Sett utad vil jeg kanskje gå under kategorien normal

Innspill
Dame ved fjorden
MENTAL HELSE: Artikkelforfatteren deler sin suksesshistorie for å vise at det faktisk kan gå bra til slutt, selv om det ser mørkt ut.
En ressurssterk, hjemmeværende tobarnsmor på 30 pluss, med flott mann, hus, kjæledyr og stabilt sosialt nettverk. Unntaket fra normal er kanskje hjemmeværende. Må vel nevne at det ikke er selvvalgt, skriver Siri Angelica Antonsen.

Ser vi ti år tilbake i tid, er jeg ei ung, positiv og heltids-studerende alenemor. Tar en bachelor i sykepleie. Med dårlig økonomi og en jobb på si, finner jeg likevel alltid tid til å gjøre ting med familie og venner. Springer på fjellet, fisker, reiser, trener og nyter generelt hverdagene. Å være snill, omsorgsfull og tilstedeværende for andre er viktige nøkkelord i mitt liv. Det gir meg stor glede, og er kanskje også viktig for min egen selvfølelse. Skulle jeg beskrevet meg selv ytterligere for å gi et bredere bilde, ville jeg brukt ord som laid-back, empatisk, intelligent, logisk (over)tenkende, lyttende og emosjonell. En forståelsesfull person med en sterk psyke.

Jeg tror jeg kan, i all ydmykhet, mene å ha gått gjennom kanskje litt over gjennomsnittet tøffe opplevelser og traumer gjennom livet, for en «normal» vestlig person, vokst opp i Norge. Likevel frem til nylig tatt disse på strak arm, og sjeldent bedt om hjelp. Jeg er flink pike, som liker å klare meg selv. Jeg har lite rom for å vise meg svak. Jeg er glad i livet og livsmottoet har alltid vært å møte motstand og utfordringer med kjærlighet. Være som sivet. Langt fra en Gandhi eller mor Theresa skal sies, men en tilstreber av å være den beste utgave av meg selv. Frykt har sjeldent fått begrense min livsutfoldelse i særlig grad, selv om jeg ofte har følt meg hakket mer nervøs enn andre. Det, samt å være veslevoksen som barn og en litt større konsekvensutreder enn mine jevnaldrende, hindret meg likevel aldri i å hoppe ut i ting.

Livet snus på hodet

Etter hvert snus livet på hodet, og det blir vanskeligere å være meg selv. Død og sykdommer kommer på løpende band. Den ene «trøkken» avleder den andre, før jeg får tid til å komme meg ovenpå. Jobben min var i utgangspunktet utfordrende, og blir nå for vanskelig å stå i. Jeg kan ikke lengre ivareta andre mennesker. Veggen kommer mot meg i 150 km/t. Jeg mister kontrollen. Året er 2014, og jeg er ikke fullt så ung, ekstrovert, eller glad i livet lengre. Både jeg og mitt nyfødte barn ligger på hver vår intensivavdeling på sykehuset. Følelsen av å ikke ha kontroll over liv og død gjør meg tilnærmet lammet av frykt. Det høres kanskje rart ut, men som sykepleier på en overvåkningspost har jeg alltid hatt en følelse av å ha en viss kontroll over døden. Nå har jeg mistet fotfestet og svever i en ny virkelighetsoppfatning som skremmer meg. Jeg har panikk. I en kontrollert form som ikke vises utad. Men inni meg råder fortvilelse og tungsinn. Fra nå av handler det kun om overlevelse. Fra dag til dag, time til time. I de neste to årene er fokuset å klare og puste. Ivareta mine barn. Etter hvert også å være mest mulig hos min mor, som etter kort tids sykdom plutselig ligger for døden. Kroppen er i et konstant stress. Natta er min fiende. Underskudd på søvn holder meg tidvis fanget i en verden av frykt, sorg og utmattelse, som jeg nå sliter med å skjule for omverden. Hjernen er som teflon. Min sykepleie-kunnskap jobber mot meg, og jeg overanalyserer og krisemaksimerer hvert eneste kroppslige symptom hos meg selv og andre.

