fbpx – Det er også helse i ensomhet Hopp til hovedinnhold

– Det er også helse i ensomhet

Bildet viser en eldre kvinne som går alene på en sti i skogen.
EN SPESIELL MULIGHET: Smerten og angsten for ensomheten kan også bli så sterk, at vi kan bli eksistensielt fremmede for oss selv. I denne koronatiden har vi imidlertid en helt spesiell mulighet til å bli nærmere kjent med vår ensomhet, skriver Nilsson.  Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Noe har forundret meg i denne koronatiden. Det er at mediene bare snakker om ensomhet som lidelse. Så vidt jeg har sett, er det ingen i denne tiden som har skrevet eller sagt noe om ensomhet som helse, skriver Brita Nilsson.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg ser snart ikke en dagsavis eller et tv-program, som ikke snakker varmt og medfølende om den forferdelige ensomheten som alle utvikler.

Først en viktig opplysning om ensomhet. I min studie forsket jeg på begrepet ensom. Der kom jeg frem til at ensomhet ikke er noe man pådrar seg. Ensomhet er med andre ord ikke noe en blir, men noe en har.

Lengsel i trengsel

Ensomhet er noe grunnleggende i ethvert menneske uavhengig av kultur. Det store spørsmålet er hvordan vi forholder oss til vår ensomhet. I denne koronatiden dukker ensomheten nærmere opp i oss. Svært ofte kan den oppleves som noe vondt, og ofte kan vi ikke engang sette ord på den. Ordene kan mangle for den dype forlatthet og indre hjemløshet vi kan oppleve.

For mange mennesker oppleves også ensomheten som noe skamfullt.

For mange mennesker oppleves også ensomheten som noe skamfullt. Under normale omstendigheter har vi som mennesker en unik evne til å flykte fra den. Slik er det ikke nå. Vi møter ensomheten ansikt til ansikt så å si, altså vårt eget ansikt.

Vi har ikke lenger den mulighet til å oppsøke all verdens klubber og kafeer og å omgi oss med mennesker. Mennesker som vi ikke alltid kjenner noe fellesskap med. Dette vil jeg kalle lengsel i trengsel. Smerten og angsten for ensomheten kan også bli så sterk, at vi kan bli eksistensielt fremmede for oss selv.

Ensomhet som helse

I denne koronatiden har vi imidlertid en helt spesiell mulighet til å bli nærmere kjent med vår ensomhet, nettopp fordi vi ikke har våre vanlige fluktmuligheter. Det er derfor jeg mener det er på sin plass å gi noen ord om den gode og meningsfulle ensomhet som verken helsepersonell eller politikere synes å ha gitt ord til i denne tiden.

Ensomhet som lidelse og helse er i et dynamisk forhold til hverandre. I ensomhetens dybdestruktur er dette en kilde i våre liv. Denne kilden, eller ur følelsen om man vil, kan ses i sammenheng med vår søken etter det meningsfulle fellesskap. Denne søken kan dreie seg om så vel vårt liv på jorden og i vår omgang med andre mennesker, som i religiøs lengsel mot et fellesskap utenfor oss selv.

Ensomhet som helse innebærer at man «tåler» seg selv og andre. Vi gir et smil til mennesker vi møter på vei til butikken – et fellesskapssmil som viser hva vi har å stri med for tiden. Dette smilet tror jeg er uunnværlig.

Gleden ved å være alene

I ensomhet som helse erfarer og opplever vi gleden ved en god bok, vi lever oss inn i andres liv – gråter med dem og ler med dem. Reflekterer over dem. Vi utvikler en sympatisk vennlighet til andre mennesker gjennom bokens personer.

Jeg så på tv-programmet «Første date» her forleden. «Hvilke interesser har du?» spurte den mannlige daten. «Jeg har ingen interesser», svarte hun.  «Men hva interesser du deg for?», gjentok han. «Ja, jeg liker å ta selfier», svarte hun» «Selfier av deg selv?» spurte han. «Ja, jeg er nok en kjedelig person», svarte hun.

Men får den unge pene jenta noe fellesskap eller innsikt i seg selv gjennom å ta bilder av seg selv? Det var noe spesielt sårt ved denne samtalen.

Opplevelsen av ny innsikt

I ensomhet som helse fødes en innsikt om deg selv, en innsikt som kan bane veien for ømhet og kjærlighet til andre, for eksempel der ord i en tekst kan splintre deg til ny innsikt.

I ensomhet som helse kan den gode samtale føre til en større innsikt både for deg selv og den andre. Men den gode samtale tar tid, og tid er det vel kanskje for første gang på lang tid vi har nok av. Så hvorfor ikke sette av tid til en FaceTime-samtale med en god venn. 

I ensomhet som helse kan vi nå sette av tid til å lytte til den musikk som berører oss.

I ensomhet som helse kan vi nå sette av tid til å lytte til den musikk som berører oss, tiden opphører og du er overlatt til for eksempel tonene fra Griegs «Morgenstemning», der du kan gjenkalle lukten fra villjordbærene i din barndoms sommer.

