- Skriv forskningen på norsk

«Det vitenskapelige språket er og blir engelsk», fastslo rektor ved Norges idrettshøgskole, Kari Bø, i en kronikk i Forskerforum i vår (1). Hun mener at publisering på norsk holder kvaliteten på norsk forskning nede, og oppfordrer forskere til kun å publisere på engelsk. Dermed er debatten om norsk versus engelsk som akademisk språk i gang igjen, og godt er det. Språket er ett av de viktigste arbeidsverktøyene vi forskere har, og valg av språk har avgjørende konsekvenser for utviklingen, formidlingen og tilgjengeliggjøringen av kunnskap. Norsk som akademisk språk er dessuten under større press enn noen gang. Den såkalte språkmeldinga fra 2008 fastholder at engelsk inntar stadig flere samfunnsområder og at det har fått en «status- eller prestisjeverdi, som gjer at det kan gå automatikk i engelskbruk» (2). Den offensive internasjonaliseringsstrategien i universitets- og høyskolesektoren bidrar til at denne tendensen er enda sterkere i akademia, og debatten om norsk versus engelsk som akademisk språk synes derfor viktigere enn noensinne. 

Fattig språk

Status, ambisjoner og kvalitet er begreper som går igjen i debatten om hvilket språk vi forskere bør bruke. En etter hvert vanlig oppfatning synes å være at engelskspråklige forskningsbidrag nærmest av seg selv holder høy kvalitet, mens norskspråklige er tilsvarende middelmådige. Jeg vil imidlertid argumentere for det motsatte. Engelskspråklige artikler skrevet av nordmenn med norsk som morsmål, lider ofte under fattig språkføring, slik at både innhold og formidling svekkes. Sammenhengen mellom språk, tenkning og formidling er sentral her. Fra mitt språkvitenskapelige ståsted forstår jeg nemlig ikke tanken som noe som foreligger fiks ferdig i forskerens hode før og uavhengig av skrivingen. I stedet er det skrivingen som bringer, eventuelt tvinger, tanken fram og ut. Slik blir skrivingen kanskje den viktigste delen av forskningsprosessen – ikke som prosessen der forskningsresultatene og den nye kunnskapen skrives ned, men som prosessen der resultatene og kunnskapen blir til. Det er all grunn til å anta at denne prosessen er bedre og mer produktiv på morsmålet, hvor forskeren kan tenke i og ved hjelp av et rikt register av språklige og stilistiske virkemidler, enn den er på et fremmedspråk.

Formidling

Skriving er altså kunnskapsproduksjon, men det er selvfølgelig også kunnskapsformidling: Skrivingen har alltid en adressat, noen skribenten vil formidle til og med – det være seg forskerkolleger, profesjonsutøvere, studenter, pasienter, brukere eller kvinnen i gata. Dette innebærer at språket er noe langt mer enn et nøytralt medium for en «ren» kunnskapspresentasjon: Språket er alltid og uvegerlig tiltenkt og tilpasset en mottaker og en situasjon, og det bør være det. Professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson, tar til orde for at også den saksorienterte skribenten, herunder forskeren, bør være «litterært ambisiøs» for å formidle godt (3). Ikke bare fordi et rikere, mer variert og litterært språk levendegjør stoffet, men i like stor grad fordi det tilfører nyanser, presisjon og dybde (4). Også slike litterære ambisjoner er det naturligvis lettere å realisere på sitt eget språk.

Undervisning

Forsknings- og kunnskapsformidling foregår ikke bare i skrift, men også i undervisning av studenter, i kurs-, utviklings- og samarbeidsvirksomhet med og i et praksisfelt, og i mer allmennretta sammenhenger. Også her er det problematisk hvis det meste av kunnskapsutviklingen foregår på engelsk. I sin analyse av språkmeldinga (2) understreker professor i sakprosa Anders Johansen at undervisning kan være en utfordring for forskere som bruker engelsk i den mest avanserte delen av faget, og som må slå over til norsk når de formidler for nybegynnere. I praksis, sier han, kan dette gi en språklig forenkling, med «lavere presisjonsnivå og løsere virkelighetskontakt enn ellers» (5). Slik forringes formidlingen av ny og viktig kunnskap for dem som faktisk skal ta den i bruk profesjonelt og praktisk.    

Til nytte

Dette bringer oss over på det neste og kanskje aller viktigste momentet i denne debatten. Kunnskapen vi utvikler må gjøres tilgjengelig for dem den dreier seg om eller er utviklet med, og for dem som kan nyttiggjøre seg den profesjonelt, praktisk, eller for den saks skyld, i sine levde liv. I mitt doktorgradsprosjekt, om enslige asylbarn på en norsk barnevernsinstitusjon, har jeg derfor aldri vært i tvil om at jeg skulle skrive på norsk. Jeg er langt mer opptatt av at kunnskapen jeg utvikler når frem til barn, miljøarbeidere, ledere og byråkrater i barnevernet, enn en engere krets av internasjonale forskerkolleger. Begge deler er viktig, ja visst, men selve drivet i min faglige virksomhet er at forskningen skal ha praktisk relevans og komme til nytte. Da må jeg forske på et språk som felt og folk faktisk leser, forstår og bruker, og på et språk som gir meg mulighet til å utvikle og formidle kunnskap på en best mulig måte. Bare slik kan jeg oppfylle det jeg oppfatter som mitt samfunns- og forskermandat.     

Referanser

1. Bø K. Hev ambisjonene! Forskerforum. 2014.

2. Mål og meining. Ein heilskapeleg norsk språkpolitikk. In: kyrkjedepartementet K-o, editor. Oslo: Kultur- og kyrkjedepartementet; 2008.

3. Tønnesson JL. Hva er sakprosa? Oslo: Universistetsforlaget; 2012.

4. Johansen A. Skrivemåte og metode. In: Johansen A, editor. Kunnskapens språk Skrivearbeid som metode. Oslo: Scandinavian Academis Press. Spartacus Forlag; 2012. p. 9–28.

5. Johansen A. Språkmeldingen som handlingsplan. Retorikk og resultater. Oslo: Språkrådet, 2012 Contract No.: 2.