Jeg innfrir ikke lengre

Lønn blir via sykepenger til arbeidsavklaringspenger fra NAV. Flink og ressurssterk blir byttet ut med lat og svak. Kanskje ikke andres tanker, men egen selvkritikk kombinert med redselen for andres tanker om meg. Følelsen av fordømmelse og nederlag veier tungt på skuldrene. Min konfliktskyhet og ubehaget av å måtte si «nei» til alle, er en stor prøvelse nå. Følelsen av å skuffe alle rundt meg som trenger meg slik jeg en gang var. Jeg innfrir ikke lengre andres behov. Det er mørkt og jeg er langt nede. Ikke skjønner jeg at jeg nå er på mitt sterkeste i livet. For hodet holdes stadig over vannet.

Takler ikke besøk

Mitt enorme kontrollbehov og ønske om å være «god nok», gjør det vanskelig for andre å se hva som foregår. Jeg smiler fortsatt. Selv om jeg både er utslitt og nå også kategorisert som underernært på BMI – indeksen, fortsetter jeg likevel å amme. Barna kommer først. Jeg mister kontakt med venner, da jeg ikke er i stand til å være der for dem lengre. Jeg takler ikke besøk, det koster for mye energi. Jeg ligger mye til sengs. Men det vises så klart ikke på sosiale medier. Jeg er rask til å knipse en snap eller tre på en god dag. Jeg kan fortsatt være flink. Om ikke verden vil bli lurt, så vil iallfall jeg bli det. Hvis omverden tror jeg har det bra, blir jeg kanskje raskere frisk. Å tenke positivt er viktig. Jeg skal opp og frem igjen. Ønsket om å få lov å finne tilbake til meg selv igjen, er sterkt.

Redd andres meninger

Jeg går jevnlig til psykolog og tankefelt-terapeut, som etter hvert hjelper meg til å forstå at mitt selv-verd er for mye basert på andres aksept, og ikke på egenkjærlighet. Jeg forstår mer hvorfor jeg nå er så redd for andres meninger. Spesielt i den velkjente kombinasjon av velmente råd som; «Er det ikke bare å ta seg litt sammen, da»? «Du som bare sitter hjemme, det ville vært SÅ godt for deg å komme deg ut i jobb»! Litt som å bli pisket opp når man ligger nede for telling. Det er ingenting jeg ønsker mer enn å klare akkurat det. Jeg nekter å tro at folk frivillig ønsker å sitte hjemme og stirre i veggen. Det i seg selv er jo til å bli gal av. Kjører man da i tillegg på med følelser og sanser som på dette punktet er forsterket til det ugjenkjennelige. Som kontinuerlig gnikking av isopor mot et vindu. Samt tilsetter et lite menneske som krever din oppmerksomhet tjuefire timer i døgnet, og en tenåring som også har behov for å bli sett. Mens du selv ikke finner overskudd til å gå i dusjen eller lage mat, og må innse at husarbeid flyter over. Da har du oppskriften på å vippe de fleste av pinnen.

En vond sirkel

Om jeg var et såkalt høysensitivt menneske forut, er det å ha andre mennesker rundt meg nå, blitt håpløst. Holder alle på en armlengdes avstand. Må si nei. Ikke innfri. Overkjører meg selv med dårlig samvittighet. Som igjen fører til angst og utmattelse, og forhindrer bedring. En vond sirkel. Å føle på andres følelser og forventninger kan kanskje være mer velkjent som kvinnelig intuisjon? For meg blir dette nå nesten uholdbart, og det er bedre å være alene. Min egen følelse av å verken være god nok, sett eller forstått, sperrer meg inne i et selvpålagt fengsel i ensomhet. Kanskje også omtalt som en depresjon, men samtidig føltes det ikke helt slik. Jeg ville ikke være der. Dette er ikke meg.

