Vi trenger mer kunnskap om migranter

Bakgrunnen for artikkelen er en eksamensoppgave vi skrev sammen høsten 2015. Vi var i det første kullet som valgte emnet «flerkulturelt psykisk helsearbeid» ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Vi ønsker å dele kunnskapen vi tilegnet oss da vi opplever at det er behov for økt kunnskap innen dette feltet. Vi anser emnet som særlig relevant for psykiske helsearbeidere siden flyktningkrisen i Europa stadig bringer migranter til kommuner rundt om i hele landet.

Det kommer migranter til Norge fra en rekke nasjoner, de fleste fra områder i Midtøsten og Afrika. For å kunne fordype oss i hvordan flerkulturelt psykisk helsearbeid fungerer på gruppe- og individnivå, valgte vi å fokusere spesielt på mennesker og migranter med somalisk bakgrunn i denne artikkelen. Vi har under arbeidet vært bevisst på at deler av miljøet har vært kritiske til behandlingen fra offentlige myndigheter, og ønsker ikke å bidra til et kritisk fokus, men søker å oppnå en større forståelse for kulturelle ulikheter. Mennesker med bakgrunn fra Somalia utgjør en betydelig gruppe i Norge, og spesielt Oslo. Vi møter pasienter med somalisk bakgrunn i vårt daglige arbeid. Pasienteksemplet er derfor utformet med én pasient med somalisk bakgrunn. Vi mener at det er overføringsverdier til arbeid med migranter fra andre land. Vi har erfart hvordan kunnskap, blant annet forskningen til Hjelde (1), kan hjelpe oss med å forstå og handle i møtet med mennesker fra en gruppe med en særlig utfordrende bakgrunn. Psykisk helsearbeid er et praktisk utøvende fag. Det er derfor naturlig å bruke et pasienteksempel i denne artikkelen som nettopp fremhever den kliniske praksisen i møte med minoritetspasienter.

Somalia er herjet av mange år med borgerkrig og har ikke hatt et fungerende statsapparat siden 1991. Fraværet av offentlige systemer, deriblant helsesystem, har gjort at mange med somalisk bakgrunn møter utfordringer med å forholde seg til den gjennomregulerte norske samfunnsmodellen (2). Somalierne kommer fra en forhandlingskultur og ikke en rettighetskultur slik vi har i Norge. Mange av dem som har kommet til Norge har opplevd krigshandlinger og har vært utsatt for overgrep, mishandling og tortur. Under flukt, har mange vært i farlige og nedbrytende omgivelser over tid. Slike livserfaringer gir økt risiko for traumer og andre psykiske lidelser (1,2,3).

Metode/kilder

Kasuset er basert på ekte erfaringer, men er ikke knyttet til én pasient. Litteraturen vi har brukt er anerkjent litteratur knyttet til emnet. Forskning og litteratur som omhandler migranter og innvandring har i samfunnsdebatten ofte blitt hevdet å ha politiske undertoner. Vi mener at det uansett ikke påvirker denne artikkelen hvor forståelsen er det som står i sentrum. Flere av de norske kildene kommer fra et forskermiljø hvor man refererer til hverandre. Dette kan styrke kildenes troverdighet, men kan også svekke deres egenhet. Vi har derfor også valgt å bruke internasjonale kilder for å få en bredere kunnskapsbakgrunn.

Begrepsavklaring

« Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus, og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn (Keesing 1981)» (5). Migranter omfatter både asylsøkere, flyktninger og innvandrere av ulik art (6) og er de som mer eller mindre frivillig har måttet forlate sitt hjem og land (1). Psykisk traume; når en blir påført skader av psykisk art som kan føre til psykiske lidelser (3). Jinner er ånder som kan være onde og som kan ta bolig i kroppen og kan være en forklaring på mental lidelse (1, 7).

