Akuttpsykiatrien er en viktig mellomstasjon

Når du hører pasienthistorier fra psykiatrien i mediene, er de som regel fra akuttpsykiatrien. Det er historier om å bli lagt i belter ubegrunnet, om ikke å bli hørt, å ikke bli tatt på alvor, eller at pasientene ikke får den hjelpen de trenger.

Bakgrunnen for historiene er ofte sammensatte og grunner i lidelsen og opplevelsene til den enkelte, men jeg vil våge å påstå at mange av tingene som blir sagt og skrevet, har en rot i virkeligheten.

Muligheten til å begrense skaden

Brukermedvirkning – mindre bruk av tvang og tvangsmidler – er oftere og oftere argumentene for en bedre behandling av pasientene i akuttpsykiatrien. Men er det løsningen?

Mangeårig rettspsykiater Randi Rosenqvist mener kvaliteten på det psykiatriske helsetilbudet er for dårlig og at sengeplassene er for få.

«Det har gjennom flere år vært et press på minst mulig tvang i psykiatrien, og et sykehus blir målt på kvaliteten på hvor få som blir tvangsinnlagt eller hvor kortvarig pasientene er på sykehus. Det mener jeg er helt gale parametre å måle psykiatriens kvalitet på», sa Rosenqvist i et NRK-intervju gjengitt av Sykepleien.

I en akutt fase kan en person i psykose være så utilregnelig at de er en fare både for seg selv og andre. Skal man ikke da ha muligheten til å begrense disse skadene, både ute i samfunnet og inne i en avdeling?

Mange av pasienter jeg har truffet, har brent broer til familiemedlemmer, venner og til arbeidsgiver via sosiale medier eller via telefonsamtaler. Når personen kommer til seg selv, har de kanskje mistet jobben.

For stort rom for tolkning

Dette skjer fordi det rett og slett nesten er umulig å få en lege til å fatte et vedtak som gjør at pasienten blir fratatt telefonen. Telefonen er i så stor grad en del av livene våre, og vi har det meste av livet vårt på en telefon.

Dette ble ekstra vanskeligere etter revisjon av psykiskhelsevernloven. Der står det at innskrenkninger i retten med forbindelser til omverden skal ha sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person gjør dette nødvendig. Denne ordlyden skaper for stort rom til tolkning og avveininger.

Tvang fordi det er nødvendig

Pasientene i akuttpsykiatrien er i de fleste tilfeller lagt inn på tvang. Det innebærer å være i en lukket avdeling med de begrensningene det fører med seg. Det kan utføres tvang i form av medisinering uten samtykke og bruk av mekaniske tvangsmidler i situasjoner der pasientene ikke kan ta kontroll over seg selv og er en fare for seg selv, for andre eller begge deler.

Det er viktig for meg å påpeke at tvang – utover det at pasienter blir tvangsinnlagt – er sjeldent og utføres ikke for moro skyld, men fordi det er nødvendig.Det oppleves nok, for pasientene, både som urettferdig, skremmende og krenkende når det gjennomføres.

De som ikke har opplevd noe annet enn akuttpsykiatrien – de vi kaller svingdørspasienter som stadig kun er innom akuttpsykiatrien og ikke kommer noe lengre i forløpet – vil nok tenke at dette er det psykiatrien i Norge har å by på.

Vi trenger mellomstasjonen

Akuttpsykiatrien er en mellomstasjon for de fleste pasientene før de blir sendt videre til sikkerhetspsykiatri, alderspsykiatri, hjem eller bolig i kommunen. Eventuelt blir de satt i fengsel.

På grunn av de lange ventelistene trenger vi virkelig denne mellomstasjonen, men det kan virke for meg at akkurat denne delen av psykiatrien er glemt når man snakker om opprustning av psykiatrien. Vi mangler fagfolk, tid til pasientene, et godt tilbud og en terapeutisk retning.

De lange innleggelsene og det daglige tilbudet i akuttpsykiatrien er magert. For de fleste blir dagene monotone. Behandlingen er snever, og de ender med å sove hele dagen. Behandlingen innebærer medikamentell behandling, miljøterapi og samtaler med behandler.

Samtalene foregår i knappe 15 minutter i uka. Miljøterapien er et vidt begrep, men miljøterapien er snever i akuttpsykiatrien. Den innebærer som regel brettspill, tv titting, spise til måltider og kanskje en tur på butikken. For det er ikke alle som har utgang.

Voldelige og psykotiske mennesker

I akuttpsykiatrien passer ufaglærte på noen av de sykeste menneskene, noen av de farligste menneskene og noen av dem med de mest sammensatte lidelsene av alle i samfunnet.

Ufaglærte blir satt til å jobbe med mennesker som sitter i varetekt fordi de nettopp har drept noen. Noen blir mer som en vokter enn helsepersonell. Man blir heller ikke spurt om vandelsattest når man begynner i jobben, så de som jobber i akuttpsykiatrien kan både ha narkodommer og være seksualforbrytere når de jobber i dette arbeidet.

I akuttpsykiatrien møter vi altså disse menneskene i en fase av sykdommen der de er sykere enn når de kommer til sikkerhetspsykiatrien. Noen ganger er vi så få på jobb at sikkerheten settes på spill. Vi må håndtere voldelige og psykotiske mennesker som politiet har hatt trøbbel med å pågripe uten en gang å få risikotillegg for den jobben vi gjør. Risikotillegg får man derimot når man jobber i sikkerhetspsykiatrien.