Kjærlighet med en bismak

For noen år siden var jeg i et bryllup. Paret nøyde seg ikke med en hyggelig liten fest på lokalet og bryllupsreise til Firenze; de ville ha et velregissert event der det ikke var spart på noe. Det skinte også gjennom at de nygifte skulle til fjerne og eksotiske himmelstrøk så snart seremonien var overstått.

Men først skulle de to vies i kirken. Stemningen var andektig, orgelet bidro med mektige toner. Så skulle presten, en mann med skrantende fysikk og sprukken røst, gi paret noen velvalgte ord med på samlivsreisen.

Holdt pusten

Det ble sannelig en flott tale. Her var det ikke snakk om bare melk og honning, men også om den dypere betydning av en livslang kontrakt mellom to mennesker. Presten klarte å si noe meningsfullt om samlivets ups and downs uten å henfalle til banale klisjeer. Dessverre hadde han et lite problem: Han slett voldsomt med sin ustøe framtoning.

Hendene skalv og kroppen svaiet mens han lette etter de vakre ordene, og flere ganger var han nære på å veive ned de nydelige, ranke blomstervasene som sto plassert ved siden av ham. Mens han på utsøkt vis la ut om kjærlighetens dypere essens, holdt alle i salen egentlig bare pusten i frykt for at han i neste setning skulle utløse en middels stor katastrofe på kirkegulvet. Og da seremonien var slutt, var det det alle snakket om. Om ikke annet satt man igjen med inntrykket at kjærligheten han preket så varmt om, nok heller var et temmelig skjørt prosjekt.

Forventningsbrist

En liknende brist møter de tusenvis av unge mennesker som ikke har valgt å bli lærer, lege eller sosionom, men – av all verdens studieretninger – sykepleien. Denne måneden møter de på skolen, klare til å ta fatt på teori og praksis som skal sette dem i stand til å gå inn i helsetjenesten som ettertraktede helsearbeidere. Motivasjonen er nok ulik, men til felles har studentene trolig at de har basert sine valg på en antakelse om at det vil være interessant og givende å jobbe med mennesker som trenger pleie og omsorg.

De blir da også møtt med mye entusiasme. Foreldre, familie, ja hele det norske folket er egentlig begeistret for unge mennesker som vil bli sykepleiere. Det er vanskelig å finne et yrke som er mer populært, og som vekker flere varme assosiasjoner hos folk flest, enn sykepleien.

På skolen står undervisningspersonalet klare til å framheve sykepleiernes unike kompetanse, sykepleierblikket som helsetjenesten ikke klarer seg uten. Og selv de mest idealistiske søkere til studiet har fått med seg at arbeidsgivere vil kaste seg over dem så snart de forlater skoleporten.

Snubler på startstreken

Det skal likevel ikke gå lang tid før sykepleierstudentene vil oppdage at alt det vakre som blir sagt om deres framtidige yrke, har alvorlige brister. Utdanningen er voldsomt ettertraktet, det er vanskelig å komme inn, men lærebøkene de blir presentert for, blir beskyldt for å være fulle av svada. Mange studenter stryker i viktige fag, praksisen som skal forberede studentene på yrkeslivet, blir kritisert sønder og sammen, mange slutter, og verst av alt: Det synes fortsatt å være usikkerhet om hva som skal være studentenes sluttkompetanse. Den varierer nemlig fra skole til skole.

De kjærlige ordene som nyutdannede sykepleiere møter fra sykehuseiere og kommuner ved inngangen til selve arbeidslivet, falmer også fort når turnusene og stillingsbrøkene kommer på bordet. De fleste har allerede under utdanningen fått med seg at det de har lært på skolen, neppe kan praktiseres ute i virkeligheten fordi rammebetingelsene ofte ikke er til stede. Og at lønnen ville vært atskillig bedre om man hadde valgt et annet yrke.

Fantastisk slitsomt

Hvordan snakke opp sykepleieryrket uten å skape helt urealistiske forventninger? Og hvordan kritisere utdanningen og betingelsene for selve yrkesutøvelsen uten å skremme bort dem som man ønsker det beste for? Det er det store spørsmålet for alle aktørene i helsebransjen som formidler sine budskap til de unge. 

For de kan preke aldri så mye om yrkets store betydning, unike kompetanse og fantastiske muligheter hvis de unge samtidig fornemmer et underliggende budskap: At det er forferdelig slitsomt å være sykepleier, og at yrket ikke blir verdsatt slik det burde. At samfunnet mener at sykepleiere fortjener bedre, men at ingen vil pålegge kommuner og sykehus å gi dem bedre rammebetingelser. At eldreomsorgen, der samfunnets behov for sykepleierkraft er aller størst, nettopp er den sektoren som tilbyr de dårligste betingelsene.

Siver inn

Politikerne vil ikke gripe inn i kommunenes eller helseforetakenes prioriteringer og overlater lønnsdannelsen til partene i arbeidslivet – alle fromme ord om det fantastiske sykepleieryrket til tross. Partene i arbeidslivet er helt enige om at rekruttering av sykepleiere er avgjørende for at helsetjenesten i det hele tatt skal kunne møte utfordringen i eldrebølgen som kommer. Men ingen har hittil skaffet til veie en realistisk løsning på problemet.

Det er det budskapet som siver inn hos de unge på sin vei gjennom utdanningssystemet. Alt snakket om kjærligheten til yrket som de ble møtt med da de forventningsfulle troppet opp første skoledag på sine respektive studiesteder, blir fort tomt og kraftløst når aktørene ikke klarer å følge opp ordene med overbevisende handling.

Varer ikke evig

Personlig tror jeg mange unge sykepleierstudenter allerede ved inngangen til studiet vet at yrkesvalget er en god idé, men at det ikke er sikkert de får et godt liv ved å velge det. Utdanningen må derfor, i større grad enn den gjør i dag, forberede dem på den virkeligheten de vil møte. Altså: Slik den er – ikke slik den burde ha vært.

Selvfølgelig har aktørene som påvirker sykepleiernes utdanning og yrkesutøvelse, en plikt til å se kritisk på rammebetingelsene. Det skulle bare mangle. Kunsten er imidlertid å formidle at rammebetingelsene faktisk er en del av jobben, og ikke bare noe som står i veien for den.

Om ikke politikere, utdanningsinstitusjoner, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner gir unge sykepleiere både håp og realisme samtidig, risikerer vi å få en generasjon av desillusjonerte sykepleiere. Ingen kjærlighet – heller ikke kjærlighet til yrket – varer som kjent evig uten substans.