Migrasjon er en prosess; før-migrasjon, migrasjonen og etter-migrasjonen. Det er mange årsaker til migrasjon. Det er de som migrerer mer eller mindre frivillig, for eksempel arbeidsmigranter, eller de som migrerer grunnet krig, forfølgelse og vold (1, 6). De fleste migranter som kommer til Norge fra lavinntektsland har økte sosiokulturelle og sosioøkonomiske utfordringer. Dette kan bidra til økt risiko for psykisk sykdom (1, 3). Vi kan ikke legge til grunn at folk fra samme land er én homogen kultur. Vi må ta hensyn til at hvert individ har en etnisk gruppetilhørighet. I dette ligger felles opphav, språk, levevaner, kultur og religion (8). Forskning har vist at migranter har høyere forekomst av angst, depresjon og traumer enn befolkningen for øvrig (1,3,7). Psykisk sykdom og lidelse oppfattes ulikt i verden. Symptomer og atferd har ulike årsaksforklaringer og ulik behandling ut ifra kultur og tradisjon (1,3,7). Det som vi oppfatter som psykotisk, kan i en annen kultur oppfattes som evner til magi, eller hallusinasjoner av religiøs art og som aksepteres som en religiøs opplevelse (7).

Ulik forståelse – ulik tilnærming

I vestlig tradisjon oppfatter vi at symptomer på psykose kan utspille seg som tankeforstyrrelse eller vrangforestillinger av ulik art. Pasienten kan være preget av mistenksomhet, paranoiditet eller ha en grandios opplevelse der han i sin opplevelsesverden er den som skal redde verden, eller at han har forstått «alt». Videre kan slike symptomer lede til en psykotisk atferd, der pasienten kommuniserer med stemmer han hører, ha redusert eller ingen egenomsorg. Pasienten kan ha innadvendte symptomer og bli økende tilbaketrukket og isolert eller ha mer uttalte symptomer som en ukritisk og oppjaget eller utagerende, aggressiv atferd (10, 11). I en vestlige tradisjon behandles psykoser som oftest med psykofarmaka, miljøterapi som skal fremme stabilitet, struktur og trygghet. Pasienter som utgjør en fare for seg selv eller andre med psykotisk atferd, blir innlagt på psykiatrisk sykehus og blir skrevet ut når det er vurdert at pasienten er stabilisert og trygg (12). Pasienter som har vært innlagt med psykoser får ofte oppfølging i kommunehelsetjenesten eller på psykiatrisk poliklinikk (12,13). I oppfølgingen av psykisk lidelse, fokuseres det på tiltak som bidrar til mestring og en meningsfull hverdag, noe som igjen vil øke pasientens resiliens, ment som beskyttelsesevne mot videre psykisk lidelse (3).

I somalisk tradisjon og kultur er det sentralt å ha spesielt stor respekt for sine foreldre. Manglende respekt kan få alvorlige konsekvenser og kan føre til «forbannelse» (1). Mange somaliere i Norge har sosioøkonomiske utfordringer og klarer ikke å ivareta sine forpliktelser som blant annet går ut på å hjelpe familiemedlemmer. Dette kan føre til store bekymringer (welwel) og dersom en da ikke får hjelp av slekt eller får religiøs behandling, eksisterer det hos noen en oppfatning at det kan føre til waalii (galskap) (1).

Det psykiatriske helsetilbudet i Somalia er svært begrenset. Det er kun de med alvorlige tilstander som er lagt inn på det eneste psykiatriske sykehuset som finnes, ofte for resten av livet (1). I Somalia kan det vi oppfatter som en psykisk lidelse oppfattes som en forbannelse eller demonbesettelse. Det er mest vanlig å søke hjelp hos familie og slekt; hos imamer, sjeiker og healere som behandler ut fra Koranen (7). Ulike behandlinger kan kurere den samme tilstanden. Jinner er utbredt som årsaksforklaring til sykdom i den muslimske verden og er omtalt i Koranen. Her beskrives det som ånder som kan forårsake sykdom og elendighet (1,14). Man kan få onde jinner ved ikke å følge Koranen, foreldres anmodninger, eller begå ugjerninger med mer.

