Det hjelper å snakke om døden

SAMTALE: Deltakerne deler tanker om døden. Illustrasjonsfoto: Colourbox
SAMTALE: Deltakerne deler tanker om livets siste fase. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Samtalegruppene «Jeg og døden» skal hjelpe helsepersonell og andre som jobber med døende mennesker å bearbeide sitt eget forhold til døden.

Målet med artikkelen er å presentere et gruppeopplegg som kan tas i bruk av ansatte i helse og kirke som arbeider med død, gjerne som tverrfaglig samarbeid. Gruppeopplegget har bevisstgjøring og bearbeiding av egne erfaringer med døden som en viktig målsetting. Opplegget kan brukes som det er, eller endres etter behov.

Hjelp til de gode hjelperne

Ansatte i helsevesenet, prester og diakoner har det felles at de arbeider mye med døden. Pleiepersonell arbeider med alvorlig syke og døende, steller døde og ivaretar pårørende ved dødsleier. Prester og diakoner besøker syke og har ansvar for de fleste begravelser i Norge. Sørgesamtaler og synet av kiste og sørgende i kirka gang på gang gjør noe med den som er ansvarlig for å ivareta de etterlatte. Både helsepersonell og kirkelige ansatte bærer på sterke inntrykk. Ansiktene og historiene setter seg i følelser og kropp. Noen minner om mor, andre om datter eller barnebarn. For vi har jo selv et liv, engster oss for dem vi er glade i og frykter gjerne sykdom og død. For at vi skal bevare slitestyrken og kunne utholde arbeid med sorg og død over tid, trenger de fleste av oss å bevisstgjøre oss vårt eget forhold til disse temaene. Fokus er altså i utgangspunktet ikke møtet med døden i arbeidet, men i privatlivet.

Bakgrunn

Vi har begge vært ansatt i Prestetjenesten ved St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim, i over 15 år. Ved Kreftavdelingen arbeider naturlig nok personalet mye med lidelse og død. Ledelsen spurte oss om vi kunne lede grupper for personalet der de kunne få bearbeidet disse erfaringene og eget forhold til døden. Vi startet to grupper samtidig, og sammen utarbeidet vi underveis ett tema for hver gruppesamling. De samme tema eller spørsmål har vi siden brukt i mange gruppeforløp i ulike sammenhenger. Gruppene møter tydeligvis et behov, og deltakerne blir ofte overrasket over hvor stor betydning det har for dem å få jobbet med eget stoff sammen med andre. I en artikkel i tidsskriftet Omsorg, Nordisk Tidsskrift for Palliativ Medisin, nr.4/2007, presenterte vi opplegget med sikte på at andre kunne starte slike grupper, og det har skjedd mange steder i Norge og også i våre naboland. I videreutdanningen Omsorg ved livets slutt for prester og diakoner i samarbeid med Menighetsfakultetet og i tverrfaglig videreutdanning for helse- og kirkeansatte i 13 kommuner i Sør-Trøndelag, lærte vi deltakerne å lede “Jeg og døden”-grupper. Denne artikkelen tar også sikte på å ruste ansatte til å starte slike grupper.
Samhandlingsreformen trådte i kraft 1.1.2012. Den sier at helsevesenet skal samarbeide med andre instanser med faglig kompetanse, for eksempel ansatte i kirken. Dette gruppeopplegget er en konkret måte å få til et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid til ansattes, pasienters og pårørendes beste.

Gruppeopplegget

Vi anbefaler 10 gruppesamlinger på 1-1,5 time hver over ca. ett år. Gruppene bør erfaringsmessig ha 5 - 7 medlemmer. Lederen bør nok ha gjennomført et gruppeopplegg for egen del, for hvis man deler av sitt eget, bør det være gjennomarbeidet. Det viktigste for lederen er å sørge for at alle kommer til orde, og vi anbefaler at man i alle fall på de første samlingene gir ordet til alle etter tur og passer klokka slik at alle får like mye tid. Viktigst for å skape åpenhet, er at lederen sørger for å skape trygghet i gruppa ved å ivareta deltakerne på en god måte.
Ettertanker
Vi starter hver samling med en runde hvor alle sier noe om hva de ble oppmerksom på forrige gang, og hva de har tenkt siden sist. Erfaringsvis er det gjerne mye som blir satt i gang av denne tematikken. Noen drømmer, andre snakker med familien sin om døden og ønsker for begravelse og gravsted. Hvis noen var borte på forrige samling, kan dette fungere som en påkopling og en bedre mulighet til å delta videre i samtalen.

