Vil gi asylbarna fotfeste i livet

Dagens flyktningsituasjon har gjort Melinda Ashley Meyer DeMott etterspurt som aldri før. Brått vil «alle» ha en bit av henne. Høre ­hvordan kunst- og uttrykksterapi kan hjelpe unge flyktninger.

– Folk innser at det kommer lite godt ut av å la traumatiserte unggutter sitte og koke på norske asylmottak i årevis.

Meyer DeMott virker både oppgitt og optimistisk på vegne av de enslige, mindreårige flyktningene.

– Det går opp for stadig flere at man faktisk må gjøre noe med disse gutta. Om de ikke får noe tilbud, kan de fort falle inn i det mønsteret alle frykter – psykiske lidelser, verving til gjenger, kriminalitet og radikalisering.

Viktig for legitimering

Hjemme i Oslo er Meyer DeMott så vidt innom. Hun kommer fra Tromsø og skal videre til Tenerife.

Nordpå har hun holdt nok et foredrag om sitt Exit-prosjekt, om enslige mindreårige flyktninger i Norge og om kunst- og ­uttrykksterapi (KUT); faget hun har lært seg, utviklet, undervist i, forsket på og praktisert gjennom det meste av sitt yrkes­aktive liv.

I en leilighet på den spanske øya skal hun jobbe med vitenskapelige artikler om Exit-prosjektet, noe hun håper og tror vil kunne løfte den faglige anerkjennelsen av KUT enda noen hakk.

– Vi har gjennomført mye god kvalitativ forskning om KUT, men Exit-prosjektet er en større kvantitativ og kontrollert ­studie. Den er ekstremt viktig for legitimering av faget.

Håp og trygghet

Exit – en forkortelse av Expressive Arts In Transit – er både en modell for bruk av kunst- og uttrykks­terapi på nyankomne, enslige, mindreårige asylsøkere og en ­vitenskapelig studie av effekten.

– Målet er å gi gutta, for det er gutter dette først og fremst dreier seg om, et verktøy for å håndtere sin egen situasjon og gjenkjenne egne reaksjoner, forteller Meyer DeMott, som er ­leder for prosjektet.

Gjennom gruppe-workshops forankret i ulike kunstneriske og kroppslige uttrykk, lærer deltakerne seg metoder for å takle det de går gjennom. De lærer om det å være i en ny kultur og får en arena der de kan øve seg i trygge omgivelser.

– Som utdannet sykepleier vet jeg at man må tenke på de grunnleggende behovene først. Man må komme seg på beina, ikke bli liggende i senga og gruble. Det er viktig at de får rutiner, kjenner trygghet og får fysikken i gang. Exit hjelper gutta til å kjenne seg hjemme i egen kropp.

Inn i skolen

Samtidig som resultatene av ­Exit-studien analyseres, tolkes og formidles, brer selve metoden­ seg stadig videre utover.

Den er tatt i bruk ved flere asylmottak for mindreårige, enslige flyktninger rundt om i landet. Psykologer fra Bufetat, samt miljøarbeidere, helsesøstre og andre sykepleiere er blant dem som har fått opplæring.

Det jobbes også flere steder med å få Exit inn i skolen, noe Meyer DeMott håper kan gi et mer varig tilbud og kan bidra til integrering. En dokumentarfilm om prosjektet, regissert av ­Melindas mann Sølve Skagen, ble vist på NRK i fjor høst.

Om interessen vil vare, er hun derimot noe usikker på.

– På grunn av flyktningsituasjonen har kunst- og uttrykks­terapi høy status akkurat i dag, men det kan fort endre seg. Nå passer det behovet samfunnet har. De som jobber med flyktninger, vil ha noe som faktisk fungerer, som er relativt rimelig og enkelt å implementere.

Terapeutiske trender

Sist det var like stor åpenhet om denne typen terapi, var ­ifølge Meyer DeMott på 80-tallet. Da hun selv begynte å utdanne­ kunst- og uttrykksterapeuter, var søkerkøen lang.

– På 90-tallet ble det tyngre. Psykiatrien tok en dreining. Den gikk fra å være opptatt av samfunnet og «rommene» vi ­be­bodde, til å søke årsaker i genetikken. Det ble mer medisinering, og vi fikk en bevegelse fra miljø til arv, for å si det ­veldig enkelt.

