Kronisk syke mennesker er samhandlingsreformens ofre

Det er opplest og vedtatt at mennesker med kroniske alvorlige psykiske lidelser ikke lenger får plass på sykehusene i spesialisthelsetjenesten. De får nå tilbud ute i kommunene eller plass gjennom anbud i private virksomheter.

Det er slik våre styresmakter har valgt å strukturere helsetjenestene. Antall sykehussenger reduseres hvert år, og det er et dagsaktuelt tema at helsetjenesten bevilges mindre økonomiske midler enn den har bruk for. 

Mange hensyn å ta

Som sykepleier i en førstelinjetjeneste i endring må jeg klare å ha flere tanker i hodet på en gang. I vår jobb har vi det faglige aspektet, hvor jeg forplikter meg til å tilegne meg riktig og tilstrekkelig kompetanse for å ivareta menneskene jeg skal hjelpe ut ifra deres hjelpebehov.

Så har vi det juridiske aspektet, hvor jeg er underordnet en rekke lover som legger føringer for hva jeg har lov til å gjøre i min jobb og hvilke rettigheter menneskene jeg pleier, har krav på.

Til sist, men definitivt ikke minst, har vi det politiske aspektet. Helsepolitikken setter rammene for hvilke behandling syke mennesker har krav på og hvor de skal forvente å få hjelp. 

Kan få store konsekvenser

Altså, mennesker som ikke har behov for akutt behandling, eller som ikke utgjør en stor trussel mot samfunnsvernet eller seg selv, skal behandles i førstelinjetjenesten. Det er billigere. Her er ikke spesialkompetansen tilstrekkelig indoktrinert i arbeidsmiljøene, og det er tidkrevende å opparbeide denne kompetansen.

Men kommunene er blitt satt bånd på og fått instruksjon om at disse menneskene skal ut i førstelinjen. Dette er bestemt vel vitende om at kommunen eller bydelen overleverer ressurskrevende og til tider voldsutøvende mennesker til en tjenesteyter som ikke står i posisjon til å iverksette vedtak etter psykisk helsevernloven.

Selv om disse menneskene tilhører en minoritet i en stor pasientgruppe, kan det ha store konsekvenser for dem det gjelder. 

Ingen vil ta oppdraget

Mennesker blir overført fra sykehus – med tvungen psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) – via distriktspsykiatriske sentre (DPS). Da skal psykiatere fra DPS-ene, som sjelden kjenner dette mennesket fra før, bistå personalet innen førstelinjetjenesten i den miljøterapeutiske tilnærmingen som trengs for å ivareta personen og personalet.

Med andre ord skal ikke personen trenge behandling på sykehus. De få med forhøyet voldsrisiko skrives ut med voldsintervensjonsplaner eller kriseplaner, med mulighet for retur til sykehus ved akutt forverring av sin grunnlidelse eller ved utøvelse av vold. 

Her begynner forviklingene. Sykehusene er fulle. Politiet som må bistå, kjemper sin egen kamp mot et økende antall helseoppdrag. En annen utfordring er at oppdragene går på tvers av distriktsgrenser.

Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) er nødvendigvis ikke i nærheten, fordi det er lange avstander i distriktet. Det er strider innad i de ulike etatene, og det kan virke som om ingen vil ta oppdraget, og ingen vil ha noe med vedkommende å gjøre. 

Hva gjør vi da? 

Jeg har selv stått i voldsepisoder. Vedkommende blir innlagt, men det er tidkrevende. Jeg må på tross av kriseplaner argumentere for innleggelse til politi, legevakt, forvakten på sykehuset, overlegen på akuttmottaket og tidvis også FACT (flexible assertive community treatment). Og vi vet det alle.

Vi vet at vedkommende kommer tilbake til sin nåværende avdeling innen neste døgn. Da har nemlig vedkommende roet seg ned inne på sykehus og er igjen i sin habituelle tilstand. Like mye behandlingsresistent kroniker som da vedkommende ble skrevet ut til førstelinjetjenesten i utgangspunktet.

Enhver inngripen med tvang i et menneskets liv er for den berørte en stor påkjenning, uavhengig om det vil være god omsorg. Faktorer som «påkjenning» og «nytte» vektes i avgjørelsen om å iverksette tvangsvedtak av samtlige beslutningstakere. 

At det kan oppleves skremmende, har jeg kjent på selv. Jeg har opplevd å ta imot mennesker i håndjern ved tilbakekomst fra sykehuset, fordi vedkommende skadet tjenestemenn liggende fastspent på båre. Og politiet har sett på meg og spurt om han eller hun skal fjerne håndjernet. Hvilke valg har jeg da? 

Jobber motstrøms

Jeg er trygg på at min ledelse ivaretar meg og vedkommende i systemet vi er underlagt. Jeg er trygg på at den jobben vi gjør i det daglige, på lang sikt vil resultere i at vedkommende blir bedre. Noe som har vist seg mange ganger å stemme.

En person som har vært kronisk syk over flere tiår, blir ikke bedre psykisk på bare noen måneder. For noen vil det ta flere år. 

Jeg vet at jeg må være av den typen som tåler å stå i denne type arbeid over lang tid uten å påberope meg å være tøff, eller at jeg er en helt. For det er kompetansen jeg har fått gjennom jobben, blant annet via ledelsen, kollegiet og arbeidsplassen, som gir meg økt forståelse for det jeg gjør. Noe som igjen reduserer den mentale belastningen det er å jobbe i et system som jobber imot den jeg er i jobb for å hjelpe.