En tatovert sykepleier

Inger Marie Andersen blander kortene i sitt innlegg « Hva signaliserer tatoveringer?». Hva hun mener med «de andre» - de brune vet jeg ikke, så vidt meg bekjent er ikke tatoveringer noe som «vi» – de hvite gjør. Jeg er heller ikke sikker på om hun problematiserer tatoveringer på generelt grunnlag, eller enkelte tatoveringer. Forhåpentligvis er synlige hakekors et særdeles uvanlig problem, hvor det for min del er mer problematisk hva eieren sannsynligvis mener enn tatoveringen i seg selv. Hva man skal gjøre i slike tilfeller kan være viktig å diskutere, men er ikke nødvendigvis en del av en diskusjon mot tatoveringer generelt.

Inger Marie bruker «Pasienten først!» som et argument mot tatoveringer. Her mener jeg at hun har misforstått begrepet. Pasienten fortjener dyktig sykepleiere som setter pasientens behov først. Dette innebærer ikke at sykepleiere ikke kan være individer. Det er lenge siden sykepleien ble sett på som et kall, det er nå en jobb som alle andre.

Hugo de Ridder nevner i sitt innlegg « Ja hva signaliserer tatoveringer?» hepatitt. Det er rett at det hvert år er noen tilfeller av dette hos personer som har tatovert seg til utlandet. Grodde tatoveringer finnes det allikevel ingen hygieniske grunner til at sykepleiere ikke skal ha. Videre skriver Hugo om utviklingen av samfunnets meninger angående tatoveringer, som også har effekt i sykepleieyrket. I min erfaring fungerer tatoveringer svært kontaktskapende, både blant yngre og eldre. Ikke alle synes tatoveringer er fint, og jeg aksepterer at noen gir uttrykk for det. Generelt opplever jeg at tatoveringer har positiv effekt, jeg har mang en gang blitt stoppet av pasienter på vei gjennom sykehuskorridoren fordi de vil se hva tatoveringene mine viser. Ofte fungerer tatoveringene som en god måte å få pasienter til å fortelle egne historier.

Som sykepleierstudent med relativt mye tatoveringer har jeg tenkt mye over signaleffekten av disse. For det har en effekt som burde reflekteres over, slik som vi bør reflektere over alle deler av verbal og nonverbal kommunikasjon i forbindelse med jobb. Jeg er bevisst på at mine tatoveringer kan påvirke pasientens førsteinntrykk, men har kommet fram til at det ikke er noe negativt med det. En tatovering sier ingenting om din fagkompetanse, og det er ingen motsetning mellom det å være en dyktig sykepleier og det å være en tatovert sykepleier.

Rundt 10 prosent av Norges befolkning har en eller flere tatoveringer og det er lenge siden tatoveringer bare satt på kriminelle og sjømenn. De færreste har i dag fordommer mot tatoveringer, og jeg mener diskusjonen om tatoverte helsearbeidere er foreldet. Jeg velger å tro at både pasienter, kollegaer og sjefer klarer å se forbi tatoveringene, og se personen og fagkunnskapen bak de.