I ensomhet som helse kan du kjenne lukten fra en skogbunn – frisk og slumringsberusende søt. Eller om du ser et maleri som åpner opp for dunkle strømninger i deg.

Vi bør slentre mer

«Det er mye vi kan gjøre», har assisterende helsedirektør Espen Nakstad I Helsedirektoratet uttalt. Som for eksempel å gå tur.

De fleste jeg ser, der jeg bor, de løper tur. Det er som om dampen står ut fra dem. Men poenget, slik jeg ser det, er at om ensomhet skal bli helsebringende, bør man slentre mer. Bruke alle sine sanser som lukt, smak og hørsel i en stillhetens ettertanke. Det er ofte vi – i den slentrende gangen – også oppdager de gode ideene.

Det er kanskje i stillheten man i ensomhet utvikler større bevissthet, det vil si om man stopper opp og fastholder de indre bilder av det fortidig vakre i en framtidens fantasi. Det er kanskje nettopp i den stille ensomheten vi paradoksalt nok utvikler større forståelse for det gode fellesskapet.

Og er det noe vi har nok av i disse tider, er det vel både stillhet og tid. Vi har som aldri før mulighet til å bli kjent med vår helsebringende og eksistensielle ensomhet.

Les også:

– Isolasjonen som er innført for å verne, har i stor grad forverret ensomheten

Bildet viser en sykepleier som triller en eldre pasient i rullestol.
STOR INNGRIPEN: – Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen, skriver innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos

– Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære, skriver Tor Engevik.

12. mars i år stengte Norge ned, og 2020 går dermed inn i historien som et veldig annerledes år. Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen. Få av oss var forberedt på at forbud og påbud skulle bli så inngripende. Kohorter, en meters regel og hjemmekontor er blitt normalen og smittevernutstyr har blitt allemannseie. Sykepleiere over hele verden har fått en ny og forhåpentligvis sterkere posisjon. Sammen med leger og annet helsepersonell har vi blitt noen av de aller mest samfunnskritiske yrker. For noen av oss har endringene på jobb i Helse-Norge vært håndterbare. For andre har de blitt vanvittig krevende og det er med ydmykhet jeg leser deres beretninger.
 

Noen fikk aldri det siste møtet

På norske sykehjem bor det rundt regnet 40.000 eldre. De fleste av dem er over 65 år og så godt som alle har kronisk underliggende somatisk sykdom. For disse har pandemien vært brutal. Det er de eldre som blir mest kritisk syk av covid-19 og det er – paradoksalt nok – også denne gruppen som rammes hardest av tiltakene som må til for å beskytte dem. Det er åpenbart at de helt nødvendige og stramme restriksjonene har gjort hverdagen deres vanskeligere. Mange eldre savnet sosial kontakt før pandemien brøt ut, og isolasjonen som er innført for å verne dem, har i stor grad forverret denne ensomheten. Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære. Noen fikk aldri det siste møtet.

Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt.

 

Krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg

For sykepleierne som har stått i front har det vært krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg. Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt. Og fullt smittevernutstyr har virket skremmende for pasienter med kognitiv svikt. Ved noen anledninger har jeg selv fått erfare hvor tungt det er å arbeide med klamme hansker, en drakt som er helt tett, en maske som gjør det tungt å puste, og med briller som dugger så mye at det er vanskelig å se. Min beundring går derfor til de som i det daglige må jobbe under slike forhold.


Mange positive tiltak på landets sykehjem

På tross av vanskelige arbeidsforhold, på tross av hyppige karantener og på tross av alle korona-relaterte utfordringer så krever situasjonen at vi i enda større grad bruker vår kunnskap til å motvirke sykdom, død, ensomhet og sosial isolasjon. Og det får vi til. For sykepleierne er vant til å snu seg rundt. Vi er vant til å tenke kreativt og vant til å se løsninger der andre ser problemer. Det er derfor med glede jeg registrerer alle de positive tiltakene som – på tross av utfordringene – er satt i gang på landets sykehjem. Bruk av nettbrett har gjort det mulig for pasienter å se og snakke med sine nære via Skype. Flere steder har beboerne blitt samlet i små kohorter der sang, filmfremvisning, historiefortelling og andre sosiale aktiviteter har stått på agendaen. Utendørskonserter har blitt avholdt, og for noen har turer i sansehage eller i sykehjemmets nærområde blitt kjærkomne pusterom. Noen sykehjem har også kunnet tilby beboerne sykkelturer utendørs når været har tillat det.
 

Koronapandemien utfordrer, og den utvikler.

Alt er altså ikke helsvart. Koronapandemien utfordrer, og den utvikler. Flere forskere jobber nå intenst for å forstå hvordan situasjonen har påvirket både dem som bor på sykehjem og deres pårørende. Deres funn vil bli spennende lesning. Hvordan pandemien kommer til å utfordre oss i fremtiden vet vi ikke, men jeg velger å sette min lit til dem som lover at alt blir bra. Til slutt.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.