Etter over 40 år i bransjen har Meyer DeMott sett terapeutiske trender komme og gå.

Selv har hun derimot vært urokkelig i troen på kunst- og ­uttrykksterapiens sentrale antakelser, deriblant at det finnes­ en grunnleggende forbindelse mellom skapende uttrykk og psykiske prosesser og at alle har en konstruktiv, skapende kraft i seg.

Utedo med tre hull

KUT baserer seg dessuten på at ­erfaringer fra barndommen påvirker hvordan vi uttrykker oss som voksne. Det er Meyer DeMott selv et levende ­eksempel på.

– Da vi flyttet til Norge fra USA, var jeg åtte år, og det var hele tiden småting storesøsteren min og jeg ikke forsto i dette fremmede landet.

Overgangen var stor fra millionbyen Los Angeles til en ­tilværelse med utedo på Nesodden. Meyer DeMott forteller hvordan hun tolket alt ut ifra virkeligheten hun kom fra og at alt ble tolket litt feil.

– Hvorfor var det for eksempel hjerte på dodøra? Hjerter var jo noe som hørte Valentinsdagen og kjærligheten til. Og hvorfor hadde doen tre hull ved siden av hverandre? Merkelig. Og ikke minst pinlig.

Ble integrert i skolegården

Snart flyttet familien til noe mer urbane strøk, og i skolegården på Marienlyst skole i Oslo gjorde jenta en oppdagelse som fortsatt preger henne.

– Noe av det som har påvirket meg mest, har nok vært ­leken i frikvarterene. I starten, da jeg ikke snakket norsk, var dette det viktigste for meg. Det var der jeg ble integrert. Språket kom gjennom sport, bevegelse og handling. Dette ble så viktig for å være glad.

Meyer DeMott tror en viktig årsak til at hun primært har ­jobbet med flyktninger de siste 25 årene, er at hun selv er ­immigrant og har kjent på spørsmålet «hvor er hjem?»

– Den andre årsaken til at jeg gjør det jeg gjør handler om hvordan jeg opplevde lekens og den fysiske utfoldelsens ­betydning for å kjenne glede.

Enda en årsak kan nok søkes blant barndommens opp­levelser hos en fargerik bestemor i Santa Barbara, California. Hennes hus var fylt av snakkesalige møbler, humørsyke stålamper og puter med individuell personlighet.

– Det gjaldt å oppføre seg pent, så man fikk den kosete ­puta med seg i senga.

Bestemoren var ikke kunstner. Hun bare kjedet seg, ifølge Meyer DeMott.

– Hennes animasjon av tilværelsen gjorde nok sitt til at jeg i dag opplever det kreative som en kraft for forandring.

Del av to kulturer

Meyer DeMott understreker at det selvsagt er enorme forskjeller mellom hennes egen innvandringshistorie og bagasjen dagens flyktninger bærer på.

– Noe som likevel er likt er opplevelsen av tap av venner, ­familie og kultur.

Faren til Melinda døde da hun var fem.

– Voksne lengter hjem, mens barna fester seg. Som innvandrer blir du dessuten del av to kulturer, og skolen har sjelden ressurser til å lage en bro mellom disse.

Boikottet lørdagsskolen

Moren til Melinda synes for eksempel lørdagsskole, som da ble praktisert her i landet, var dumt. Hun var ensom, og holdt Melinda hjemme på lørdagene for å spille kort.

– Jeg la merke til at en venninne som skulket ble utvist, mens det for meg ikke fikk noen konsekvenser. Det var en åpenbar forskjellsbehandling. Noen vil si til min fordel, men jeg tolket det som at ingen brydde seg.

Det ble til at hun ville teste hvor langt hun kunne gå, og det viste seg at hun kunne gå langt.

– Først på ungdomsskolen ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke kom på lørdager. Hadde jeg kanskje en religion som forbød det?

Kaffe og røyk

Etter hvert skulle lekeerfaringene fra skolegården komme til nytte også i Meyer DeMotts profesjonelle liv. Det startet i 1973 med en sommerjobb på Lier sykehus rett ­etter gymnaset. Sykehuset hadde kun pasienter med psykiske lidelser.

– Det var ikke mye til terapeutiske tilbud der den gang. ­Pasientene satt stort sett og røkte og drakk kaffe, minnes ­Meyer DeMott.

