Det var en gang …

I 1981 begynte jeg på Sykepleierskolen i Oppland. Tjue år, ung og glad. Stolt over å ha kommet inn på den studieretning jeg ville. Jeg var umåtelig lykkelig fordi jeg skulle få lære meg å bli sykepleier, og jeg så fram til en framtid der jeg ville utøve dette faget, dette yrket, på en god måte, for de pasientene jeg kom til å skulle tjene.

Ja, som sagt var jeg den gang ung og håpefull. Og jeg var som sådan også veldig mottakelig for alt jeg skulle lære i de tre førstkommende årene. Et tabula rasa, klar til å suge til meg alt.

Vi var et veldig sammensatt kull, med veldig stor aldersforskjell og erfaring. Jeg var veldig ung og blank, da jeg startet. I tillegg til alt vi skulle lese og få inn fra forelesninger, i dette store fagfeltet, ga dette kullet, mange forelesninger, med varierte spørsmål og kritiske innlegg, i denne innledende innlæringsfasen. Det har alt sammen vært med å forme meg som praktiserende sykepleier, sammen med det som også har kommet siden.

Så håpefull...

Sommeren 1984 sto jeg endelig der, med offentlig godkjenning, som sykepleier. Du verden hvor stolt og glad jeg var. Så håpefull…

Jeg hadde lært om hvor viktig faget sykepleie var, hvilket stort ansvar vi sto med som sykepleier. Den helhetlige tenkningen var så vesentlig i det med å kunne utøve sitt sykepleiefaglige ansvar for pasientene på en kvalitativ god måte. Å kunne sette fragmentene sammen til en helhet. For sykepleien er stor og vid.

På den tiden jobbet vi veldig mye med å få bedret sykepleieutøvelsen med å få inn organiseringer som rommet primærsykepleie, heller enn den rundesykepleie datidens gruppesykepleie tross alt fortsatte å være. Men dette krevde bemanning for å få til, og vi skjønte at vi ville bli nødt til å justere og tilpasse, om vi skulle komme nærmere den kvaliteten som låg i primærsykepleien, uten å være urealistiske.

Noe av tankegangen i primærsykepleiemodellen, henger sammen med tenkningen rundt begrepet myndiggjøring/empowerment, slik det egentlig er, om en ser på filosofiene bak. Muligheter innen systemene, slik at den enkelte kan tildeles ansvar, og yte ansvarsbevisst. Til beste for pasientene.

Pasienter som mennesker

Jeg har i dag 31 års erfaring som sykepleier, som avdelingssykepleier, som fagsykepleier, som sykepleielærer, som forsker, som demenskoordinator, ja det er vel omtrentlig det.

I løpet av disse årene har det jammen skjedd mye. På godt og på vondt.

I de første årene, som sykepleier på generell indremedisinsk avdeling, hadde vi pasienter som var i avdelingen i månedsvis, halvår og kanskje mer, i påvente av sykehjem. Jeg husker en slagrammet mann i rullestol, og en dame med hjernesvulst som ga demenssymptomer, og enorm vandretrang. Hun gikk i rosa plysjdress. En dag ba mannen oss om å passe på den rosa panteren, som i sin vandring i full fart rundt i korridoren, tok med seg rullestolen og mannen og durte rundt i full fart.

Så jobbet jeg noen år på sykehjem, i overgangen nittenåtti-nittennittitallet. Der hadde vi mennesker som pasienter, som hadde bodd der i over ti år, og som hadde veldig lite hjelpebehov, utover en dusj hver fjortende dag, og arealer slik at de kunne komme seg fram med rullestol. Helt og holdent klar og orientert.

Ved overgangen mellom 1990-tallet og årtusenskiftet var jeg avdelingssykepleier på akutt geriatrisk, en type generell indremedisinsk, avdeling på Aker sykehus. Mange uttrykte skepsis til om vi hadde en forsvarlig praksis, når vi kunne ha et gjennomsnitt på 11 – 12 liggedøgn i avdelingen. I dag er vel gjennomsnittlig liggedøgn i sykehus mer enn halvert fra da?

Jeg husker fra min første tid i indremedisinsk avdeling, eldre ansatte som fortalte om tidligere tider, da de hadde fastvakter, ufaglærte, som kunne sitte hos pasienter med store observasjonsbehov. De målte tilsynelatende blodtrykk hver halvtime eller så, dvs de pumpet opp mansjetten, men de ante ikke hvordan de skulle måle blodtrykk, så de gjorde egentlig ingenting. Vi var glad den tiden var over.