Bandasje rundt hodet

Dette er noe jeg vil tro mange psykisk utfordrete mennesker kan kjenne seg litt igjen i. Den velkjente metaforen om bandasjen rundt hodet, slik et ben gipses. Alle kan forstå og relatere fysisk smerte, det vises, og da møter man forståelse. Det er sosialt akseptabelt. For meg var denne psykiske svakheten langt fra akseptabel. Mulig jeg trodde jeg selv var fordomsfri og forståelsesfull på de fleste plan. Men den gang ei. Måten jeg dømte meg selv for å være syk på, var med på å holde meg nede. Jeg verken aksepterte det, eller trodde på at noen andre kunne forstå eller akseptere det. Ingen andre kunne se den verden som foregikk i mitt indre. Min frykt var min egen. Min ensomhet. Min fortvilelse. Min borg. Mitt nyoppdagete lave selvverd ble degradert til ikke-eksisterende, da min søken etter bekreftelse nå var umulig på alle plan.

Tok tid å forstå

Jeg trodde først det handlet om å gi seg selv et lite spark bak. Men det ble aldri bedre, og etter hvert viste det seg å være motsatt. Det tok tid å forstå. Mye kognitiv jobbing, med fokus på ting som jeg før så på som typiske selvhjelps-klisjeer, men nå først forsto betydningen av; å akseptere at nå måtte jeg tillate meg selv å være svak. Gi slipp på kontrollen, og higen etter forståelsen og det å være bra nok i andres øyne. Drite litt i hva andre mener. Kutte stresset. Skjønne at de eneste forventningene man skal ha i livet er til seg selv, og ikke til andre. Samvittigheten for å ikke bidra nok i andres liv må man kaste over skuldra. Endre fokuset til å klare og tro det beste om de rundt seg. Stole på at alle gjør sitt beste ut fra sine egne forutsetninger. Og ikke minst ha tro på at de rundt deg ser det samme hos deg. Livet blir litt enklere da. Når du har kun dine egne forventninger å leve opp til, og ikke andres. Man må lære seg å være fornøyd med det.

Klarer å se fremover

Det har vært en lang vei å gå. En jungel til tider. Og jeg er litt satt ut over å fortsatt ha en samboer. Men det går seg til. Jeg liker å si at jeg er frisk nå. Gamle traumer kan lett trigges av sykdom, stress og andres forventninger, men dette er svært levelig tatt i betraktning hvor langt nede jeg har vært. En lettelse. Jeg klarer å se fremover. Det er mer lyst enn mørkt. Jeg ivrer etter å komme tilbake i jobb. Til å hjelpe andre igjen. Lysten og motivasjonen er på plass, men jeg må fortsatt holdes tilbake, da kroppen rent fysisk ikke er helt klar. Alt henger sammen. Kroppen har kontinuerlig spylt ut stresshormoner i systemet i årevis. En fibromyalgi-diagnose i kombinasjon med utmattelse er resultatet. Jeg kan være like mye sengeliggende om dagen som jeg er oppe. Og blir jeg stresset på noe vis, slår kroppen seg regelrett av. Den fungerer ikke. Far må passe barn etter jobb. Og angsten melder seg ved stress og lite søvn. Men jeg kan leve med det, i visshet om at jeg vet jeg blir bedre, bare jeg jobber meg opp på rett måte.

Starte helt på nytt

Utålmodigheten, derimot. Den er vanskeligere å takle. Jeg var en sykepleier på en hektisk avdeling, og hadde aldri noe problem med å ha ti baller i lufta. Nå klarer jeg knapt én. Behovet for å få lov å fungere optimalt for barna mine. Å få lov å jobbe og være med kollegaer. Å få lov å si «ja». Trene. Være sammen med venner med barn på samme alder. Det er et savn. Derfor er det vanskelig å ikke presse seg på gode dager, selv om jeg vet at kroppen da må betale for utskeielsen med å starte opptreninga helt på nytt. Basislinja er vanskelig å finne. Immunforsvaret blir bokstavelig talt spist opp om jeg pusher. Som Sisyfos ruller steinen opp fjellet, har jeg gått mange runder. Det er dager jeg knapt kan skifte en bleie eller koke middag. Min mentale vilje og ønske om å være god nok, jobber mot meg.

Det er en ny utfordring som nå går ut på å ta hensyn til både kropp og sinn.

Og jeg må fortsette å si nei, fordi jeg ønsker å bli frisk. Fordi jeg ønsker å klare å ta vare på meg selv og familien min uten forbehold. Fordi jeg etter hvert også skal klare å komme meg ut i jobb. Det tar tid. Det er vanskelig, også for de rundt meg. Som bare får se meg de gode timene av dagen. Som heldigvis er flere og flere.

