Min historie om møter med eldreomsorgen

Innspill
ELDREOMSORG: Når skal en gammel mann som ønsker langtidsplass på sykehjem få fred? Det er nok nå, både for pasient og pårørende, skriver artikkelforfatteren.
Etter at min mor døde brått og uventet i fjor høst, har jeg vært nærmeste pårørende til min 84 år gamle far. Jeg har på nært hold både fått se og oppleve eldreomsorgen i en bydel i Oslo. En sjokkerende og marerittlignende opplevelse, skriver artikkelforfatteren.

Mitt ønske med å fortelle min historie er å skape debatt. Debatt om hvordan utøvende sykepleiere, helsefagarbeidere, ufaglærte og saksbehandlende sykepleiere i eldreomsorgen møter pasienter og pårørende.  Jeg vet ikke om mine erfaringer er symptomatisk for eldreomsorgen i Oslo, kanskje snakker vi om en ukultur i akkurat denne bydelen.

Før jeg selv ble pårørende tenkte jeg ofte at harmdirrende innlegg i media om hvordan vi behandler våre eldre var overdrevet; at det ikke kunne være så ille. Etter selv å ha opplevd dette fra innsiden hevder jeg at jo, så ille kan det være! Selvfølgelig er dette innlegget svært preget av følelser, pleie og omsorg handler mye om hjertevarme, etikk, respekt og verdighet. Jeg jobber i full stilling som sykepleier, men først og fremst er jeg min fars datter og nærmeste pårørende.

Dette er min historie

Da mor døde flyttet far umiddelbart hjem til meg. Han hadde da stort behov for pleie og omsorg, hadde fått et betydelig fall i funksjon som følge av den nyoppståtte livssituasjonen. Far er klar og orientert. Far og jeg tok to dager etter mors død kontakt med bydelen og fikk til et møte med en sykepleirutdannet saksbehandler. La fram situasjonen og hjelpebehovet hans, og lurte på om han kunne få en korttidsplass på sykehjem etter mors begravelse som skulle finne sted åtte dager senere. Dette for å få tid til å tenke, til å områ oss, og til å stake ut veien videre. Rimelig god tid, tenkte jeg, og et rimelig beskjedent ønske.

Møte med forvaltningsloven

Da startet det hele; et møte med et byråkrati som definerer seg selv ut i fra et lovverk og, som jeg opplever, framstår nærmest blottet for medmenneskelighet og lyst og evne til å ville hjelpe. Et byråkrati som møter oss (les: slår oss i hodet) med forvaltningsloven og som kan fortelle at det tar tre uker å fatte et vedtak om korttidsplass. Et byråkrati, som framstiller fars hjelpebehov ikke i samsvar med det reelle. Det så jeg tydelig da vedtaket endelig forelå i skriftlig form. Noen av bakgrunnsopplysningene om min fars situasjon og hjelpebehov var direkte usanne, og slett ikke i samsvar med den informasjon vi ga i møtet med saksbehandlende sykepleier.

Så, i mellomtiden, for å fremskaffe dokumentasjon vedrørende hans omsorgsbehov, fattes det vedtak om at han skal prøves ut i hjemmet, med bistand fra hjemmetjenesten. Ja, det stemmer – ordlyden er prøves ut. (Prøvekanin er min første assosiasjon. For et uttrykk å bruke om pleietrengende mennesker!) Til store protester fra min side bestemmes dette. Beskjeden fra saksbehandler er tydelig - han skal få forsvarlig helsehjelp i hjemmet. Da jeg sier at jeg da vil bo hjemme sammen med ham utprøvingsperioden får jeg til svar at det er lite ønskelig, utprøvingen vil da ikke bli reell nok. Forståelig, sett fra deres side, men faren min har nylig fått livet sitt snudd på hodet, han har blitt enkemann og er i stort behov av pleie og omsorg. Hans livsledsager og nærmeste støttespiller i mer enn femti år er borte, brått og uventet. Jeg velger, i samråd med far å stå på mitt, og jeg flytter inn sammen med ham dagen etter mors begravelse. Far uttrykker stor takknemlighet for at jeg «flytter inn» hos ham.  Dagene som følger er fylt med små og store overraskelser, frustrasjon og oppgitthet, samt noen gleder og morsomme episoder. Her er noen eksempler.

Møte med hjemmetjenesten

Vi møter en hjemmetjeneste som er lite, eller ikke i det hele tatt forberedt på fars situasjon. Det verken kartlegges behov eller utarbeides en behandlingsplan. De kjenner ikke til hvilke diagnoser han har, de vet lite om pleie- og hjelpebehovet hans, de vet ikke hva han bruker av-, eller når han skal ha medisiner. Noen påstår at han skal ha medisiner til andre tider enn hva som er forordnet. Andre påstår at medisiner som ligger i medisindosetten er blodfortynnende og vil gi ham dem. (Marevanen ligger ikke i dosett men står i boksen rett ved siden av.)  Jo, far er klar og orientert i hodet, men han er syk og i stort behov av omsorg og ivaretakelse; kompenserende sykepleie. Vi møter en hjemmetjeneste som hver morgen gir far blodsukkerregulerende medisin, men som ikke en eneste gang måler blodsukkeret, tiltross for at blodsukkerapparatet ligger rett ved siden av medisinene de administrerer.  Vi møter en hjemmetjeneste med svært varierende faglig kompetanse. Noen er veldig kompetente og dyktige, og har det kliniske blikket, andre synes å ha liten kompetanse. Jeg tror også at vi møtte flere ufaglærte ansatte. Vanskelig å vite, for svært få av de vi møtte presenterte seg med tittel. Vi møter en hjemmetjeneste med mange ansatte som har svake norskkunnskaper, misforståelser oppstår lett som følge av dette.