Det var den gang da…

Hovedansvar for alt

I dag jobber jeg på sykehjem. Har nå kommet meg over på natt. Jeg har ansvar for 16 pasienter i hovedsak, forskjellig avdeling nesten hver natt. I tillegg til «mine» seksten egne pasienter, har jeg også hovedansvar for 64 pasienter totalt. For jeg er sykepleier, og har hovedansvar på hele huset. Pasientene er ikke som på slutten av åttitallet, slik at de i hovedsak klarer seg selv. Pasientene er sykere, og har enormt mye større, og mange flere hjelpebehov. De skal ha intravenøs antibiotika og intravenøs væskebehandling, vi skal ta blodprøver og blodtrykk, vi skal dele ut tabletter, smøre brødskiver og vaske klær og skaper. Vi skal gi trygghet og ta vare på enkeltindivider i en kaotisk demensverden fylt av utrygghet, nedverdigelse og selvforsvar. Og vi skal alle sammen gjøre alt, bortsett fra at jeg som sykepleier har et hovedansvar for alt. Så nå blander jeg antibiotika og smører brødskiver til samme tid, og må stole på at det går bra med alle, som jeg knapt nok kjenner, og der kunnskaper og kompetanse er uendelig variert. Det eneste jeg da vet er at det som oftest er slik at jo mindre kunnskap en har, jo lettere er det å gjøre feil fordi en ikke kjenner farene. Slik den ufaglærte som målte blodtrykk hele natten uten å kunne, og uten å si i fra.

Jeg jobber nå på natt. Vaktene på dag og kveld er så meningsløst travle, uforsvarlige og fremmedgjorte med tanke på hva jeg har utdannet meg til, så jeg kan bare ikke jobbe slik. Da er det bedre å smøre kjedelige brødskiver, brette sammen tøy og lignende, med en mastergrad i baklomma. Min kommune, og mitt land, vil ikke nyttiggjøre seg den kompetanse jeg innehar. Så enkelt er det.

Hadde en visjon

Vi hadde en visjon da vi var nyutdannet i 1984. Vi skulle inn i et helsevesen, vi skulle yte sykepleie og vi skulle ta ansvar for de pasientene vi skulle møte. Vi skulle komme til å oppleve framgang og forbedring i helsetjenester, og i sykepleien. Vi skulle yte vårt for det, på et ansvarlig vis. Det helhetlige, i menneskebehandlingen, var da et særdeles vesentlig punkt i denne visjonen.

Så hva er det vi sitter med i dag?
Bortsett fra brustne illusjoner?
Jo, da må jeg begynne med å se på hvilke illusjoner som er brustne, først og fremst.

Det er jo bra at syke, hjelpetrengende mennesker slipper å bo i travle sykehusavdelinger i månedsvis. Det er bra at gamle mennesker, med få, enkle hjelpebehov slipper å bo i institusjon på tiårs vis og heller får tilrettelagt med hjelp i hjemmet. Så jo, det går da framover på noen vis.

Men til hvilken pris?

Vi blir flere og flere gamle. Alderdom gir nødvendigvis også flere sykdommer, og flere typer funksjonssvikt som følge av dette. Men også blant yngre mennesker finner vi flere og flere sykdommer, og mer funksjonssvikt og større hjelpebehov. Flere behandlingsmuligheter, medisinsk og kirurgisk har også konsekvenser.
Samfunnet vårt har fått inn en frykt for at idéen i selve velferdsstaten skal ruinere oss. Idéen om pengesekkens begrensning har fått en enormt stor betydning.

Å styre etter frykt

Viten, internett med kunnskapstilgang til alle, tanken på klager, rettsaker og mulige erstatningskrav (dvs også penger?) har blitt en del av hverdagen. Frykten har rammet de som styrer, og påvirker vår hverdag og våre muligheter.

Å styre etter frykt er neppe et godt redskap. Men det ser ut til å ha tatt et skikkelig godt grep.

Mens tanken kanskje var å myndiggjøre nedover, så har man brukt dette på et misforstått vis, ved å fragmentere praksisfeltene, uten å gi med rammer til å kunne ta ansvar. Fasiten er gitt i detaljer i dokumentene og har ikke rom for individualitet, verken til den som skal motta behandling, eller til den som skal yte behandling, og dermed oppnås ikke myndiggjøring, men umyndiggjøring. Som eksempel så betyr myndiggjøring per definisjon gjennomføring av kritiske dialoger, der svarene ikke er gitt først, men kommer av dialogdeltakernes valg på grunnlag av nettopp dialogens innhold og gjennomføring. Myndiggjøring er i sin egentlige natur ikke et sparetiltak.

