Tverrfaglig samarbeid må læres

WHO beskriver tverrfaglig utdanning som et helt nødvendig steg for å gjøre morgendagens helsepersonell i stand til å ta vare på pasientenes behov. Hvorfor får vi det ikke til?

Et mulig svar er legers dominerende rolle i både klinikk og forskning som gjør det vanskelig å få til et konstruktivt tverrfaglig samarbeid om utdanningsprogrammer og forskning. En nyere norsk studie viste at medisinstudenter opplevde at det var forventet at de tok ansvar. Det primære var å arbeide selvstendig og ikke nødvendigvis i team med andre. Den samme studien viste at sykepleierstudenter hadde en oppfatning om at de skulle være medansvarlige og jobbe tverrfaglig. Begge studentgruppene opplevde imidlertid at psykisk helse- og rehabiliteringsavdelinger var arenaer hvor det tverrfaglige samarbeidet mellom sykepleiere, leger, fysioterapeuter og psykologer og sosionomer fungerte bra.

Det er grunn til å tro at tverrfaglighet sitter «mellom ørene» til de som skal samarbeide, og at verdier som likeverd og respekt er sentrale. Hvis dette skal gjennomsyre forskning, utvikling og innovasjon innen helsefagene må det læres. Og ikke bare av studenter og undervisere, men også av politikere og helsebyråkrater.

HelseOmsorg21, presentert i juni 2014, skal legge til rette for en målrettet, helhetlig og koordinert nasjonal innsats for forskning, utvikling og innovasjon innenfor helse og omsorg. En viktig forutsetning for dette arbeidet er samarbeid om både utdanning og forskning på tvers av profesjonsgrensene. Strategien beskriver at vi per i dag mangler tverrprofesjonell kompetanse, og knytter dette spesielt opp mot nye utfordringer innen kommunehelsetjenesten og spesielt eldreomsorgen.

For å oppnå tverrfaglig kompetanse må studentene innen helseprofesjonene lære å jobbe tverrfaglig. En av forutsetningene for å få til dette er at vi har et godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og helseforetakene og kommunehelsetjenesten.

Sykepleiere har i kraft av utdanning og posisjon mye samarbeidskompetanse og kan fremstå som «den flinkeste i klassen» innen tverrfaglig samarbeid. Likevel sliter vi med å få gjennomslag hos dem som bevilger midler til forskning, utvikling og innovasjon. Da blir det enda viktigere å hente inspirasjon og finne ut hva det er som gjør at faggruppene innenfor psykisk helse og rehabilitering samarbeider så godt med gode resultater.