Tenker med gru på at saksbehandler mente at jeg egentlig burde holde meg unna i utprøvingsperioden. Vi møter en hjemmetjeneste som nesten alltid har dårlig tid, og som ikke legger skjul på å fortelle det til far. En morgen fikk jeg spørsmål om jeg skulle på dagsenteret! En hjemmetjeneste som i stor grad ikke viser vanlig høflighet, som ikke håndhilser eller presenterer seg verken med navn eller tittel i sitt første møte med far, som ringer på og låser seg inn, tar på seg skoovertrekk, for så å gå rett inn i stua og spørre far om de skal følge ham på do! Vi møter en hjemmetjeneste som helt riktig vurderer at far har stor fallrisiko ved forflytning, og som derfor beslutter at de skal komme to ved hvert besøk. Og vi møter en hjemmetjeneste som tiltross for sin egen beslutning stadig kommer en og en. Når jeg spør hvorfor de kommer alene får jeg ofte til svar at de ikke visste at de skulle være to.

Møte med søknadskontoret

Jeg ringer saksbehandlende sykepleier på søknadskontoret etter tre dager med utprøving og spør om hvor lenge denne utprøvingen skal foregå. Hun svarer at det kan ta sin tid, vil ikke gi noen tidsfrist. Sier at det foreløpig ikke er noe i hjemmetjenestens dokumentasjon som tilsier et korttidsopphold. Jeg forteller at hjemmetjenesten ikke har kartlagt behov eller laget behandlingsplan, og at mange av dem ikke engang vet at far prøves ut. Jeg forteller at jeg opplever dette uverdig og respektløst, og at jeg føler at far og jeg ufrivillig har fått roller i et skuespill.

Jeg er veldig fortvilet og opplever at jeg ikke møter noen forståelse. Jeg har omsorgspermisjon fra jobben min, dagene går og snart har jeg ikke flere dager igjen til å ta ut permisjon. Jeg får beskjed om at hun, saksbehandlende sykepleier synes det er «veldig synd og leit at jeg opplever det slik». Far får etter denne telefonsamtalen ny saksbehandlende sykepleier, prøveperioden avsluttes etter vel en uke, og far får tilbud om et to ukers korttidsopphold på helsehuset. Tusen takk!

Han gjør store framskritt under korttidsoppholdet, det legges i tillegg til sykepleie stor vekt på ergo- og fysioterapi. Veldig bra! Han kommer seg betydelig og flytter hjem igjen med hjelp fra hjemmetjeneste og hverdagsrehabilitering.

Møte med hverdagsrehabilitering

Han blir gradvis dårligere og funksjonsnivået daler etter hjemkomsten. Hjemmet hans er daglig fullt av mennesker som kommer og går. De har mange planer samt krav og forventninger om selvhjulpenhet. Av hverdagsrehabiliteringen har han fått en skriftlig målplan om at han skal bli selvstendig i personlig stell og hygiene, herunder dusj. Han skal også bli selvstendig i tilberedning av mat. Han ble fortalt at dette var viktige mål å jobbe mot, for dermed ville han bli mindre avhengig av hjemmetjenesten. Fine mål, isolert sett, men til en 84 år gammel mann med stor fallrisiko pga kronisk sykdom? (Hverdagsrehabilitering er et tilbud til mennesker fra 18 år og oppover.)  Han trykker på trygghetsalarmen fordi han ikke klarer å gå til toalettet selv, hjemmetjenesten har ikke kapasitet til å komme på kort varsel. Veldig forståelig! Han får ved minst en anledning klar beskjed om at dette er misbruk av ordningen. Ja, enig i det, men hva skal han gjøre da! En kveldsvakt fra hjemmetjenesten uttrykte ved en anledning at hun ikke fikk tid til å spise, fordi hun måtte bruke så lang tid hos far. Av en nattevakt fikk han sitt pass tydelig påskrevet; «Se hva du har stelt i stand nå!» Dette ble sagt fordi han hadde brukt trygghetsalarmen for toalettbesøk. Han spiser dårlig, går ned syv kilo i løpet av tre uker. Han vil helst ikke drikke fordi han har store problemer med å reise seg og gå på toalettet, ofte klarer han ikke å reise seg på egenhånd. Fallrisikoen øker betraktelig. Han forteller meg at han gruer seg for nettene bla pga vanskene med å komme seg til toalettet. Han uttrykker at han føler seg utrygg og ikke har det bra. Jeg kontakter hjemmetjenesten ved flere anledninger og formidler min bekymring for far. De lover å følge opp. Ingenting skjer.

