fbpx Etterlatte ved narkotikadød – den store stillheten etterpå Hopp til hovedinnhold

Etterlatte ved narkotikadød – den store stillheten etterpå

Bildet er svart-hvitt og viser mange telys som holder på å brenne ut
STILLHET: Stigmatisering og utestengning er et stort hinder for å komme tilbake til et normalt liv, skriver kronikkforfatterne. Foto: Petter Lilled / Mostphotos

Hos Heidi er det stille. Ingen banker på. Ingen ringer. Lyden av stillhet er overdøvende.

Faggruppeblad fra NSFs faggruppe for psykisk helse og rus

Denne artikkelen er hentet fra tidsskriftet Psykisk helse og rus nr. 1/2018.

Heidi har nettopp fått beskjed om at sønnen, Geir, er død av overdose. Kort tid etter leser hun om dødsfallet på nettavisene og i sosiale medier.

Hun får vondt i magen. Hun får lyst til å kaste opp. Kroppen skriker av utmattelse. Sorg. Lettelse. Avmakt.

Men hos Heidi er det stille. Ingen banker på. Ingen ringer. Lyden av stillhet er overdøvende.

Alvorlig folkehelseproblem

Hvert år dør cirka 260 mennesker av overdoser i Norge. Hele 7000–8000 dør årlig i Europa. I USA er overdosedødsfall den vanligste dødsårsaken for menn under 50 år. Norske tall viser at rusavhengige har ti til tjue ganger høyere risiko for tidlig død enn andre.

I europeisk perspektiv har Norge i flere år vært blant landene med høyest andel overdosedødsfall. Fatale overdoser er den vanligste dødsårsaken blant rusavhengige, men denne gruppen er også utsatt for høy selvmordsrisiko, vold, ulykker og sykdom. Rusrelaterte dødsfall og rusavhengiges og deres pårørendes situasjon erkjennes av myndighetene som et alvorlig folkehelseproblem. Både i Nasjonal overdosestrategi 2014–2017 og i Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016–2020 fremheves målet om «å bedre hjelpetilbudet til pårørende og nærstående som har behov for bistand etter overdosedødsfall».

Etterlatte strever i stillhet

Videre presiseres det at brukernes og pårørendes egne erfaringer og kompetanse skal vektlegges sterkere i utforming av tjenestetilbudene til disse målgruppene. Selv om det fra myndighetenes side også presiseres et behov for å styrke brukermedvirkning og kunnskapen om brukeres og pårørendes behov, hører vi lite fra og om gruppen som opplever dødsfall hos sine nære.

Vi hører lite fra og om gruppen som opplever dødsfall hos sine nære.

Pårørende og andre nære gjør en stor og krevende jobb, og er en stor del av den samfunnsmessige innsatsen rundt de rusavhengige mens de lever. Mange pårørende lever imidlertid med usikkerhet, fortvilelse, stigma og avmakt inntil svært mange av deres nærmeste dør tidlig. Mange etterlatte har da strevd i stillhet i mange år for å forhindre den fatale overdosen. Familiemedlemmer, kjærester og venner har gitt av sin tid og sine krefter for å beholde den de var glad i. De har tålt store skuffelser og svik. 

Den frykt og uvisshet de har levd med, er vanskelig å forestille seg. Når det fatale likevel skjer, oppstår mange følelser og en komplisert sorg. En sorg som også kan være forbundet med lettelse, fordi ens egne og den rusavhengiges prøvelser tok slutt.

Selvstigmatisering og skam

Narkotikarelaterte dødsfall skjer også ofte brått og kan være omspunnet av dramatikk. Det er derfor stor risiko for langvarige og alvorlige sorg- og traumereaksjoner. Dersom vi antar at det vil stå minst ti nære etterlatte rundt hver avdøde rusavhengige, og at belastningene kan gi livslange konsekvenser i form av forringet livskvalitet og arbeidsudyktighet, kan vi anta at vi har en stor gruppe sterkt belastede mennesker i samfunnet til enhver tid. Det er derfor åpenbart at innsatsen for å forebygge overdosedødsfall ikke er stor nok.

