fbpx Utfordrende å trappe opp enteral ernæring Hopp til hovedinnhold

Utfordrende å trappe opp enteral ernæring

Det er viktig med en god prosedyre for oppstart og opptrapping av enteral ernæring hos intensivpasienter, og at personalet følger den.

Ernæring er et grunnleggende behov som pasienter har krav på å få ivaretatt, av helsepersonell med høy kompetanse, uavhengig av innleggelsessted. Denne kvalitetsforbedrende studien er et viktig bidrag i så måte. Den omhandler noen undervurderte områder i intensivavdelingen; implementering av retningslinje, og utfordring med tidlig oppstart av enteral ernæring og opptrapping til måldose.
Erfaring – og forskning – tilsier at pasientene får tilført for lite energi og protein enteralt, og parenteral ernæring igangsettes ofte tidlig uten at alle tiltak er prøvd for å dekke næringsbehovet med enteral ernæring. Mye står på spill hos intensivpasienter og det er mange hensyn å ta. Studien viser at tiltak og tverrfaglig samarbeid gjør det mulig å øke enteral ernæring og utsette eller redusere parenteral ernæring. Målet om 80 prosent av beregnet behov via enteral ernæring ble ikke nådd. Opptrapping av enteral ernæring er utfordrende i praksis og noen ganger er parenteral ernæring nødvendig.
Muligheten for å lykkes med implementering øker med støtte i ledelsen, forankring i tverrfaglig samarbeid og ressurspersoner eller -grupper i avdelingen som er pådrivere og fokuserer på ernæring. Intensivsykepleiere er sentrale i ernæringsbehandlingen og kan påvirke tilførsel av enteral ernæring gjennom sine vurderinger og handlingsvalg. Leiring av pasienten, opphold i enteral ernæring i løpet av døgnet ved intervensjoner, samt vurdering av residualvolum og toleranse for enteral ernæring er eksempler på dette. En behandlingsplan kan sikre kontinuitet og redusere blant annet perioder med 0 per os gjennom aktivitetsplanlegging. Det er grunn til å kommentere at pasienter i studien ikke ble veid, men fikk vekt anslått. Gjennomsnittlig liggetid var 17 og 15 dager, mange pasienter taper mye vekt i løpet av denne tiden.
Flere forhold kan være av betydning ved implementering av en ernæringsretningslinje. Både type organisering av intensivsykepleien og fravær av ernæringsfysiolog som sikrer mer individualisert ernæringsbehandling kan spille inn. Litteraturen anbefaler ernæringskompetanse ved klinisk ernæringsfysiolog i behandlingsteamet, i tillegg til intensivlege, intensivsykepleier og klinisk farmasøyt.
Vår erfaring fra intensivenheten, som nå er blitt postoperativ enhet (10 intensivsenger ble nedlagt 2012), er at det er mulig å tilrettelegge for bedret ernæringspraksis gjennom rammefaktorer og tverrfaglig innsats. Alle pasienter ble veid to ganger per uke, indirekte kalorimetri ble gjort en gang per uke og resultatene etterspurt. Ernæringsfysiolog var del av teamet og det var primærsykepleie i mindre grupper. Disse tiltakene bidro over tid til å høyne ernæringskompetansen og -interessen i avdelingen.
En god algoritme for oppstart og opptrapping av enteral ernæring hos intensivpasienter er essensielt og at personalet følger den. Studien er et godt eksempel på kvalitetsforbedrende arbeid for avdelinger som ønsker å endre egen praksis.

Kommentaren er skrevet i samarbeid med Gro Landfald, fagsykepleier og kandidat i sykepleievitenskap, postoperativ enhet, Aker sykehus, OUS.