Sykepleier i dag

Som sykepleier i dag, skal jeg flyttes hit og dit, etter som det passes ledelsen. Jeg skal ikke ha for god kjennskap til noen pasienter, men kunne kjenne og hjelpe alle og enhver. Som sykepleier i dag er jeg utøver av et vel av oppgaver/gjøremål, med mye mindre enn knapp tid til hver enkelt oppgave. Det er uendelig mange dokumenter som skal fylles ut, men jeg kan ikke planlegge å sette meg med disse, og bruke nødvendig tid på å fylle ut denne dokumentasjonen godt. Det er nemlig meget mulig at to minutter etter at jeg begynte, blir jeg utkommandert til en annen avdeling som trenger min hjelp. Kanskje til å smøre brødskiver. Muntlig rapport er nesten blitt bannlyst, så det å sammen kunne reflektere over hva slags behandling som egner seg best for den og den funksjonssvikten hos pasient A. Se det er det ikke rom for. Den helhetlige sykepleieutøvelsen vi lærte om på skolen er borte. Alle skal gjøre alt. Alle skal være like. Og i dokumenter og i muligheter kan nå nesten alle som har vakter i sykehjem ta diverse ulike blodprøver, uten at det først blir vurdert om det er nødvendig.

Som en dansk sykepleierkollega nylig fortalte meg. Hun var blitt tilkalt til en avdeling med beskjed om å ringe legevakten for de hadde en pasient med lungeemboli. CRP var sånn og sånn, BT sånn, og hun hadde hatt lungeemboli for et halvt år siden. Min kollega kikket på pasienten som låg i sin seng og var tydelig veldig redd. Men hun hadde ingen tegn til lungeemboli. Dette sa den danske sykepleieren. La oss nå først se på pasienten. Ved utsagnet om at hun ikke hadde tegn til lungeemboli så min kollega hvordan angsten slapp taket i pasienten, og hun var visstnok den første som egentlig så på, og snakket med pasienten. Dette sier meg, i alle fall, noe veldig viktig. Vi har forskjellige utdannelser, og dokumentene frigjør oss ikke fra behovet for den rette kompetanse på rett sted. I dokumentene vi skal følge opp står det oppskrifter på hvilke blodprøver og slikt vi må ta ved endring i helsetilstand. Men det skal noe mer til. Er det rett at alle og enhver, uten krav til kompetanse skal gå ut å ta CRP og alt mulig slikt. Behandling skal alltid starte med å se og høre pasienten, spør du meg.

Tilbakeskritt i sjumilsstøvler

Vi trenger ikke flere fragmenterte kvalitetssikringskrav i dag, selv om Helseminister sikkert mener det godt når han lover at nå skal prosjekt Riktig legemiddelhåndtering gjennomføres i alle kommuner og alle avdelinger. Vi har et vel av slike prosjekter og kvalitetssikringsredskaper nå. Men hva hjelper det, når vi ikke har nok folk med kompetanse, og framfor alt ikke rammer til at fagfolk med kompetanse kan få mulighet til å ta ansvar, i henhold til fagkompetanse og lovverk, på selvstendig grunnlag? Det er denne detaljstyring og kvalitetssikring fra oven, vi må få bort nå. Gi oss mulighet til å yte en god faglig jobb, og begrip for heavens sake, at det ikke blir mer kvalitet av å dokumentere alt du har gjort på ti steder, framfor å være hos pasienten den tiden avkrysningen tar. I dag er vi tilbake til den rundesykepleie som var forut for gruppesykepleien. Byråkrater bestemmer hva vi har lov til å bruke vår tid på i denne rundesykepleien, og noen kommuner velger til og med å si at å rulle hår skal vi ikke gjøre. Slik går det i denne fragmenteringen New Public Management er. Tilbakeskritt i sjumilsstøvler.
Norge bruker veldig lite penger på helsetjenester i forhold til mange andre land, i motsetning til hva regjeringene våre forsøker å si oss. De tier om alt som skrives og dokumenteres om dette her, nemlig.

Lokalsykehus legges ned. Kommuner skal nå ivareta på sine sykehjem, hva lokalsykehusene ivaretok før. På sykehjemmene finnes det veldig mye mindre fagkompetanse enn på lokalsykehusene, i tillegg til at mindre akutt syke mennesker, med enormt store hjelpebehov, inklusive trygghetsbehov, også skal ha nødvendig helsehjelp der. Hjemmesykepleien har også mange flere pasienter, og mange flere komplekse hjelpebehov de skal møte og ta ansvar for, uten at bemanningen er styrket, i denne situasjonen.

Dette her er et svarteperspill, for alle. De svakeste, nemlig gamle mennesker med sykdom og hjelpebehov, er de som virkelig er taperen.
I tillegg til oss alle, med tanke på det samfunn og de samfunnsholdninger vi lever i.

Er det slik vi vil ha det?

Jeg trodde som sagt verden skulle gå framover jeg.
Men det var den gang da…

(Innlegget er også publisert på bloggen «Verdig eldreomsorg»)