Flere i litteraturen (1, 6, 15) viser til den amerikanske psykiateren og antropologen Kleinmanns strukturelle modell for å forstå ulike samfunns helsesystemer. Modellen deler opp sykdomsbegrepet til illness og disease. Illness er pasientens subjektive opplevelse av lidelse, mens disease er terapeutens oppfatning og tar utgangspunkt i terapeutens tradisjon og behandlingskultur.

Traumatisering

Forskning viser at det er en sammenheng mellom traumeopplevelser og psykoser, og at risikoen øker ved mishandling, mobbing med mer i barndommen. Traumer er i seg selv en risikofaktor for å utvikle og opprettholde psykiske lidelser og psykosesymptomer samtidig som det å være i en psykose kan oppleves traumatisk (3,12). En traumatisk erfaring kan atskilles fra psyken, men kan bli aktivert når pasienten blir påminnet om noe som minner om de opprinnelige hendelsene som var traumatiserende (3).

Dissosiasjon kan oppstå når minner om traumeerfaringer blir aktivert. Dissosiasjon er en måte å beskytte seg på mens selve traumeerfaringen pågår. En fjerner bevisstheten fra handlingen og noen kan ha en ut av kroppen-opplevelse; dette skjer ikke meg. Dissosiasjonen kan være en måte å mestre en unaturlig situasjon på, men kan senere være til hinder for helende prosesser, da pasienten blir fjern og utilgjengelig i kontakt med andre og seg selv. Og det kan forveksles med en psykose. Det kan være vanskelig for pasienten å snakke om og ha et språk for traumene da minnene om traumeerfaringene kan sitte i den implisitte hukommelsen; i kroppen og i emosjonene (3).

Kommunikasjon og holdninger

Det er naturlig at det følger utfordringer og barrierer i kommunikasjonen mellom minoritetspasient og behandler. Kommunikasjonens utfordringer omfatter både det non-verbale og det verbale. Det kan være nødvendig med kommunikasjon via tolk. Man bør være klar over at tolken ikke nødvendigvis er en pålitelig kilde for den kulturen språket tilhører (16). Kultursensitivitet handler om evne og vilje til å sette seg inn i pasientens verden og søke å se sykdom og lidelse med pasientens øyne (1,15). Helsepersonell kan oppleve usikkerhet og tilkortkommenhet i møte med migranter siden språk- og kommunikasjonsbarrierer kan være preget av fremmedgjorthet hos begge parter (3, 16, 17). Ansvaret for at pasienten har forstått den informasjonen som er gitt, ligger hos helsepersonellet (18,19). Vi kommuniserer mye gjennom holdning, og når holdningen er preget av vennlighet og interesse for pasienten ved bekreftelse og anerkjennelse vil en naturlig skape en bedre relasjon enn når kommunikasjonen er preget av usikkerhet og avstand (20). Etikken bør sitte i ryggmargen på oss psykiske helsearbeidere, og vi bør naturlig ha respekt for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet, som bygger på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og behandlingen skal være kunnskapsbasert (21).

Menneskerettigheter

En som har flyktningstatus i Norge er beskyttet av menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen (22). I FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, finner vi at enhver skal ha lik rett på bolig og arbeid, på mulighet til jobb og utdanning og til forsvarlig levestandard (23). Videre er det nedfelt i Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013–2017 at «[…] alle skal ha likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, fødeland, etnisitet og den enkeltes livssituasjon» (24).

