Gjenkjennelig kunnskap

Det mest interessante ved artikkelen for meg som kliniker, er at den holder frem kunnskap jeg kjenner igjen. Ikke noe nytt, men det beskriver en virkelighet jeg kjenner igjen. Slik er det lett å få tillit til innholdet i artikkelen. I diskusjonen peker forfatterne på mange relevante sammenhenger ved resultatene slik jeg ser det som kliniker.
Introduksjonen i artikkelen forteller meg at vi, operasjonssykepleierne, trenger kompleks kunnskap og ferdigheter for å ivareta de syke pasientene vi bidrar til å pleie og behandle. Resultatdelen starter med å vise bakgrunnsvariabler, som er kjent kunnskap: Operasjonssykepleieren er i stor grad en voksen kvinne med lang fartstid/lang yrkeserfaring. Neste tabell viser at kollegaene vurderer å ha høy kompetanse i forhold til de fleste kompetanseområder som måles, unntatt pårørendekompetanse. 
Studien gir kunnskap som kan brukes til å argumentere for mer fagutviklings- og forskningstid i avdelingen. Jeg får også vite hvilke områder man kan arbeide mer med i forhold til fagutvikling, kompetanseplaner eller opplæringsplaner. Dette kan med fordel holdes frem for ledere og andre med innflytelse på det som skjer i den kliniske hverdagen. Noe som er viktig da vi ønsker bedre rammer i forhold til fagutvikling!
At operasjonssykepleiere skårer lavt på pårørendekompetanse er ikke overraskende. Det er sjeldent vi bruker denne kompetansen, og dermed er det ikke unaturlig med lav skår her. Det er nok den reelle forklaringen. Artikkelen redegjør for at man har utført undersøkelsen på ett sykehus, og med svar fra 30 operasjonssykepleiere. Det indikerer seleksjonsbias relatert til skåren pårørendekompetanse, noe forfatterne også er inne på.
Som erfaren kliniker er det lett å relatere seg til det at kompetansen øker med erfaring. Læringskurven er brattest i starten, og siden flater den mer ut og kompetansen styrkes. Den kliniske hverdagen byr på utfordringer i forhold til både kunnskap og ferdigheter, og man vet at med erfaring vil kollegaene inneha den nødvendige kompetansen for å gi kvalitetsmessig og sikker pasientpleie. Personlig synes jeg det hadde vært mer spennende om forfatterne hadde brukt større plass på omsorgskompetansen. Til tross for et virke i et høyteknologisk miljø, så ser operasjonssykepleieren det syke mennesket og fokuserer like mye på den medmenneskelige omsorgen som på den mer tekniske omsorgen. Det er interessant og utfordrende å virke i dette spenningsfeltet.