På sykehuset var de det hun kaller «en gjeng med omni­potente ungdommer som trodde vi kunne forandre verden».

– Vi tok oss friheter som ville vært utenkelige i dag. Det var en kreativ tid, også på institusjoner. Mitt første spede forsøk på kunst- og uttrykksterapi var kanskje et potteband der på Lier sykehus.

Pionertid i kjelleren

Kontrasten var stor da hun kort tid etter jobbet med barne­psykiatri i Sveits og fikk se bruk av både video-, drama- og ­bildeterapi i praksis.

Siden, da hun jobbet med psykiatriske pasienter på Ullevål sykehus, ble hun del av det som må kunne kalles en norsk ­pionertid på feltet.

– Det var der, i kjelleren på Avdeling 16, at alle elementene av kunst- og uttrykksterapi i Norge ble født; Ruth Eckhoff drev med musikkterapi, Åse Minde med kunstpsykoterapi og Eva Røine med psykodrama, minnes Meyer DeMott.

Master i Massachusetts

For å få litt mer struktur og retning, tok Meyer DeMott sykepleierutdanning i Lørenskog, men som en søkende sjel, måtte hun ut og lufte seg litt. Hun trengte tid for å finne ut hva hun skulle bli i livet.

Ett år med ryggsekk gjennom Sør-, Mellom- og Nord-Amerika førte henne etter hvert til det som den gang het Lesley College i Cambridge, Massachusetts, selve arnestedet for kunst- og ­uttrykksterapi som fagdisiplin.

– Jeg var opptatt av alle kunstneriske uttrykksformer og av selve den skapende prosessen, heller enn det fysiske resultatet. Noen fortalte meg at på Lesley kunne man jobbe med alt dette.

På den tiden var det én annen norsk student der, nemlig ­Tone Bjørneboe, og møtet med henne skulle resultere i både en mastergrad i KUT og et livslangt samarbeid.

I 1987 etablerte de to kvinnene det første utdanningstil­budet innen KUT i Norge, og i 1991 så Norsk ­institutt for kunst- og uttrykksterapi (senere Norsk institutt for kunstuttrykk og kommunikasjon) dagens lys.

Fotfeste for flyktninger

KUT er ikke utviklet for noen bestemt gruppe, men etter at hun tidlig på ­1990-tallet jobbet med flyktninger fra Bosnia, er det hos opprevne, traumatiserte og hjemløse barn og unge Meyer ­DeMott har hatt hjertet sitt.

– Dersom du mister familien din, hjemmet ditt og samfunnet du var en del av, så kan ikke første steg videre være samtaleterapi der du blir bedt om å fortelle en fremmed terapeut om det verste som noensinne har skjedd deg, understreker hun.

– Først må man etablere trygghet, og ofte er kroppen det ­siste «huset» du har igjen. Det er her man må finne feste. Først da kan du komme deg inn i neste «hus», som kan være familie og venner. Deretter kan du gå ut i samfunnet.

For Meyer DeMott har det derfor vært viktig å lære barna og ungdommen at «hjem» ikke er avhengig av eksterne faktorer, men noe de først og fremst må finne i seg selv.

– Det er her du først kan etablere en grunnleggende form for frihet og trygghet.

Møter mye fortvilelse

Hvordan vi i Norge skal ta vare på de mange enslige mindreårige asylsøkere, er et mye omdiskutert og vanskelig spørsmål. Det kommer mange advarsler mot å la de unge og ofte traumatiserte flyktningene seile sin egen sjø på asylmottakene.

– Jeg møter mye fortvilelse, blant annet hos helsesøstre som har svært begrensete ressurser til å følge opp disse barna, ­sier Meyer DeMott.

– Dette er veldig sårbare mennesker. De har mistet alt som var trygt rundt dem og vet ikke hva som venter dem. De kan bli rasende og frustrerte om de ikke raskt hjelpes til å finne ­trygghet og håp i seg selv.

Meyer DeMott ser hvordan unge, enslige asylsøkere på ­desperat jakt etter tilhørighet risikerer å bli sugd inn i gjenger, vervet til kriminalitet og radikalisert. Enten i Norge eller i drift et annet sted Europa.

– Jeg er opptatt av at disse gutta skal bli all righte. At også de skal få sjansen til å finne en plass her i verden.