Pasientkasus

Hvordan kan dette arte seg i praksis? For å illustrere problemstillingene i denne artikkelen, har vi valgt å trekke fram et pasientkasus med aktuelle problemstillinger i møtet med hjelpeapparatet. Vi ser for oss en mann midt i tjueårene med somalisk bakgrunn. Etter en periode med mye utrygghet, blant annet krigshandlinger i nære omgivelser, flyktet familien via omveier til Norge da han var tolv år. Han fant seg tilsynelatende godt til rette i Norge og hadde en oppvekst med forankring både i det norske samfunnet og i det somaliske miljøet der han bodde. Som voksen reiste han på flere lange opphold til familien og foreldrene, som hadde flyttet tilbake til det tidligere hjemlandet, og det var under ett av disse oppholdene han først begynte å føle seg «rar» og at han ikke var «seg selv». På grunn av tidligere gode erfaringer med helsehjelp i sitt nye hjemland Norge, valgte han å reise tilbake hit for å oppsøke hjelp. Han fikk konstatert psykoseliknende symptomer og ble utredet på DPS. Det kom fram at hans far hadde hatt liknende symptomer, men komparentopplysninger var vanskelige å fremskaffe da hans foreldre var lite villige til å snakke om psykiske lidelser. Etter hvert opplevde pasienten en forverring i tilstanden og ble lagt inn på døgnavdeling. Her fremsto han samtykkende til mistanke om psykose og tok imot medisiner frivillig. Det så ut til å kunne gå mot en snarlig utskrivelse. Etter en periode fremsto han imidlertid dårligere. Han avviste at han hadde en psykisk lidelse, og formidlet at han måtte til moskeen eller reise tilbake til Somalia for å drive ut ånder – jinner – som hadde tatt bolig i kroppen hans. Pasienten fremsto økende frustrert. Han ønsket ikke lenger å motta medisiner og behandlingssituasjonen fremsto som fastlåst.

Problemstillinger

Det vi ser i pasientkasuset, er noe vi tror mange som jobber med psykisk helsearbeid kan kjenne seg igjen i. Psykisk lidelse er også i vårt samfunn et tema forbundet med stigmatisering, og det er ikke uvanlig med en avstand mellom hvordan et menneske oppfatter seg selv og hvordan omgivelsene oppfatter den samme personen. Når vi da i tillegg legger til en person med en blanding av to ulike kulturforståelser, får vi en situasjon med en rekke problemstillinger. Pasienten valgte på et tidspunkt å reise tilbake til Norge for å oppsøke hjelp, angivelig på grunn av sin tillit til hjelpeapparatet. På grunn av sin lange botid i ankomstlandet er dette en sannsynlig løsning, men det er uvisst hvordan pasientens kunnskapsnivå om psykisk lidelse var på dette tidspunktet. Somaliske migranter tilhører ofte den private sektoren i Kleinmanns strukturelle modell på den måten at helseinformasjon og beslutninger angående helse foretas i familien/storfamilien (1). Hvis han antok at det var en psykisk lidelse han var rammet av, kan en mulig årsak være at hans lidelsesbegrep (illness) preget av ankomstlandet skiller seg så radikalt fra sykdomsbegrepet (disease) i opprinnelseslandet og at han så for seg at hjelp fra en større profesjonell sektor var bedre enn hjelpeapparatet i Somalia som er mer preget av en folkelig sektor med tradisjonell medisin (1). Et annet tenkt tilfelle er at det ikke var psykiske problemer han ønsket å få hjelp med, men at han antok at han var rammet av en somatisk lidelsestilstand. Somatisering er et vanlig fenomen blant migrantbefolkningen (3,7,14) og kan ha gjort den første kontakten med hjelpeapparatet mer naturlig. Traumer og tidligere livserfaringer kan også ha spilt inn på avgjørelsen. Vi ser at han fikk konstatert psykosesymptomer, men for én med denne bakgrunnen, kan vi heller ikke utelukke at endringen i sinnstilstand kan ha skyldtes dissosiasjon og gjenopplevelser av tidligere krigstraumer i opprinnelseslandet. Dette kan igjen ha gjort at han søkte seg tilbake til Norge.

