Gi meg en blank dings!

Innspill
GÅRSDAGENS TEKNOLOGI: Hvor er alle dere små dingser som kan spare meg for alle disse løpeturene, spør Liv Bjørnhaug Johansen.
Bytte toner på telefaks og kommunikasjon gjennom post-it-lapper. Hvor blir det av den annonserte digitale revolusjonen, spør Liv Bjørnhaug Johansen.

Det er 2016. Vi går alle rundt med bitte små duppeditter i lommene som overgår enhver datamaskin vi drømte om for tyve år siden.
Vi bruker dem til å kontakte hverandre, sende filmer og bilder, bygge nettverk, slå av strømmen på hytta, finne veien gjennom ukjente smågater på ferie, lese av stjernehimmelen, og så videre, og så videre i det uendelige. De er små, forholdsvis billige og har flere funksjoner enn noen av oss noensinne kommer til å få bruk for. På sykehuset, derimot, er teknologien stor, tung og veldig, veldig dyr. 

Duodopapumpene som en del parkinsonpasienter skal drasse på resten av livet, er så store at det følger med en vest til å bære dem i. De skal visstnok koste 10 000 kroner. Pasienter som skal hjerte-overvåkes, får en telemetriboks stor som en smørpakke rundt halsen. Den festes med seks ledninger med elektroder som faller av for et godt ord, og batteri som må skiftes to ganger daglig. Laderen står på en annen avdeling, for den er selvfølgelig altfor dyr til at alle kan få hver sin.

Når jeg skal ha fatt i en lege, setter jeg meg ned ved en stasjonær telefon (sånn med ledning, vet du) og ringer opp personsøkeren hennes. Så sitter jeg pent på stolen og venter til hun har tid til å ringe meg opp igjen. Om en lege skal ha tak i en sykepleier, må hun gjøre det på gamlemåten; let, spør og rop om du må. Om en pasient trenger hjelp, trykker hun på alarmen sin og det piper i callingsystemet i hele avdelingen, natt som dag. Har vi urolige pasienter vi er redd skal vandre, setter vi en plastkopp på dørhåndtaket og håper at vi hører det om den faller ned. 

Og mens iPhonen i lomma teller skrittene mine der jeg løper desperat rundt i avdelingen og leter etter permen til hodepinedamen og nøklene til narkoskapet og noen som kan dobbeltsignere i narkoboka, tenker jeg: Hvor er dere alle blanke, små dingser som kan spare meg for alle disse løpeturene? Finnes dere bare i reklamene i Sykepleien og i sykehusserier på Netflix? Hvor blir det av den annonserte teknologiske revolusjonen?

Ungene mine bruker nettbrett og smartboard på skolen. De har prioritert disse innkjøpene, forteller rektor, for at alle barna skal være rustet til å møte den teknologien de kommer til å bruke i arbeidslivet. Sorry, rektor; men om de skal ut i helsevesenet, noe en tredjedel av dem bør om samfunnskabalen skal gå opp, hadde det vært bedre å gi dem opplæring i å bytte toner på telefaks og kommunikasjonsflyt via post-it-lapper. Det er der vi er, skjønner du.

Siste fra Meninger

Populære artikler nå