Jeg skal assistere pasienten

Da jeg vinteren 1992/1993 tok grunnfag i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen husker jeg fra en forelesning med amanuensis Kjell Kristoffersen svaret hans når han ble spurt om hva han gjorde som sykepleier: Han pleiet syke mennesker!

Ja det er nettopp det vi gjør som sykepleiere: Vi pleier syke mennesker.

Jeg har de seneste årene forsøkt å tydeliggjøre dette, først og fremst for meg selv, for å få sagt klarere hva som ligger i det å være sykepleier. Mange teorier er skrevet om dette. Det blir ofte mange ord og ikke like lett tilgjengelig og forståelig for alle og enhver.

Å pleie syke mennesker

Sykepleie er et selvstendig fag. Vi står ansvarlige for faget og de tjenester vi utøver. Å være sykepleier er som navnet sier; å pleie den syke. Noe som betyr å assistere den syke.

Mennesket kan få behov for sykepleie når det blir sykt, fordi mestringen av hverdagen med en sykdom blir så mye mer kompleks enn den syke selv har forutsetninger til å mestre der og da. Når jeg som sykepleier setter en injeksjon til den syke, eller rapporterer et blodprøvesvar til legen så er det fordi pasienten selv ikke kan sette den injeksjonen, eller fordi pasienten selv ikke har forutsetning eller mulighet til å forstå og rapportere blodprøvesvaret til legen, og få satt i verk aktuelle tiltak. Dermed er det ikke legen jeg assisterer med å sette sprøyten eller rapportere om blodprøvesvaret, men jeg assisterer pasienten. Akkurat på samme vis som når jeg hjelper pasienten med å vaske seg fordi han ikke skal kaste bort energien på kroppsvask, men heller få i seg mat når allmenntilstanden er sterkt svekket. Eller når du er blitt så hjelpetrengende at du er blitt nødt til å få en plass på sykehjemmet for å kunne ivareta liv og helse.

Hjelpen, altså assistansen, skal ivareta hele mennesket jeg som sykepleier assisterer; fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Hjelpen skal dessuten ytes i samsvar med pasientens identitet, og med mine utvidede fagkunnskaper om hjelpebehov og hjelpemuligheter.

Sykepleie rommer mye

Til å kunne ivareta dette sykepleieansvar har vi sykepleieprosessen; egentlig bare en spesiell type problemløsningsprosess. Spesiell fordi den skal romme det som er faget sykepleie, altså det som gjør det mulig for den enkelte pasient å mestre hverdagene som syk.

For å kunne mestre denne prosessen må jeg kjenne mennesket og pasienten. Jeg må kjenne mange typer sykdommer innen somatikk og psykiatri. Jeg må vite hvordan ulike sykdommer, utredning og behandling influerer på funksjoner vi har for å ivareta liv og helse. Jeg må kjenne til hvordan fysikk og psyke, men også sosiale og åndelige fenomener influerer på menneskene som har disse sykdommene. Jeg må kjenne til hvordan jeg kommuniserer med mennesker generelt, men enda mer spesielt ved ulike typer sykdommer. Dette må jeg kunne for å få tak i behov og muligheter knyttet til hverdagsmestring og sykdomsmestring.

Jeg må som sykepleier gjennomføre gode etiske refleksjoner for å kunne utøve mitt fag godt. Som eksempel; jeg har sittet timer sammen med mennesker med demenssykdom, ikke språkløse men med et språk med ord som bare de selv forstår. En mann jeg hadde som pasient mistet de norske ordene, de forståelige ordene, men han var høyst levende, og pratet i vei time etter time, forklarte, lo og var fortvilet. Det var ikke mulig å få tak i hva lydene betydde. Men du verden som vi kunne snakke likevel. Ikke meningsløst pjatt. Ikke løgn. Men vi virkelig pratet og samhandlet, time etter time. Pasienten opprettholdt verdighet og mening med dagene i dette samværet.

Et nytt språk

Gjennom de seneste tjue årene har vi innen helsetjenestene fått et stadig voksende, nytt vokabular som skal dokumentere, garantere og sette prislapper på alt vi gjør. Vi fikk bestiller og utførerkontorer i bydeler og kommuner. Vi fikk helseforetak i stedet for sykehus. Nå er det nye store, som skal sikre gode tjenester, pakkeforløp. Slik skal vi garanteres at vi får hjelpen vi trenger og har lovfestet rett til, slik at politikere kan få si at de holder hva de lover.