Noe som kan ha vært utfordrende for pasienten, er at han forlot sine foreldre og slekt for å reise tilbake til Norge. Det å forlate nær familie og å ikke la seg behandle i henhold til tradisjonell islam og somalisk kultur kan i ytterste konsekvens bli sett på som et svik (1). På samme måte skiller pasienten seg fra en vanlig retning i somalisk kultur ved at han opptrer i så stor grad på egen hånd i en kultur hvor ordtaket sier at en syk mann får råd fra de hundrede, at man normalt sett rådfører seg med klanen og tar imot råd fra de eldste (1).

Endring i forløpet

Det vi ser i pasientens behandlingsforløp er at det er en endring i oppfatningen av hva som er den reelle problemstillingen og et misforhold mellom pasientens og behandlernes vurdering av situasjonen. Han lot seg behandle i henhold til frivillig psykisk helsevern og historiens åpne slutt sier ikke hvorvidt han ble vurdert for tvungen behandling. Uansett er psykisk helsevern et område som i stor grad er rettighetsstyrt av Psykisk helsevernloven (25). Rettigheter som går ut på å ivareta den enkeltes behov (21,26) kan være særlig sentralt i ivaretakelsen av pasienter med migrantbakgrunn. Studier har vist at kartlegging og diagnostisering av disse pasientene gir en større variasjon i form av resultater enn for pasienter født i bostedslandet (7). Endringen i forløpet over utvikler seg fra å frivillig oppsøke hjelp, til å akseptere en psykoselidelse for så å endre seg til en oppfatning av at ånder/jinner påvirket hans psykiske helsetilstand. Ekstra oppmerksomhet på den transkulturelle oppfatningen av psykisk lidelse, god tid og gode rammer for kommunikasjon kan være nødvendig når man undersøker pasienter med migrantbakgrunn (3). Spørsmålet er om dette ble gjort i vårt tilfelle. Burde man gjort en grundigere undersøkelse siden pasienten først ble henvist til DPS eller da han ble innlagt på sykehuset? Burde man hatt mer kunnskap om ulike måter å beskrive psykiske/kroppslige plager i ulike kulturer? Burde man også brukt tolk? Pasienten hadde bodd lenge i Norge og behersket språket, men sykdomsterminologier kan være nye for ham. Uten god kommunikasjon, forsvinner kultursensitiviteten som flere forskere fremhever som svært viktig (1,7). Dette kan også ha hatt påvirkning på hvorvidt pasienten ble oppfattet med symptomer på psykose eller om plagene skyldes dissosiasjon og traumer. Det er små nyanseforskjeller mellom de ulike symptomene (7) og en grundig og kultursensitiv dialog kan ha stor betydning for videre behandling. Til hjelp i disse situasjonene kan man i tillegg til tolk også benytte standardisert intervjuguide (3) eller helsedirektoratets veileder for traumatiserte flyktninger (27).

