Lær av andres feil når det gjelder sykelønnsordninger

I disse dager går debatten høyt om sykelønnsordningen. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og flere partier i opposisjon vil kutte i denne rettigheten som norske arbeidstakere har hatt siden 1978. 

Kan det virkelig være nødvendig å gjøre samme feil som andre rundt oss og med det svekke velferdsstaten? Det burde ikke herske noen tvil om at vi skal være hjemme når vi er så syke at vi trenger det og at det ikke skal få økonomiske konsekvenser for enkeltpersoner i velferdsstaten Norge.

Det er et politisk spill 

Jeg slutter aldri å undres over det politiske maktspillet. I denne sammenheng handler det om at blant annet FrP vil innføre karensdager, Venstre vil kutte lønnen med 80 prosent, mens AP vil beholde sykelønnen.

De fleste av de senere rapporter og meldinger fra ulike departement og direktorat, som for eksempel NOU-en Tid for handling, Perspektivmeldingen, Helseberedskapsmeldingen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan, fremhever fremtidsutfordringene med færre yrkesaktive enn personer med et tjenestebehov. Dette underbygger hvor viktig det er å holde folk i arbeid og unngå sykdom, men er løsningen virkelig å «straffe» de som blir syke?

Et ikke-inkluderende arbeidsliv

Hva handler dette egentlig om? Tror politikerne at folk er hjemme fordi de ikke «gidder å jobbe»? Har det på noe tidspunkt eventuelt vært aktuelt å differensiere mellom ulike sykdomstilstander? Det er for eksempel muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som topper sykefraværsstatistikken. 

For noen innen disse sykdomskategoriene kan det kanskje være aktuelt å jobbe litt eller å få tilrettelagt arbeidsdagen. Men her har altså ikke partene i arbeidslivet klart å enes om en fornying av IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv).

Samtidig ser man nå i sykefraværstallene at tilstander som influensa, kikhoste og akutte øvre luftveisinfeksjoner har en stor økning. Som fembarnsmor har jeg over flere år opplevd at dette er symptomgivende tilstander hvor barn skal holdes hjemme fra barnehagen. 

Folkehelseinstituttet skriver følgende: «Ved smittsom sykdom vil ofte barnets allmenntilstand avgjøre om barnet bør være hjemme. Vurdering av barnets allmenntilstand baseres på foresattes skjønn. Som hovedregel bør barnet være feberfri og frisk nok til å kunne delta i normale aktiviteter i barnehagen.»

Hva da med voksne? Og vil balansen smittefare/allmenntilstand avhengige av arbeidssted? Som helsepersonell kan man for eksempel møte sårbare og kritisk syke pasienter som virkelig ikke trenger å smittes av noe ekstra i tillegg. Man kan også smitte kollegaer, og så er runddansen i gang. Dette kan da ikke anses å ha gunstige effekter på ubalansen mellom andelen yrkesaktive og andelen som har behov for offentlige tjenester?

Forskning på tilstedeværelse ved sykdom

En studie fra Tsjekkia indikerer at det å innføre tre dagers karenstid for sykelønn ikke medførte en reduksjon i fravær, men heller at ansatte valgte å ta fri med eller uten lønn. Mange har ikke økonomi til å ta fri med lønn. Det at folk går på jobb selv om de er syke, er et internasjonalt fenomen beskrevet som «presenteeisme» (her oversatt videre som tilstedeværelse). 

Studier indikerer at dette øker medisinske kostnader, reduserer produktivitet, øker antall arbeidsulykker og medfører negative økonomiske konsekvenser for bedrifter. Videre viser studier av dette fenomenet blant helsepersonell at tilstedeværelse ved sykdom kan medføre utbrenthet, negative konsekvenser for mental helse og redusert kvalitet på tjenestene som ytes. Samtidig fremheves det et behov for mer forskning på tematikken presenteeisme og det motsatte «absenteeisme».

Konsekvenser for enkeltpersoner

Spesialist i arbeidsmedisin, Ebba Wergeland, skriver følgende i Tidsskrift for Den norske legeforening: «Hvis vi kutter ytelsene slik svenskene har gjort, kan vi kanskje komme ned på svensk fraværsnivå. Men vil vi det? Når ytelsene kuttes, er det dem som har minst, som må endre fraværsatferden mest. De tar feriedager i stedet for karensdager og går på jobb når de burde vært hjemme». 

Forskerne Strand, Nosrati og Svastad viser også til at erfaringene fra Sverige tilsier en svekkelse av velferdsstaten med økende arbeidsledighet og forskjeller på grunn av endringene i sykelønnsordningene.

Hva med de som har langvarige sykdommer, med periodevis forverring? De som er avhengig av regelmessig behandling som gjør at de ikke kan jobbe den dagen de får behandling? Selv har jeg en i nær familie som trenger laser- og injeksjonsbehandlinger på øynene, periodevis hver 14. dag. Siden hen ikke har syn den dagen behandlingen gis, kan hen ikke utføre sitt arbeid. Bare dette vil altså kunne medføre 25 dager uten lønn. 

Helseministeren fremhevet i sin helsetale 2025: «Etterkrigstidens velferdsreformer, vårt Norge, er bygget stein for stein», og på «Bedre ledelse, riktig kontrollspenn, faglig støtte og fleksibilitet» for å redusere sykefraværet. 

Jeg ber med dette både politikerne og eventuelt velgerne til årets stortingsvalg om å tenke seg om.