Mareritt på lyse dagen

Jeg vil også nevne at jeg på denne reisen mer enn én gang har blitt tilbydd medisinsk hjelp. Jeg har den største forståelse og respekt for dem som trenger denne hjelpen. Mange ville kanskje ikke overlevd uten. Dette vil nok alltid være et meget omdiskutert, vanskelig og ømtålig tema innenfor psykiatrien. Måtehold er uansett stikkord. Selv valgte jeg å avstå fullstendig fra slik hjelp. Den dag i dag kan jeg klare å se at sovemedisin hadde nok vært lurt i en tilnærmet psykotisk tilstand på sykehusets barselavdeling. En Sobril ville kanskje tatt bort noe unødvendig stress og frykt fra kroppen, når virkeligheten min var som et mareritt på lyse dagen. Det er lett å være etterpåklok, og kanskje kunne jeg vært spart noen av de fysiske etterdønningene jeg sliter med i dag. Det er dog bare spekulasjoner. Men sentralstimulerende midler gikk mot alt hva jeg sto for. Og jeg mener fortsatt at man skal være svært restriktiv når man velger bort å føle på den veggen av tanker og frykt som man møter i bølgedalene sine.

Alle har vi en mental helse

Så til dere alle, for alle har vi en mental helse. Ta vare på dere selv. Og på de rundt dere når dere kan. Det er de færreste som kommer ut av livet uten å møte en fartsdump eller tre. Å kjøre seg enda lenger ned fordi «dette skal jo ikke skje deg», og skamme seg over å være svak, gjør det bare verre. Vi er normale mennesker. Selv når vi har det tøft. Minimer input som ikke bygger deg opp og bidrar positivt til livet ditt. Og ikke driv rovdrift på deg selv fordi jobb, familie eller venner forventer eller trenger det. Det er ingen som ønsker at du skal yte på bekostning av din egen helse. Vær ærlig på hvordan du har det. Sett grenser. For min del var det også viktig å erkjenne at man ikke er alene. Vi har alle våre kors å bære på. Det blir litt lettere, når vi ser at vi alle sitter i samme båt. Vi lever, vi møter bølger av utfordringer, og vi hjelper hverandre gjennom dem. Vi har alle samme destinasjon. Og om vi kan prøve å nyte reisen innimellom, i stedet for å ha så høye krav til oss selv, vil kanskje ikke båten blir så tung at den synker. - Det betyr likevel ikke at vi ikke må ause som gale innimellom. Bare pass på å ta imot ei utstrakt hand når den kommer, da kan det gå raskere å tømme den.

Min suksesshistorie

Helt til slutt vil jeg poengtere viktigheten av helhetlig helse. Å se det hele mennesket. Om vi prøver aldri så hardt, kan vi ikke skille det psykiske og fysiske i kroppen vår. Alt har en sammenheng. Og mangelen på psykisk helsevern i det somatiske sykehus er forferdelig trist. Skal vi snakke økonomi, tror jeg fort Helse-Norge hadde spart millioner på innleggelser og liggetid, hadde den psykiske helsen blitt bedre ivaretatt på de fleste avdelinger.

Jeg ville dele min suksesshistorie her, for å vise at det kan faktisk gå bra til slutt, selv om det ser mørkt ut. Og ikke minst for å vise at systemet rundt oss kan fungere. Kanskje har jeg vært ekstra heldig. I tillegg til hardt arbeid og en fantastisk samboer, har det vært et hjelpeapparat rundt meg som utelukkende har vært fantastisk. Min fastlege, min psykolog, NAV og min arbeidsgiver har vært viktige støttespillere. Og sist men ikke minst min tankefelt- og regresjonsterapeut Kari som har vært min livbøye i disse år, og som etter hvert tok over stafettpinnen helt for psykologen. Jeg tror ikke at jeg hadde kommet så langt som i dag uten hjelp av henne. Alle burde hatt ei Kari i livet sitt.

Vil du skrive innspill til Sykepleien? Les hva du må gjøre her: Send innlegg