Ulike oppfatninger

Noe av det som preger utviklingen i synet på lidelsen gjennom forløpet, er at avstanden mellom lidelse (illness) og sykdom (disease) fremstår som økt i motsetning. Dette i motsetning til det som er ønskelig for en god transkulturell forståelse, at den minsker (1). Vi har drøftet ulike forklaringsmodeller på hva som gjorde at pasienten oppsøkte hjelp, og i slutten av pasienthistorien gir han uttrykk for en oppfatning som er mer i overensstemmelse med opprinnelseslandet enn med ankomstlandet. Oppfattelsen av jinn, er noe mange tar med seg når de migrerer. Vestlig oppfattelse av psykisk lidelse er ukjent for mange med somalisk bakgrunn (1). Det som imidlertid er felles er at diagnoser og psykisk lidelse er forbundet med stigma (28). I somalisk opprinnelseskultur kjennetegnes stigmaet gjennom frykten for waalli – galskap – noe som igjen forbindes med å ikke kunne ta vare på seg selv (1). Våre erfaringer tilsier at stigmatisering kan gjøre det vanskelig å gjenkjenne seg selv i en diagnose. Vi kan tolke denne pasienten sitt forløp som en ambivalens. Ikke bare mellom sykdom og ikke sykdom, men mellom to kulturer og systemer som han har et forhold til. Et fenomen som forekommer er når omgivelsene forventer at mennesker med migrantbakgrunn innehar noen elementer i personligheten fra opprinnelseslandet og andre fra bostedslandet uten at disse er integrerte med hverandre (29). I vår pasienthistorie kan dette muligens ha bidratt til at pasienten fremsto så polarisert som han gjorde, at han gikk fra det ene ytterpunktet til det andre. I tillegg kan en eventuell mangel på kultursensitivitet ha gjort at han vendte seg til sin opprinnelseskultur, en lojalitetshandling som et minoritetsmiljø ofte forventer (1). En siste teori som forklarer polariseringen er at i settinger med ulik kulturbakgrunn er det økt sjanse for overføring- og motoverføringsreaksjoner, noe som i ytterste konsekvens kan medføre overhøflighet og underkastelse i visse situasjoner, mens andre situasjoner kan ende med avstand og fornektelse (30).

Kulturelt møtepunkt

Når det gjelder iverksatte tiltak, så er den medikamentelle biten en integrert del av vestlig psykosebehandling. Motstand mot medisiner er hyppig forekommende også i den etnisk norske befolkningen og for pasienter med somalisk bakgrunn som tradisjonelt ikke støtter vestlig medisin som helbredende (1) kan man ytterligere forstå denne pasienten sin ambivalens til dette tiltaket. For mennesker som bor i utviklingsland som Somalia er det dessuten påvist en høyere resiliens og raskere bedring ved psykiske plager enn for mennesker i den vestlige verden (7), noe som kan begrunne hans tvil til bruk av medisiner. En mulig forklaring på dette er at det i den vestlige verden er lavere aksept for atferdsavvik og mer stigmatisering av disse, mens det i somalisk kultur er mer akseptert å være annerledes uten at dette blir oppfattet som galskap.

Avstanden mellom pasientens oppfatning og de iverksatte tiltakene var heller ikke egnet til å bygge relasjon mellom pasient og behandlingsapparat. At relasjoner i seg selv er helsefremmende, er godt dokumentert (31) og relasjonene må nødvendigvis være bygget på gjensidig tillit. I arbeid med migrantpasienter med traumer og tidligere opplevelser av å bli overlatt og sviktet, kan det være utfordrende å vinne tillit (3). Pasientens ønske om å behandles i moskeen er vanskelig å integrere i behandlingstilbudet, men man har mulighet for å tilrettelegge for åndelig og religiøs tilknytning som en del av en helhetlig behandling. Mange sykehus har for eksempel tilknyttet en imam, noe som kan være et brobyggende tiltak. Hvis imamen i tillegg kan anerkjenne og formidle behovet for elementer i behandlingen i bostedslandet, kan dette være med på å skape et kulturelt møtepunkt og en trygg ramme som kan minske det polariserte skillet mellom opprinnelseskulturen og kulturen i bostedslandet. Det kan igjen gjøre det lettere for pasienten å resonnere rundt sine plager og bakgrunnen for disse, noe som for vår pasient kunne gjort det lettere å utrede hvorvidt plagene skyldtes traumer eller en eventuell psykosetilstand.