Hva gjør denne ordbruken med tjenestene vi som fagfolk skal utøve? Hva gjør denne ordbruken med våre fag, og med våre muligheter til å kunne ivareta det faglige ansvar vi er utdannet til å ivareta?

Nå er det kommet pakkeforløp for ulike kreftdiagnoser. Vi skal få flere. Det skal bli pakkeforløp for psykiatriske behandlingsbehov. I det danske pakkeforløpssystemet i psykiatri fastlegges antall behandlingstimer for hver enkelt sykdom, eksempelvis 15 timer for angst og fobi, 29 timer for spiseforstyrrelse og 59 timer for ustabil personlighetsforstyrrelse. Innholdet i timene er forhåndsbestemt, eksempelvis innledende samtale, psykoterapi, psykofarmakologi, psykoedukasjon, psykometri og pårørende-samtaler.

Trondheim kommune, hvor jeg jobber, er stolt over å ha innført Helhetlig pasientforløp (HPF) i eldreomsorgen. Det er et pakkeforløp for pasienter i eldreomsorgen i kommunen. Jeg opplever at dette med pakkeforløp er en standardisering og detaljstyring som på et vis har alle gode intensjoner i seg, men som minimaliserer betydningen av fagkompetanse/faglighet og fjerner mulighetene for individuelle tilpasninger, slik at de beste intensjoner egentlig blir de bestes fiende.

I sykehjem i Trondheim er det ikke satt opp tidsrammer slik vi ser det i pakkeforløpene i psykiatrien i Danmark. Men det skal fylles ut et dokument når pasienten skal komme, ett når pasienten kommer, ett etter to uker, ett hver tredje måned, ett ved endring i helsetilstand/legetilsyn/sykehusinnleggelse, ett ved opphør av tjenesten. Alle sykehjemspasienter skal i henhold til lovverk ha en årskontroll gjennomført av lege. Helsetilstandsvurdering hver tredje måned av primærkontakt (sykepleier, hjelpepleier, pleieassistent m.m.) skal som et tillegg altså nå dokumenteres.

Når jeg skriver dette, blir det enda tydeligere for meg at det er denne dokumentasjonen som er det viktige, ikke pasienten. Og eksistensen av dette systemet benyttes titt og trutt som et bevis på at eldreomsorgen i kommunen er av fremragende kvalitet.

Registrere at dokumentasjon er gjort

Jeg tenker, og har det i meg, at mitt sykepleiefaglige ansvar for pasientene er å bidra til å sikre at lovfestede årskontroller selvsagt gjennomføres. Og så skal jeg kjenne og følge opp pasienten slik at jeg tar opp med legen endringer i helsetilstand uansett tid på året i henhold til årlig kontroll. Spørre om behov for blodprøvetaking, øvrige typer legeundersøkelser, medikamentbruk og lignende, ved behov hos pasienten. Gjør jeg ikke dette, ivaretar ikke jeg mitt faglige ansvar tilfredsstillende. Men nå skal det altså dokumenteres uavhengig av behov, i en utrolig travel hverdag. Og bare for å si det; dette resulterer også i mye slett dokumentasjonsinnhold, men det er visstnok ikke av betydning, bare det er registrert at dokumentasjon er gjort.

Jeg vet at for å følge Helhetlig pasientforløp-systemet bruker sykepleiere tid på å regne antall inn- og utpustinger hos pasientene sine, hver tredje måned. For respirasjon er et punkt som etterspørres i dokumentasjonsredskapet. I et annet eksempel jeg opplevde, skrev en ung og nyutdannet vernepleier på punktet om orienteringsevne at pasienten var klar og orientert. Jeg kjente pasienten og hun hadde ikke bare en demensdiagnose, men også en meget svekket korttidshukommelse. Da jeg oppdaget dette måtte jeg gjennomføre en MMS (Mini Mental Status), som var rundt 13/30. I og med den feilføring som ble gjort måtte dette rettes opp, når jeg oppdaget det. Dette opplever jeg som meget viktige aspekter i debatten. Vi vet nemlig at denne undersøkelsen faktisk kan være utrolig ubehagelig for mange pasienter.

Vårt fag rammes så til de grader av slik detaljregulering og standardisering innen eldreomsorgen. Vil vi være med på dette lengre? Eller skal vi si tydelig i fra, slik for eksempel legene har gjort. Vi må ta faget vårt tilbake.

