Kroppsholdning et viktig funn

Kumlin og Lerdals artikkel: «Eldre kvinners erfaringer med osteoporotiske brudd i ryggen», har klinisk relevans på flere måter. Både for den enkelte pasient og samfunnet utgjør osteoporose en stor helsemessig påkjenning og økonomisk belastning. Til tross for gode behandlingsalternativer er imidlertid osteoporose underdiagnostisert og underbehandlet. Artikkelen viser hvordan behandling, veiledning og tverrfaglig trening, har nytteverdi, og sier noe om hvordan helsepersonell kan legge til rette for at behandling og oppfølging av disse pasientene blir best mulig.

Ifølge artikkelen er angsten for å falle og for å få nye brudd den vanligste bekymringen eldre kvinner har. Ryggsmertene er en konstant påminning om muligheten for et nytt brudd, og nye brudd representerer en trussel om å bli mer avhengig av andre. Aktivitetsnivået og gjøremål ser ut til å tilpasses fallrisiko, alt etter hva kvinnene ser på som risiko for å falle. Slike kvalitative funn viser at arbeidet med tverrfaglige kursdager, treningsgrupper og individuelle strukturerte samtaler er av god behandlingsverdi, samtidig som man har en vei å gå når det gjelder å gi et likt tilbud til pasientgruppen uavhengig av geografi.

Det som omhandler endret kroppsfasong relatert til osteoporose og vertebrale frakturer, er det mest interessante funnet for meg som sykepleier når jeg leser artikkelen til Kumlin og Lerdal. Resultatene i artikkelen påpeker at kroppslige forandringer er en tabubelagt opplevelse for pasienten. I sin diskusjon av funnene skriver forfatterne at oppmerksomhet på kroppsholdning var et markant funn og at det kan være et tema som er viktig å løfte frem. Dette er et ignorert eller glemt problemområde, som må vies større oppmerksomhet. Artikkelen setter fingeren på dette med at bøyd kroppsholdning ses på som en «normal» aldersforandring hos eldre kvinner. Temaet kroppsendring bør høre med i en samtale med pasienter som henvises osteoporosepoliklinikk, og det bør inn som eget punkt i journalnotatet som sendes fastlegen som skal følge opp behandlingen videre.

Presentasjoner av synteser og oppsummert kunnskap gir oss grunnlag for å videreutvikle kompetanse og forståelse som gir sykepleiere mulighet til å endre praksis for at pasienten skal oppleve å få en bedre oppfølging og behandling enn tidligere. Enkelte tiltak er enklere å tilpasse enn andre. Å ha oppmerksomhet på endring i utseende hos kvinner, er eksempel på tiltak av stor betydning ifølge artikkelen, som krever lite å gjennomføre, men det skjer ikke av seg selv. Helsevesenet, og da gjerne sykepleieren i osteoporosepoliklinikken, må ta initiativ til dette i samtale med pasienten.