Nytt møte med forvaltningsloven

En hjemmesykepleier (hurra for denne!) oppfordrer oss til å søke sykehjem, hvilket vi også gjør. Hjemmesykepleieren sier at de heretter skal dokumentere godt fra hvert besøk hos far. Jeg forstår utsagnet slik at det har de hittil ikke gjort. Far søker korttids- og langtidsplass. Korttidsplass i påvente av langtidsplass. Til søknaden legger jeg ved min personlige bekymring for fars helsetilstand. Ringer saksbehandlende sykepleier på søknadskontoret når jeg vet at søknaden og bekymringsvedlegget mitt er mottatt. Spør hvor lang tid det vil ta å behandle søknaden. Svaret hennes setter meg umiddelbart noen måneder tilbake i tid. Jo, forvaltningsloven gir dem opptil tre uker på å fatte et vedtak, dokumentasjon må jo innhentes. Dessuten må jeg forstå at det ikke bare er min far og hans søknad hun skal forholde seg til, det er mange pleietrengende eldre i bydelen. Det skjønner jeg godt, har full forståelse for at min fars situasjon ikke er unik og enestående. For meg er det allikevel ikke det denne saken dreier seg om, det synes jeg hun burde forstå. Jeg spør om hun virkelig trenger så lang tid, det er jo bare å ta en telefon til hjemmetjenesten. Hun sier igjen at forvaltningsloven gir henne tre ukers frist på å behandle søknaden. Jeg blir så fortvilet og uttrykker ønske om å bli møtt med forståelse og medmenneskelighet. Saksbehandlende sykepleier svarer at «hun ikke liker måten jeg snakker til henne på».

Møte med behandlingstiden

Jeg kontakter avdelingssykepleier i hjemmetjenesten, og spør om vedkommende har noen påvirkningsmulighet for å korte ned saksbehandlingstiden. Jeg kan ikke forstå at far og hans situasjon må gjennom den samme byråkratiske prosessen igjen med tre ukers behandlingstid, han er jo allerede pasient i hjemmetjenesten.  Avdelingssykepleier sier at en slik mulighet ikke finnes, det er ingen direkte kommunikasjonslinje mellom de som utøver hjemmetjenesten og saksbehandlerne på søknadskontoret. Hun vet heller ikke om det finnes andre «tilbud» til far i hans nåværende situasjon. Hun foreslår Trygghetsavdeling, men far er altfor pleietrengende til innleggelse der. Ny lang telefonsamtale med saksbehandler som etter ca 20 minutters samtale forteller meg om KAD (Kommunal Akutt Døgnenhet). Jeg ringer dit, fars tilstand er midt i «målgruppa». Jeg ringer fars fastlege som får han innlagt der samme dag. Fars almenntilstand er betydelig svekket og han er dehydrert. Kognitivt er han også blitt svekket. Grunnleggende kunnskap fra sykepleiestudiet; dehydrering hos eldre kan medføre kognitiv svekkelse.  På KAD faller han og brekker lårhalsen. Han hadde stått opp av senga uten at det var noen tilstede. Jeg synes det er vanskelig å forstå at dette kan skje. Hans almenntilstand er betydelig svekket og han har stor fallrisiko. Dette må ha blitt kartlagt ved innleggelse der. (På min arbeidsplass er vi pålagt å screene alle nye pasienter for bla fallrisiko ved innkomst, et direktiv fra helsemyndighetene). Hvorfor hadde han ikke sengehester? Dagen etter fallet får jeg beskjed om at han ikke har brukket noe, rtg. er tatt. Smertene skyldes at han er kraftig forslått. To dager etter fallet får jeg beskjed om at de har tatt CT og at denne viser at lårhalsen er brukket. Han overføres så helsehuset igjen. Allmenntilstanden er dårlig og han får påvist pneumoni to dager senere. Overføres så til et av Oslos akuttsykehus. Stor takk til legen på helsehuset som så alvoret i situasjonen! På akuttsykehuset har han i skrivende stund vært innlagt i seksten dager. For en omsorg, imøtekommenhet og informasjon/kommunikasjon far (og jeg) har blitt møtt med her. Helt etter læreboka, og akkurat sånn det skal være. Tusen hjertelig takk!!

For meg har dette vært, og er fremdeles en nærmest sjokkerende og marerittlignende opplevelse. Hva skjer når far er ferdigbehandlet på sykehuset? Har ringt saksbehandler som sier han vil få et korttidsopphold, det får alle eldre som skrives ut fra akuttsykehus og har behov. Søknaden hans om langtidsplass er foreløpig lagt på vent. Kan ikke fri meg fra tanken om at hun tenker at han kan rehabiliteres og flytte hjem igjen. Når skal en gammel mann som ønsker langtidsplass på sykehjem få fred? Det er nok nå, både for pasient og pårørende.

Slik er min historie så langt.  

Helt til slutt. Hva med alle de pasientene som ikke har pårørende til å stå opp for seg? Med den erfaringen jeg sitter inne med er det vondt å tenke på. Sykepleiere, stå opp og vis ansvar!