Skape trygghet

Med et slikt utgangspunkt ville det også være mulig å jobbe med resiliensfremmende tiltak. Grunnleggende for dette er å gjenvinne sin verdighet og selvrespekt (3). Pasienten sin polariserte tilstand kan ha medført desorientering og tapsfølelse (32). Returen til Norge kan ha medført en følelse av svik mot familien. Resiliensforskningen vektlegger helhetlige tiltak som retter seg mot familie og andre psykososiale faktorer (33). Samtidig er trygghet og tidlig identifisering av traumer resiliensfremmende. Vår pasient hadde bodd lenge i Norge og fremstått som trygg, men kan ha hatt traumer som ble fortrengte eller ikke ble identifisert. Hvis man kan skape tillit og gjennomføre brobyggende tiltak, kan dette være trygghetsskapende og bidra til økt forutsigbarhet i bostedslandet (3). Utvikling av resiliens forutsetter også at pasienten får være aktiv og ta egne avgjørelser (3). Mange av disse faktorene henger sammen, og et helhetlig opplegg preget av trygghet og forståelse, kan gjøre det lettere å mestre sin egen historie og kultursammensetning (3).

Vi har i denne artikkelen beskrevet en pasient med somalisk bakgrunn og derved forsøkt å bidra til at psykisk helsearbeidere kan få økt forståelse for migrantpasienten som enkeltindivid med særlig utfordrende bakgrunn i et transkulturelt perspektiv. Vi har også belyst dette ved en gjennomgang av relevant litteratur. Denne kunnskapen anser vi som svært relevant i dagens samfunn som er preget av store flyktningstrømmer og ser det som en viktig oppgave å videreformidle kunnskaper om migrasjon til kolleger og oppover i systemene i organisasjonene.

Når vi vet at opplevelsen av trygghet i eksillandet har betydning for utvikling av migranters psykiske helse (1,3,7) har vi et håp om at helse- og sosialarbeidere etterkommer menneskerettighetene og norsk lovverk som felles påpeker viktigheten av å møte andre mennesker med respekt, å søke og ivareta den andres iboende integritet. Målet er at dette vil bidra til en likeverdig helse- og omsorgstjeneste.

Med mer kunnskap på dette området, tror vi at det kan gi helsegevinst for den enkelte og at det derved, på sikt, kan ha positiv innflytelse på samfunnet både sosialt og økonomisk.

Saken står på trykk i stiste utgave av Psykisk helse og rus 1/2016. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene på  Sykepleiens hjemmesider.

