fbpx Bruk meg som en Sobril Hopp til hovedinnhold

Bruk meg som en Sobril

TRIVSEL: Sykepleierne bruker miljøbehandling aktivt for å skape trivsel og dermed redusere angst og uro. Illustrasjonsfoto: Colourbox
TRIVSEL: Sykepleierne bruker miljøbehandling aktivt for å skape trivsel og dermed redusere angst og uro. Illustrasjonsfoto: Colourbox
På under ett år har medisinering med benzodiazepiner blitt redusert til null ved Haugsåsen bokollektiv i Skien.

Vi som er sykepleiere ved Haugsåsen bokollektiv har en visjon. Som helsearbeidere har vi års erfaring innenfor demensarbeid. Sammen med geriatrisk hjelpepleier Ingunn, satt vi oss ned og skrev visjonen ned på et ark. Den var verken nytenkende eller revolusjonerende, men den fordret til en del holdningsarbeid og dugnadsinnsats fra pleiepersonellet.

I en tid hvor det omorganiseres nærmest annethvert år på grunn av økonomi, føler vi at vi får alt mer å gjøre og mye mindre tid. Beboere på institusjon blir fort institusjonalisert og dessverre ser man at pleiepersonell i like stor grad følger etter. Så nå er det tid for å tenke annerledes. Erfaringen og teorien ligger der, både i form av taus kunnskap og eksplisitt kunnskap.

Uro hos beboere utløser ofte spørsmål om man kan gi en Sobril, slik at beboeren roer seg. Hverdager hvor aktiviteter ofte uteblir da man ikke har kunnskap, lyst eller tid til å aktivisere beboerne, gjør at mange beboere vandrer, er rastløse eller rett og slett sover seg gjennom hverdagene.

Hva om man kunne skape en avdeling hvor man levde i øyeblikket? Hvor rammene rundt hverdagen, både de fysiske og psykiske ligger godt til rette for å skape gode øyeblikk, samfølelse og mestring. Denne visjonen hadde vi når vi startet dette prosjektet.

Veien ble til mens vi gikk, og resultatet, noen få måneder etter, er helt klart målbare!

Veien vår

Visjonen, som beskrevet over, har nok lenge ligget der, men ingen har turt å ta skikkelig tak i den. Som pleiepersonell blir vi, selv om vi ikke liker å innrømme det, like institusjonalisert som våre beboere. Vi følger en døgnrytmeplan som er standardisert, og hvor man nærmest forventer at alle skal passe inn i. Livet derimot fungerer ikke slik. Og i alle fall ikke livet som dement. Uro og atferdsproblematikk er et økende problem, og beroligende piller er for mange en løsning. For oss også. Samtidig så kjenner man på det etiske dilemmaet – hvem medisinerer vi for? Beboeren eller oss?

Vi startet i det små. Beskrev prosjektet og la det frem for våre ledere. Alle endringer av større karakter er viktig å ha støtte i ryggen. Vi la frem hva vi kunne tenke oss, hva vi ville oppnå og hva vi hadde behov for. Vi fikk noen økonomiske midler, og etter iherdig leting på finn.no fant vi tidsriktige møbler. Gjennom samtaler med beboere og pårørende fikk vi tak i andre tidsriktige gjenstander. Gjenstander som beboere har et forhold til og som skaper følelser og ikke minst samtaleemner. Møbler, bilder og duker ble byttet ut, smekker ble byttet ut med forklær. Vi har en veldig flink og engasjert hjelpepleier på avdelingen som la mye tid i å skulle finne gjenkjennbare gjenstander. Da den fysiske rammen var på plass, startet veien mot å jobbe miljørettet.

Man må også, i tillegg til å ha en visjon, tenke fagrettet og målbevisst. Hva vil vi oppnå? Gagner dette bare oss, bare beboere eller alle sammen? Det å ha fokuset på personsentrert omsorg er intet nytt, men det å skulle fullstendig få implementert dette i en felles tenkning kan være utfordrende. Det å skulle se hver enkelt beboer for den hun eller han er, hva slags personlighet er der fra før av, hva slags bakgrunn, yrkes- og familiemessig må frem i lyset. Man må som pleiepersonell snakke sammen om dette, og sammen med pårørende og beboeren finne frem til den beste løsningen.