Tema på samlingene:

1. Det første dødsfallet jeg husker. Hvor gammel var
jeg, og hvilke følelser hadde jeg?
2. Hva er det å dø? Hva er verst hvis jeg eller en av mine nærmeste skulle dø?
3. Hva vil det si å ta avskjed? Hvordan ville jeg gjøre det hvis jeg selv eller mine skulle dø?
4. Min egen begravelse.
5. Forestillinger om det som skjer meg i og etter døden.
6. Dersom jeg hadde ett år igjen å leve, ville jeg… .
7. Hva gjør arbeidet med humør, kropp og søvn?
8. Hva gjør arbeidet med hjemmesituasjon, familie og venner?
9. Livssyn. Hvordan ble livssynet mitt til, og har det blitt påvirket av arbeidet?
10. Hva gjør det med meg å arbeide med lidelse og død? Hva gir krefter? Hva tar krefter? Hva tren ger jeg?

Første samling

Tema: Det første dødsfallet jeg husker. - Hvor gammel var jeg, og hvilke følelser hadde jeg?
Hvis deltakerne er ukjente for hverandre, er det naturlig at alle i starten av denne første samlingen kort sier hva de heter og hvor de arbeider og noe om forventningene til gruppa. Lederen bør også gi en innføring i hva som skal være i fokus i gruppa og hensikten med den. Vi tar deretter en runde hvor hver enkelt forteller hva som har ført dem inn i yrket og arbeidsplassen der de er nå. Taushetsplikten understrekes. Når det gjelder temaet, må lederen være forberedt på at minnene kan være sterkere enn deltakerne på forhånd tror. Hvis leder selv deler sine minner, noe vi dels har gjort, dels ikke, må han/hun ha delt dem med andre og bearbeidet dem tidligere. Ellers kan evnen til å ivareta andre minske, og fokus skifte fra deltaker til leder.

Andre samling

Tema: Hva er det å dø? Hva er verst hvis jeg eller en av mine nærmeste skulle dø?
Vi starter som nevnt hver samling med noe vi kaller «ettertanker» etter forrige gruppesamling, det vil si hvordan det var å delta, og hvilke tanker og følelser de bærer med seg fra første gruppemøtet. Mange nevner at andres historier har gjort inntrykk på dem. De som har fortalt disse historiene, opplever det fint at historiene har blitt tatt imot. Når det gjelder denne samlingens tema, gjelder det å få til en samtale som er ekte, hvor deltakerne tør å komme fram med det de faktisk forestiller seg, og ikke det de har lært eller tror blir forventet av dem. Her undrer man seg gjerne sammen over hva det innebærer å dø, om døden er slutten eller hvordan tilværelsen etter døden eventuelt blir. Men mest handler det om livet. Å miste fellesskapet med sine nærmeste, kan fort bli det sentrale samtaleemnet. Samtale om døden gjør livet tydeligere.

Tredje samling

Tema: Hva vil det si å ta avskjed? Hvordan vil jeg gjøre det hvis jeg selv eller mine skulle dø?
Husk å starte med ettertanker på hver samling. Refleksjon rundt avskjed ved død leder gjerne til tanker om hva som er viktig mens vi lever. For å ta vare på viktige relasjoner, har deltakerne våre for eksempel sagt at de ønsker å si at de er glade i hverandre, og ellers tilgi, takke, glemme det vonde og holde fast på det gode. De vil rydde opp i konflikter mens det fortsatt er tid. De er nær seg selv og sitt eget liv i det de sier. Det slår oss at utsagnene er ganske jordnære og lite preget av urealistisk romantikk. Ønsket om direkte og åpen kommunikasjon er tydelig. Forholdet til barna synes å være det viktigste.

Fjerde samling

Tema: Min egen begravelse.
Ettertankene etter samtalen om avskjed på forrige møte tar gjerne godt med tid. Det å miste sine, er vel det de fleste av oss er reddest for. Med hensyn til dagens tema, ønsker noen å planlegge sin begravelse, andre ikke. Vil man begraves eller strøs? Vil man belemre sine etterlatte med ei grav som må stelles, og ønsker man utsikt fra grava si? Hva med mark og småkryp der nede? Og kommer det noen i begravelsen? Slik kan samtalen gå.