Referanser:
1. Hjelde, K.H. (2013). Migrasjon, kultur og psykisk helse, I: R. Norvoll (red.): Samfunn og psykisk helse. Samfunnsvitenskapelige perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademisk, (kap. 7, s.166-187).
2. Harsløf.,K.H. og Fangen K. (2006). Oppfølging, respekt og empowerment. Norsk tidsskrift for Migrasjonsforskning (s.79-99).
3. Varvin, S. (2015). Flukt og eksil. (2.utg). Oslo: Universitetsforlaget.
4. Hummelvoll, J.,K. (2006). Praksisnær forskningsetikk. I: Hummelvoll J.K., Andvig, E., Lyberg A. (Red.). Etiske utfordringer i praksisnær forskning. Oslo: Gyldendal akademisk.
5. Storholt, T. (2006). Kulturelle aspekter ved sykdom og behandling. I: Dahl,S (red.) Sveeass, N.(red.), Varvin, S.(red.). (2006). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder. (ISBN: 82-8122-005-8, 978-82-8122-005-8). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
6. Hylland-Eriksen,.T og Sørheim, T.A. (2009). Kulturforskjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturell Norge. Oslo: Gyldendal akademiske AS.
7. Bäärnhielm S. (2014). Transkulturell psykiatri. Stockholm: Natur & Kultur.
8. Abebe, D.S., Spilker, R.S., Hjelde, K.H. (2010). Innvandrerne er ikke en homogen gruppe. Tidsskrift for Den Norske Legeforening. 130(15), 1454.
9.
10. Skårderud F., Haugsgjerd S., Stänicke E. (2010). Psykiatriboken Sinn – Kropp – Samfunn. Oslo: Gyldendal akademiske.
11. Malt, Retterstøl og Dahl (2004). Psykiatriboken. Oslo: Gyldendal akademiske.
12. Helsedirektoratet (2013). Utredning, behandling, og oppfølging av personer med psykoselidelser. Nasjonalfaglige Retningslinjer (IS 1957). Oslo: Direktoratet.
13. Hauff., E, og Dahl S., (2006). Rehabilitering av flyktninger med kroniske lidelser. I: Dahl,S (red)., Sveeass, N.(red)., Varvin, S.(red). (2006). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Hentet19.10.15, fra; http://www.nkvts.no/biblioteket/Publikasjoner/PsykArbeidFlyktningerVeileder.pdf
14. Bäärnhielm B., Rosso M.S., Pattyi L. (2010). Kultur, kontekst og psykopatologi. Manual for diagnostisk intervju basert på kulturformuleringen fra DSM-IV . Oslo: NAKMI-Nasjonal kompetansesenter for minoritetshelse.
15. Nørregaard, C. (2002). Kulturbundne syndromer, somatoforme tilstande, dissociation og angst. Alberdi, F., Nøregaard, C., Kastrup, M. & Kristensen, M. Transkulturell Psykiatri. København: Hans Reitzels forlag.
16. Skaaden, H., & Felberg, T. (2011). Språkbarrierer og profesjonell integritet i psykologers virke. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48, 535-537.
17. Helsedirektoratet (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene. (IS 1924 veileder). Oslo: Direktoratet.
18. Helsedirektoratet (2010). Helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente. (IS 1022). Oslo: Direktoratet.
19. Helsepersonelloven (2010). Lov om helsepersonell m.v (Helsepersonelloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64
20. Jensen, P og Ulleberg I. (2011). Mellom ordene. Kommunikasjon i profesjonell praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.
21. Norsk sykepleierforbund(2011). Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Hentet 19.10.15 fra https://www.nsf.no/Content/785285/NSF-263428-v1-YER-hefte_pdf.pdf
22. Utlendingsnemda (UNE). (2015). Hentet fra: https://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/sentrale/utlendingsloven/kap4/28/
23. Thune, G.H., Stavrum, A., (2012). Menneskerettighetene i helse- og sosialsektoren og NAV. Oslo: Abstrakt Forlag AS.
24. Helse- og omsorgsdepartementet. (2013). Likeverdige helse- og omsorgstjenester - god helse for alle. Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013-2017. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/2de7e9efa8d341cfb8787a71eb15e2db/likeverdige_tjenester.pdf
25. Psykisk helsevernloven. (2001) Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (Psykisk helsevernloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62.
26. Pasient- og brukerrettighetsloven. (2001) Lov om pasient- og brukerrettigheter (Pasient- og brukerrettighetsloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63.
27. Jareg og Sveaass N,. (2006). Nyttige spørsmål i tidlige møter med flyktninger henvist til behandling i det psykiatriske hjelpeapparat. Dahl,S (red)., Sveeass, N.(red)., Varvin, (2006). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
28. Norvoll, R. (2013). Sammfunnsvitenskapelige perspektiver på psykisk helse og psykiske helsetjenester. Norvoll, R.(Red.) Samfunn og psykisk helse. Oslo: Gyldendal.
29. Gullestad, M. (2002). Det Norske -sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget.
30. Alberdi, F. (2002). Kultur, personlighetsmodeller og psykoterapi. Alberdi, F., Nøregaard, C., Kastrup, M. & Kristensen, M. Transkulturell Psykiatri. København: Hans Reitzels forlag.
31. Borg, M., Topor, A. (2014). Virksomme relasjoner. Om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser (3. revidert utgave). Oslo: Kommuneforlaget.
32. Papadopoulos, R. K. (2002). Refugees, home and trauma. Papadopoulos, R.K.(red.) Therapeutic Care for Refugees. No Place like Home. London New York: Karnac.
33. Simich, L., Andermann, L. (2014) Refuge and Resilience. Promoting Resilience and Mental Health among Resettled Refugees and Forced Migrants. Dordrecht: Springer.