– Dugnad i koronaens tid er makt i praksis

Innlegget er noe bearbeidet fra en muntlig eksamen i emnet «Makt og kunnskap i helsetjenesten».

Definisjonen på dugnad er «frivillig, ubetalt arbeid som blir gjort i et fellesskap», ifølge Store norske leksikon.

Dugnad er en arbeidsform vi verdsetter så mye at det er kåret til Norges nasjonalord (2004). Ordet er ifølge Wikipedia gammelnorsk og betyr hjelp og støtte og er altså noe vi har lange tradisjoner for. Språkrådet skriver på sine sider at noen andre land har ord eller ordsammensetninger med tilsvarende betydning, og de fleste andre kulturer har også tradisjon for arbeidsformer tilsvarende vår dugnad. I ulike definisjoner i norske ordbøker veksler det om «frivillig» står eksplisitt eller ei.

Hva forbandt vi med dugnad frem til mars 2020? 

Felles, generelle dugnader årlig i sameiet eller «rakedag» på skolen. Prosjekter som å pusse opp byens ungdomshus. Man tar i et spesifikt tak for et relativt spesifikt fellesskap med andre som har tilknytning til det det utføres dugnad for. Alle bidrar med cirka like mye, noen sluntrer unna, men jobben blir jo gjort, for såpass tillit har vi til hverandre at vi tør å invitere til dugnad. Man får ofte noe tilbake – velstelte omgivelser, et nytt ungdomshus, eller flyttehjelp når man selv skal flytte. Og etterpå er det uansett fest.

Alt skal godtas for fremtidens beste

11. mars 2020 ble vi via en kronikk i VG invitert til dugnad av helseministeren vår. Det ble individuelle smitteverntiltak, spriting, og «meter’n», og derfra har det bare ballet på seg.

Nedstengte butikker og andre service- og kulturtilbud, reiseforbud, og nå utredes portforbud. Dugnaden omfatter både mikro og makro. Babyer møter verden uten far til stede, studenter sitter isolerte i fremmede byer. De som ikke har nære venner, men et fellesskap de møter på konserter og andre kulturopplevelser – de sitter alene nå. Man har også alle som kastes ut i permitteringer, oppsigelser og økonomisk uføre – for å nevne noen. På makronivå har man samfunnskostnader på milliardnivå, og landegrenser som sperres over hele kloden.

Mange land kjører samme taktikk. Alt skal godtas for fremtidens beste, og her i Norge kaller vi det dugnad. Statsråden spiller på «solidaritet», og vi gjør alle det beste ut av situasjonen til tross for at det går på helsa og livskvaliteten løs for mange av oss.

Hva betyr dugnad nå? Folk kan ikke sluntre unna. Dette er ikke en frivillig dugnad.

Det er makt i dugnad

Dugnadsdeltakelse forut for pandemien er vel noe de færreste har reflektert så mye rundt utover at det er en begivenhet som gjentas med jevne mellomrom, og noe man enten gleder seg til, gruer seg til, eller ser på som et nødvendig onde. En personlig antakelse er at ikke så mange har sett på dugnad med maktperspektivbrillene på, men det er det nå på tide å gjøre, for dugnad er makt. Før jeg hadde tatt kurset «Makt og kunnskap i helsefagene», i forbindelse med mastergradsutdanning ved UiO, tenkte ikke jeg på dugnaden som noe mer enn en nødvendighet. Dugnaden består jo tross alt i å adlyde kjente og trygge autoriteter som kommer med råd som er til vårt eget beste. Og vi vil jo gjerne være best i klassen, og er fra før kjent for å være på toppen i tillit til myndighetene, ifølge statistikk fra SSB.

Men jo, det er makt i dugnad.

Det er makt når myndigheter innfører inngripende tiltak, mange av dem nokså ufrivillig.

Jf. Robert Dahls mye brukte maktdefinisjon («A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort») fra Store norske leksikon, er dette et soleklart eksempel på makt. Myndighetene får befolkning og næringsliv til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort.

Og det er en politisk makt med politiske føringer og økonomiske konsekvenser som går over i en ideologisk makt, hvor verdier, tankegods, og nordmenns lille nasjonalskatt – dugnadsånden – settes i spill.

Makt og kunnskap er uløselig knyttet sammen

Den franske filosofen og idéhistorikeren Michel Foucault (1926–1984) beskjeftiget seg mye med tenkning om makt og kunnskap, og hvordan disse uløselig er knyttet sammen. Han utviklet, etter å ha sett på makt i et historisk perspektiv, tre hovedkategorier av maktformer; suverenitetsmakt, disiplineringsmakt og styringsmentalitet (1). Kort fortalt kan man si at klassiske eksempler på suverenitetsmakt er en klar og personavhengig form for makt i form av en keiser eller konge, – hvor opposisjon mot makten ble slått hardt og brutalt ned på. Disiplineringsmakt er en mer byråkratisk maktform, hvor institusjoner som politi, helsevesen, og andre kontrollinstanser samler inn data som gir kunnskap om befolkningen og befolkningens atferd, som igjen gir grunnlag for å utforme retningslinjer og regler. Styringsmentalitet er en subtil form for makt, hvor det i bunn og grunn er vi som styrer oss selv. Det handler om at det som anses som «rett» for oss, ikke legges frem som påbud og forbud, men ved at vi med det vi blir gitt av kunnskap formes til å styre oss selv i tråd med hva som er ønskelig av ulike makthavere (2).

