fbpx Bare et lite spørsmål ... Hopp til hovedinnhold

Bare et lite spørsmål ...

Å VÆRE FORBEREDT: Livet og døden har en tendens til å ramle ned fra himmelen når vi minst venter det. Foto: colourbox

– Hei, mamma, det er Liv. Jeg ringer bare for å spørre deg om noen småting.

Hvis du skulle få en omfattende hjerneskade, slik at du verken har taleevne, svelgefunksjon eller kontroll over kroppen din, vil du da at vi sondeernærer deg, slik at du kan leve videre, eller er festen slutt da? Eller hvis skaden er så stor at livet ikke er til å redde, vil du da donere bort organene dine? Selv om det vil forlenge dødsprosessen ved at du blir lagt på respirator? Hvis du blir dement, da? Hva tror du du vil foretrekke; tryggheten på et sykehjem, eller vil du bli boende hjemme så lenge det lar seg gjøre? Selv når du mater naboens katt med avispapir og går deg bort på vei til postkassa? Jeg bare lurer, for en dag er det kanskje meg de spør om alt dette, og det bør jo helst være ditt valg, ikke sant?

Har du tatt den samtalen? Ikke jeg heller. Men hver gang jeg stiller pårørende disse spørsmålene på jobb, og de klør seg i hodet og ser i gulvet, da tenker jeg at jeg skal gjøre det. Snart. For selv om døden er det eneste vi med absolutt sikkerhet vet at vi skal gjennom, så er det ikke noe jeg har lyst til å bli minnet om. Jeg ønsker heller ikke å minne mine nære på at dette også er noe som angår dem. Det passer liksom aldri helt. Så jeg venter litt til.

Disse spørsmålene omhandler våre innerste tanker om hva vi er, hva det er å være menneske og om hva som er verdifullt med livet. Det er ikke valg som er gode å gjøre for andre, for vi er forskjellige. Ofte mer enn vi tror. Selv vil jeg heller få sovne inn i en lun morfinrus enn å leve videre som språkløs pleiepasient uten noen som helst kontroll over livet mitt. Mannen min, derimot, mener at en solstripe på nesa, litt omsorg, verdens daglige sanseinntrykk og et besøk i ny og ne er meningsfullt nok til at han heller vil leve enn ikke leve. Jeg ville aldri valgt det for ham om jeg ikke visste det.

Du behøver ikke å være sykepleier så veldig lenge før du lærer at det er en hel del ting vi aldri får tid til å forberede oss på. Livet og døden har en tendens til å ramle ned fra himmelen når vi minste venter det. Så spør! Spør foreldrene dine, partneren din, pasientene dine, vennene dine. Spør, slik at når det er du som sitter og holder sykehuskaffen i skjelvende hender mens anestesilegen nennsomt og forståelsesfullt forsøker å sirkle seg inn på temaet organdonasjon, da vet du svaret. Og du kan være enig eller uenig, men det var ikke ditt valg å ta.

Selv om døden er det eneste vi med absolutt sikkerhet vet at vi skal gjennom, så er det ikke noe jeg har lyst til å bli minnet om.