, 12).
I den teoretiske undervisningen tidligere i utdanningsprogrammet gir vi studentene grunnlag for å forstå begrepene tverrfaglig, tverrprofesjonell og tverrsektoriell samhandling, slik det står i læringsutbyttebeskrivelsene.
I den kliniske læringslaben trener studentene på praktiske prosedyrer som er nødvendige for å håndtere akutte hendelser og bevare liv og helse. Dette inkluderer å gjenkjenne hjertestans, varsle og utføre HLR med god kvalitet.
Ved simulering gir fasilitatoren vanligvis en grundig brif om scenarioet før studentene går i gang.
Forberedelse styrker læring og mestring
For å få mest mulig tid til selve stasjonstreningen på campus ga vi studentene mulighet til å forberede seg hjemme gjennom en digital læringssti i læringsplattformen Canvas. Læringsstien inneholdt forslag til litteratur, retningslinjer, videoer, rapporter, praktiske prosedyrer i VAR Healthcare og aktuelt lovverk.

Et eksempel var en video som viste hvordan man håndterer ufrie luftveier hos en bevisstløs bilfører, og hvordan man sikrer skadestedet og seg selv, blant annet ved å sette ut varseltrekant. Dette var noe studentene mestret godt under stasjonstreningen ved skadestedet.
Inspirasjonsdagen med eksterne forelesere tok opp temaer knyttet til situasjonene de senere skulle møte i stasjonstreningen. Slik la vi til rette for at studentene skulle ha muligheten til å møte opp godt forberedt og oppleve mestring.
Studentene deltok i realistiske scenarioer
På flere av stasjonene deltok studentene aktivt i scenarioer med akutte og kritiske situasjoner. Vi brukte både levende markører, spilt av høyskolelektorer og studenter, og simulatorene Nursing Anne, Sim ALS, Resusci Junior og Little Baby QCPR. Målet var å gjøre scenarioene så realistiske som mulig for best læring (5).
De voksne simulatorenes vitalia ble styrt av fasilitatoren via en pad, slik at vi kunne gi studentene direkte respons på tiltakene de utførte. For eksempel kunne simulatoren begynne å puste igjen og få følbar puls når studentene gjenopprettet sirkulasjon etter HLR og bruk av hjertestarter.

På andre levende markører og simulatorer festet vi lapper med respirasjonsfrekvens på brystet og skrev hjertefrekvens med tusj på håndleddet. Vi brukte også teaterblod for å skape et realistisk inntrykk og hjelpe studentene med å samle inn relevante data.
Studentene delte erfaringer og forslag til forbedring
I hvert scenario var tre til fem studenter aktive, mens de andre observerte. Observatørene fikk beskjed om å dele sine inntrykk i en felles debrif.
Fasilitatoren stilte spørsmål om hvordan studentene samlet inn, analyserte og vurderte informasjonen, og hvordan de tok vare på pasienten til mer hjelp kom. Observatørene delte hva de hadde sett, og kom med forslag til hva som kunne vært gjort annerledes.
I debrifen gikk fasilitatoren gjennom følgende punkter basert på læringsutbyttebeskrivelsene:
- Hva gikk bra, og hva var utfordrende?
- Rask vurdering av situasjonen, inkludert egen og andres sikkerhet
- Undersøkelse og observasjon, samt livreddende førstehjelp med bruk av ABCDE
- Teamarbeid, ledelse og kommunikasjon i akutte situasjoner, med verktøy som closed loop, ISBAR og varsling til AMK
- Etiske vurderinger og lovverk
Gruppene trente på prioritering og ledelse
Tverrprofesjonelt samarbeid og øving i å gi strukturert rapport med ISBAR (13) skjedde ved at studentene simulerte at de ringte til Akuttmedisinsk Kommunikasjonssentral (AMK) på flere av stasjonene, og i møtet med ambulansepersonellet som kom til skadestedet.
Studentene øvde på hensiktsmessig tverrfaglig kommunikasjon med fasilitatorer med erfaring fra ambulansetjenesten og en høyskolelektor som fulgte AMKs protokoll ved hjertestans.
Studentene trente også på å prioritere helsehjelp når flere personer trenger hjelp samtidig. Da ambulansepersonellet kom til skadestedet, ga studentene en muntlig rapport der de forklarte prioriteringene og tiltakene de hadde iverksatt.
Da gruppen kom til en ny stasjon, måtte de sammen bestemme hvem som skulle ta ledelsen, hvordan de skulle ta vare på egen og andres sikkerhet, og hvordan de skulle samle og videreformidle strukturert informasjon.
Egen sikkerhet kan for eksempel være truet i møte med en agitert pasient, når skarpe gjenstander ligger ved en hjelpetrengende, eller ved bruk av hjertestarter når mange mennesker flokker seg rundt en bevisstløs person.
Fasilitator skapte trygghet i debrifene
For å sikre oss tilbakemeldinger fra studentene da undervisningen var ferdig, sendte vi dem et nettskjema. Her ble det rapportert at debrif med fasilitator etter stasjonstreningen var lærerik. Fasilitatoren la til rette for felles læring med positive tilbakemeldinger fra resten av gruppen i et trygt miljø (14). Både aktørene og observatørene ble oppfordret til å delta i diskusjonene.
Noen studenter syntes det var ekstra nervepirrende å simulere mens medstudentene observerte, men de fleste levde seg inn i scenarioet etter hvert. Å bruke simulatorer som var sminket realistisk, ha levende markører og andre rekvisitter bidro til å gjøre scenarioene mer autentiske (5).
Noen studenter viste mindre engasjement for simulering som undervisningsmetode, og da krevdes det ekstra mye av fasilitatoren for å få dem delaktige.
Stasjonen med film førte til gode diskusjoner, men studentene rapporterte at de ønsket å delta aktivt i dette scenarioet også. Til gjennomføringen i 2025 videreutviklet vi stasjonen slik at en levende markør spilte pasienten som motsatte seg helsehjelp og ble utagerende. Dette ble godt evaluert av studentene etterpå, da de ønsket seg mer kunnskap og erfaring rundt bruk av tvang.
Takksigelser
Takk til Alexander Sjøli Nilsen, Jone Hamnikvoll Thelle, Maria Berg Ekelund, Siri Vestby Bøe og Edith Roth Gjevjon for hjelp med gjennomføring av uka og skriving av artikkelen.
Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.
0 Kommentarer