Fragmentert livsglede

Et annet eksempel på slik standardisering og detaljstyring, som har alle gode intensjoner i seg, er Livsgledeprosjektet. Ved å bli et fragment dratt ut av sykepleieprosessen og detaljstyrt fra oven, undrer jeg ofte på om dette virkelig bidrar til ekte livsglede? Prosjekt livsglede er et fragment som politikere og rådmenn benytter til å påstå at de har en god tjeneste.

Å si at livsgledeprosjektet er noe stort tull, er som å banne i kirka. Jeg gjør det likevel. Å gi livsglede i hverdagene til pasientene jeg har ansvar for som sykepleier er mitt faglige ansvar. Jeg trenger ikke noe eget prosjekt, noe eget dokument for det. Som sykepleier er det en del av mitt helhetlige ansvar når jeg skal assistere pasienten til å kunne mestre sine hverdager.

I dag er dette imidlertid et eget prosjekt. Livsglede er et eget fragment i dokumentasjonssystemet Gerica. Livsglede er ikke en naturlig del av en helhet for å assistere pasienten i mestringen av hverdagen. Bruk av den helhetlige tenkningen, i den målrettede assistansen for å mestre hverdagen som syk, er borte. Livsglede er et eget fragment for å dokumentere kvalitet. For å kunne legge ut fine bilder på sykehjemmenes Facebook-sider.

Men hva betyr egentlig denne fragmenterte livsgleden? Dette bildet av et smil på Facebook, når personalet måtte stelle pasienten med bruk av tvang om morgenen? Når pasienten måtte proppes full med antipsykotika og Sobril, for å kunne sove om natten, slik at så få nattevakter som mulig skal kunne mestre vakten sin?

For meg som for de fleste, tror jeg, er livsglede summen av små og store opplevelser gjennom døgnet. Summen av de små gylne, selvfølgelige øyeblikk i hverdagen. Å kunne få smøre brødskiva selv og få velge brød og pålegg selv. Å få bestemme hva slags tøy jeg skal ta på. Å bli møtt med den respekt jeg som menneske fortjener fordi jeg er menneske. Det henger sammen med livsglede. Da er det ikke spørsmål om at det er så mye bedre når middagen serveres klokka 15.00 i stedet for klokka 12.30, men at jeg får spise maten min under appetittvekkende forhold i et sosialt og kulturelt fellesskap med hygge, ro og respekt som stimulerer appetitten, slik at jeg tar den lille ekstra kjeksen bare fordi jeg er en del av noe meningsfullt. Bare fordi jeg er en del av noe …

Å bli fortalt at jeg ikke kan få den halve brødskiva med brunost jeg liker best, fordi i dag serveres det tomatsuppe (fra pose), det er denne typen opplevelser som ødelegger appetitten.

Men dette skjer titt og ofte i et system der fagfolk er for få. Der fagfolk ikke respekteres, og der prosjektet Livsglede er det som benyttes som et kvalitetsstempel.

Og dette blir det bare mer og mer av. Fordi sykepleieprosessen, fordi helhetstenkningen ikke har plass i et system som fragmenterer fag og bare verner om fine begreper som skjuler så mye.

Menneskene vil bedras…

Nå har Helseministeren sagt at prosjektet Riktig legemiddelbruk skal innføres ved alle sykehjem og i hjemmetjenestene over hele landet. Så ser det ut som han gjør noe, i det minste. Og hvem vil ikke ha riktig legemiddelbruk?

Det er bare det at for å få til riktig legemiddelbruk så trenger vi først og fremst kompetente fagfolk, leger og sykepleiere, som har arbeidsvilkår og muligheter til å følge opp, faglig ansvarlig, helheten for pasienten, i samarbeid med pasient og pårørende. Ikke et eneste dokument revet ut av denne store sammenhengen kan gjøre noe med det. Bare politikerne kunne skjønne det. Bare lærer Thom Jambak, som skrev i Aftenposten 29. august 2015, kunne bli hørt: «Elevene må jobbe, lærerne må kunne sitt fag og politikerne må la skolen være skole.» Politikerne må også forstå at de skal overlate eldreomsorg og helsetjenester til de fagfolkene som skal ta ansvaret. Det er tillit, ikke mistillit til fagfolkene som kan bedre tjenestene for pasientene.