Myndighetenes suverenitetsmakt blir stadig synligere

Når det gjelder dugnad i koronaens tid, utøves makt i alle Foucaults maktformer.

Myndighetene utøver en suverenitetsmakt. Det er endog et byråkrati i form av Helsedirektoratet, samt Folkehelseinstituttet (FHI) med sine faglige råd, som utformer retningslinjer. Dette gjør det også til en disiplineringsmakt. Men, det er eksempler på at regjeringen avfeier både Helsedirektoratet og ikke minst FHIs faglige råd når de presenterer tiltak, som gjør at suverenitetsmakten stadig blir veldig synlig.

Så er det den snedige styringsmentaliteten; vi gis kunnskap og gulrøtter av myndighetene for å påvirke handling og selvforståelse – vi skal også styre oss selv – er vi flinke blir det færre påbud. Det er ikke en reell maktforflytning, vi må uansett forholde oss til myndighetenes pålegg og forskrifter, men samtidig kan nok idealbrukeren føle på makt.

Det er oss mot dem

Og det bringer oss til fellesnevneren for gamle dagers dugnad, og dugnad på 2020-tallet: Styringsmentalitet, flokkfølelse og gruppejustis.

Det er oss mot dem. Man vil ikke være den som ikke deltar; beveger du deg ut av hjemmet når naboene står og raker gresset blir du møtt med blikk. Men nå, hvor det til og med står om liv og død, forteller mange om å være redd for å være utenfor. Blikk, kjefting, og noe så paradoksalt som slåsskamp når ikke meteren overholdes har man kunnet lese mye om i mediene. Når har dugnad fått oss til å slåss før festen? Med andre ord er det mye press som ligger i flokkfølelsen, og press fra myndigheter og autoriteter.

En begrensende makt oppleves som uheldig og negativ

Makt kan være både positivt og produktivt, ifølge Foucault (3). På ett vis kan man si at dugnaden er en form for produktiv makt – dette skal jo komme oss til gode på sikt, når vi kan gjenåpne landet med så få liv tapt som mulig, og uten en totalkollaps av helsevesenet. Men hvor produktivt er det når man ikke får ha besøk, ikke får delta på ting som gjør en glad, ikke får besøke bestemor på sykehuset, og det går over flere år? Det bringer oss nærmere den andre siden av maktskalaen – en begrensende makt, som oppleves som uheldig og negativ.

Tiltakene bygger på en relativt usikker evidens

Hva med evidensen? De første anslagene vi stolte på og som vi innførte tiltak på i mars 2020, var en mortalitetsrate på 3,4 prosent (cnbc.com) – i verden er case fatality rate (antall dødsfall med bekreftet covid-19-diagnose delt på antall tilfeller av covid-19) per 26. januar 2021 på 2.1 prosent, i Norge 0,9 prosent (ourworldindata.org). Mange av tiltakene er uprøvd, vi har jo ikke hatt en ordentlig pandemi på 103 år! Tiltakene bygger på en relativt usikker evidens, som med muteringer i virus og endringer i smittetrykk også endrer seg. Og det synes; vi går fra to meter til én meter til at assisterende helsedirektør Rostrup Nakstad senest i slutten av januar var ute og spekulerte i om en meter ikke er nok like vel (dagsavisen.no). Det var ikke før i høst at munnbind plutselig ble det eneste riktige, etter at fokuset hadde ligget på at mulig feilbruk er mer kritisk for smitteutvikling (dagbladet.no). Og jo da, tøymunnbind er greit nok for folk flest, men i slutten av januar forbød Tyskland og Østerrike tøymunnbind (nrk.no), og sånn går nå diskusjonen – blant myndighetsaktørene.

For går diskusjonen bredt nok? Forskning sier at mediene blir mindre kritiske i krisesituasjoner (forskning.no). Slipper alle stemmer til?

Forhåpentligvis viser alle dugnadstiltak seg å være det eneste riktige

Forhåpentligvis viser det seg å være riktig at mediene støtter oppunder myndighetene i så stor grad. Forhåpentligvis viser alle dugnadstiltak seg å være det eneste riktige når vi på et punkt kan gjøre endelig regnskap. Jeg legger min lit til det, men tar også med meg på veien min endrede forståelse av dugnadsbegrepet, for dugnad er makt!

Referanser:

1. Engebretsen & Heggen (red.) (2012). Makt på nye måter. Oslo: Universitetsforlaget.

2. Feiring, Knutsen, Juritzen og Larsen (2017): «Kritiske perspektiver i helsefagene». Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

3. Juritzen, T. & Heggen, K. (2009). Produktive maktpraksiser i sykehjem [doktoravhandling]. Tidsskrift for velferdsforskning (2009; 12: 94-104). Tilgjengelig fra: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/34724/dravhandling-juritzen.pdf?sequence=2 (nedlastet 05.02.21)