Mange etterlatte etter narkotikadød opplever negative holdninger og handlinger fra sine omgivelser (nettverk, lokalsamfunn, hjelpeapparat) fordi de ofte assosieres med den rusavhengige. Samfunnets negative holdninger og stigmatisering av rusmisbrukerne overføres til de etterlatte. Det kan igjen føre til selvstigmatisering og skam hos den etterlatte, noe som kan bli tungt å bære på toppen av sorgen over å ha mistet et familiemedlem eller en venn. Det blir enda vanskeligere å dele sorgen og få støtte og anerkjennelse.

Den etterlatte kan bli skjøvet ut i utenforskap, utestengt fra samfunnet.

Vi vet at stigmatisering og utestengning også representerer et stort hinder for å komme tilbake til et normalt liv. Den etterlatte kan bli skjøvet ut i utenforskap, utestengt fra samfunnet. Dette vil kunne gi tilleggsbelastninger og hindre at etterlatte får den hjelpen fra storsamfunnet som de trenger.

Hjelpeapparatet må være på tilbudssiden

På verdensbasis finnes det lite forskning på etterlattes situasjon etter narkotikarelaterte dødsfall. Studiene som finnes, antyder at etterlatte opplever store utfordringer i form av fysiske, psykiske, eksistensielle og sosiale belastninger, mangel på hjelp fra hjelpeapparatet og stigma. Studier om andre former for unaturlig død viser at kriserammede og sårbare etterlatte ofte ikke får hjelpen de trenger dersom ikke hjelpeapparatet har en aktiv tilnærming til de rammede og er på tilbudssiden.

En liten fokusgruppestudie av helse- og sosialarbeidere innen rusomsorgen konkluderte også med at det er viktig, men vanskelig, å få til samarbeid mellom brukere (etterlatte) og profesjonelle i dette fagfeltet. Hvorfor det er slik, og hvordan det kan avhjelpes, håper vi å få vite mer om gjennom et nylig oppstartet forskningsprosjekt ved Høgskolen på Vestlandet.

Folkehelseperspektiv

Det har gått åtte måneder siden Geir døde. For Heidi har lite skjedd siden da. Hun holder seg hjemme. Føler seg ensom. Få har tatt kontakt. De hun har snakket med, har ikke visst hva de skal si. De har hatt det travelt og har ikke kunne kommet seg unna raskt nok. Slik føles det i alle fall.

Selv fra arbeidsgiveren har det vært stille. Den eneste kontakten var det lovpålagte dialogmøtet hos Nav, der det stadig ble påpekt hvor viktig det var at hun kom seg raskt tilbake i jobb. Men Heidi klarer ikke det. Det er to måneder siden møtet. Siden har det vært stille.

I en slik fortvilet livssituasjon må et samfunn stille opp.

Få mennesker vil tåle slike påkjenninger som Heidi opplevde, uten å trenge støtte, avlastning, sympati og forståelse. Mange av de etterlatte kan derfor slite med både fysiske og psykiske reaksjoner i årevis etter slike tap, som for noen vil gjøre det umulig for eksempel å fortsette i arbeidslivet. I en slik fortvilet livssituasjon må et samfunn stille opp. Hvis vi holder fast i estimatet om at minst ti nære står tilbake etter et overdosedødsfall, har vi 2500 nye etterlatte hvert år. Etter 20 år vil tallet være 50 000.

Vi vil hevde at politikere og myndigheter må se slike tall i et folkehelseperspektiv. Vi må arbeide for å bygge ned stigma og bygge opp tillit for å kunne yte nødvendig hjelp og støtte til de etterlatte. Som medmennesker må vi arbeide for et åpnere, mer inkluderende samfunn, motarbeide utenforskap og vise alle den respekt som medborgere i vårt samfunn skal ha. Vi må overdøve lyden av stillhet!

Kronikken har tidligere vært publisert i Bergens Tidende i november 2017.