Femte samling

Forestillinger om det som skjer med meg i og etter døden.
Det som kommer etter døden betyr noe for alle, også for dem som mener at døden er slutten. I døden som i livet er vel den store angsten å bli forlatt og glemt. Å bli husket og få barn er måter å leve videre på. Det å bli akseptert og tatt imot er viktig både i liv og død. Hvordan er eventuelle himmelforestillinger? Gleder man seg til å møte Gud, eller er det når sant skal sies mor og bestemor det blir stas å møte? Og tror man nå egentlig på det? Noen sykepleiere har nevnt stell av døde. Tamponering av halsen og tildekking av ansiktet er det siste de gjør. Følelsen av at den døde fortsatt er der, kan være sterk. Og man må jo kunne puste… .

Sjette samling

Tema: Dersom jeg hadde ett år igjen å leve, ville jeg … .
Spørsmålet gir igjen en mulighet til å snakke om det som er viktig i livet. For i heldigste fall har vel de fleste ett år igjen å leve, minst! Noen bestyrkes gjerne i at de lever slik de ønsker, mens andre har ting de vil endre, eller noe de ikke vil utsette lenger.

Sjuende samling

Tema: Hva gjør arbeidet med humør, kropp og søvn?
Herfra flyttes fokuset fra privatlivet til hva arbeidet gjør med oss. I gruppene våre har deltakere sagt at humøret i perioder kan påvirkes i depressiv retning, men at arbeidet også fører til glede og intensitet i livet, som ikke er noen selvfølge. Noen blir redd for at barna skal bli syke. Andre kan kjenne de mange dødsfallene i mage og skuldre. Drømmer kan handle om død, og våkner man om natta, er pårørende kanskje det første man tenker på.

Åttende samling

Tema: Hva gjør arbeidet med hjemmesituasjon, familie og venner?
Det å arbeide med døden kan være såpass spesielt at familie og venner ikke helt fatter hva det innebærer. Dessuten er det ingen “höjdare” i festlig lag. Taushetsplikten gjør ikke saken enklere. Det gjelder å ikke bruke opp kreftene sine på jobben, men planlegge ting med familie og venner. Noen finner det vanskelig å være helt til stede hjemme, eller ta barna på alvor når de kommer med sine «små» problemer. 

Niende samling

Tema: Livssyn. Hvordan ble livssynet mitt til, og har det blitt påvirket av arbeidet?
Det kan være lurt å starte med tanker og minner fra oppveksten. Livssyn trenger ikke være kristent eller religiøst. Men også tro og religion hører med her. Hva er viktig i livet? Er verden et trygt sted å oppholde seg? Eller har tryggheten blitt skaket av mange erfaringer med sykdom og død?

Tiende samling

Tema: Hva gjør det med meg å arbeide med lidelse og død? - Hva gir krefter? Hva tar krefter? Hva trenger jeg?
Det er belastende å bli eksponert for andres lidelse. Samtidig gir det også mye.
Det å gjøre noe som er viktig for andre når livet er vanskelig, oppleves meningsfullt. Det er et privilegium å få være der i siste fase av livet når alt i samfunnet ellers dreier seg om utseende og ytre ting. Det oppleves gjerne viktig å få snakke om hvilke små og store ting på og utenfor jobben som kan gi energi og overskudd. Enkle gleder som turer og en god samtale ved middagen kan være avgjørende for å bevare slitestyrken.

Avslutning

Gruppene handler altså om å bearbeide sitt eget forhold til døden, slik at man blir mer avslappet i forhold til den tematikken arbeidet eksponerer en for. Deltakerne sier gjerne at de har blitt bedre og mer frimodige til å snakke med pasienter og pårørende om døden.
Hvis noen skulle ønske å starte «Jeg og døden»-ruppe, ta gjerne kontakt med oss hvis dere vil diskutere noe.
Artikkelen er tidligere publisert i Luthersk Kirketidende:
Røen, I. og Hirsch, A. (2012). Jeg og døden-grupper. Samtale om eget forhold til døden. Luthersk Kirketidende, 17, 412-415). 

Saken har stått på trykk i Kreftsykepleie nr. 3/2016.Her finner du en oversikt over alle faggruppebladene.

Referanser:

Bang, S. 2008. Rørt, rammet og rystet. Gyldendal Akademisk
Bugge, K. E., Eriksen, H. og Sandvik, O. (red). 2003. Sorg. Fagbokforlaget.
Hirsch, A. og Røen, I. 2007. Jeg og døden – en langsom samtale. Omsorg. Nordisk Tidsskrift for Palliativ Medisin, nr. 4, s. 57-62.
Leenderts, T. Aa. 1995. Person og profesjon. Universitetsforlaget.
Samhandlingsreformen. 2008-2009.  Rett behandling på rett sted til rett tid. St.meld. nr. 47.
Worden, W. 1991. Grief Counceling and Grief Therapy. Springer Publishing Co. Inc.