Holdningsarbeid hos pleierne er av stor betydning, da det tar tid å overbevise, vise og lære bort og av hverandre. Mange har flere års erfaring innenfor demensomsorgen, og sitter med mye taus kunnskap. Samtaler, internundervisning og henvisning til reelle resultater har vært viktig. Engasjementet hos pleierne må være på plass for å oppnå suksess. Som fagarbeidere sitter vi med mye makt når det gjelder våre beboere – da især for hvordan hverdagen deres skal utarte.

Uro – for hvem?

Uro er en stor del av demensarbeidet. Men det å definere uro kan være vanskelig. For hva er egentlig uro? Og for hvem? Vil vi ha beboere sittende helt stille i stolen sin, dag etter dag etter dag? Hvor de etter hvert fallerer, både mentalt og fysisk. Eller vil vi ha dem oppe og gå? Ut i frisk luft, gå tur i gangene, være med på ulike aktiviteter? Når en beboer vandrer frem og tilbake i gangene, er dette uro? Muligens er det uro for personalet, men er det uro for beboeren? Kanskje dette er hennes måte å få beveget seg på, kikke seg litt rundt, lufte hodet, orientere seg, få litt alenetid? Eller er det en hvileløs vandring på let etter mamma, barn, mann, toalettet, en vei ut? Dette må kartlegges og snakkes om. Og ut fra dette kan man skreddersy en omsorg som gjør at man kan møte beboeren i sin vandring. Ta en del av vandringen eller hente henne inn igjen og få roet henne ned før det utarter. Og er da Sobril svaret?

Vårt mål

Målet er å kunne jobbe systematisk med miljøarbeid, bruke dette i en terapeutisk setting, men at den ikke blir standardisert. Vi som mennesker er ikke standardiserte, og mennesker med en demensdiagnose er alt annet enn standardiserte. Å jobbe ad hoc har fungert for oss, man må velge riktig tidspunkt for når reminisensarbeidet skal starte.

Dersom man klarer å definere uro hos en beboer, altså, hva som er reel uro, og hva som fungerer mot dette, som ikke innebærer medisinering, da har man funnet en fantastisk løsning. Klarer man da å stagge denne uroen før den eskalerer, da har man funnet gull! Hos en beboer på en av avdelingene her er det å kunne titte i et fotoalbum det som gjør at hun roer seg. Da lever hun i de øyeblikkene og historiene fotoalbumet forteller, dette skaper trygghet, gjenkjennbarhet og ikke minst mestringsfølelse. Eller å kunne prate om hva slags yrke man har hatt sammen med beboere som har en høy yrkesstolthet, kan være med på å skape en følelse av tilhørighet, samhold og ikke minst stolthet.

Det å skulle anerkjenne at vi som pleiepersonell kan være løsningen er ikke nytenkende, men det å skulle erfare det kan være en lang vei å gå.

Personsentrert omsorg

Miljøbehandlingen brukes aktivt for å skape trivsel, aktivitet, glede, livskvalitet og dermed redusere angst og uro. Miljøbehandlingen gjennom personsentrert omsorg skaper et skreddersydd tilbud til hver og en. Sykepleier Lina og geriatrisk hjelpepleier Ingunn har basert sin internundervisning om personsentrert omsorg og miljøbehandling på Gundersons miljøprosesser (strukturert miljøbehandling i demensomsorgen) – trygghet, støtte, struktur, engasjement og bekreftelse (Helsedirektoratet). Det er også blitt vektlagt at miljøterapi er det fysiske rommet, men også pleierne i miljøet er en viktig faktor. Gjennom dette jobbes det systematisk slik at den personsentrerte omsorgen blir både forebyggende og har en behandlende effekt.

I underkant av et år har man redusert medisinering med tanke på benzodiazepiner til null. Gjennom aktivt å søke kunnskap om beboeren, skape trygge rammer, validere beboerens følelser, være i øyeblikket, ser vi at dette har en utrolig mye bedre effekt enn å gi for eksempel en Sobril.

Hvem medisinerer vi for? Beboeren eller oss?

Engasjementet hos pleierne må være på plass for å oppnå suksess.