Ja, det gjør noe med meg

Alt som virkelig teller kan ikke telles. Omsorg, tilstedeværelse, samtaler…

Jeg vil med enkle ord beskrive hva det gjorde med meg som sykepleier og medmenneske, når jeg hver dag måtte prioritere hvilke behov som var viktigst i den daglige omsorgen for eldre.

Vi hører og erfarer at grunnbemanningen flere steder er for lav. Det betyr at det på en rolig dag går helt fint, men så fort noe uforutsett skjer er det noe som må prioriteres bort. Ofte det som går på det mellommenneskelige. Det som ikke synes så godt, men som bare oppleves trist både for pasienter og pleiere.

Det er viktig å ta seg av den døende pasienten som trenger mer morfin på grunn av store smerter, men det er ikke riktig å måtte forlate «fru Hansen» midt i en vanskelig samtale om livets slutt. Når jeg kommer tilbake er det ikke bare å fortsette, fordi da er «øyeblikket» som regel borte. Mennesker er ikke roboter. Som sykepleier har jeg ikke noe valg, fordi jeg kanskje er eneste sykepleier på vakt den kvelden. Jeg må prioritere bort «fru Hansen», og det vil heller ikke være synlig for noen. Men det gjør noe med meg selv som sykepleier…og ikke minst som medmenneske.

Det jeg mener å si er at når vi skal prioritere er det selvfølgelig de fysiske behov som først blir ivaretatt. Og det vi har lært om at helhetlig sykepleie er å dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov blir bare en vits, eller en drøm…

Det er trist når det blir på denne måten, og gnisten jeg hadde som nyutdannede sykepleiere forsvinner sakte men sikkert.

Det gjør noe med meg:

  • når jeg må forlate «fru Hansen» som i eksempelet over.
  • når jeg må dokumentere, og vet at mannen på rom 202 nettopp har kommet fra sykehuset og egentlig trenger min tilstedeværelse og trygghet.
  • når jeg ikke har tid til å sitte ned på rommet til en pasient som trenger hjelp i spisesituasjon. Jeg må haste ut og inn av rommet fordi det er noe jeg må «prioritere» som er viktigere. For eksempel noen som trenger hjelp på et annet rom og ringer på meg.
  • når det forventes at jeg skal lage mat, dekke bordet, sette inn i og ta ut av oppvaskmaskin, vaske pasientenes tøy, kaste søppel, desinfisere kjøkken og gjerne moppe gulvet hvis det er skittent. Jeg skal dokumentere prosedyrer, skrive innkomstjournaler, tiltaksplaner, rapporter, lage skjemaer etc. Helst vil jeg utføre sykepleie og være nær pasientene jeg vet trenger meg. Eller ha en samtale med pårørende som er i sorg.
  • når jeg gir en beroligende pille, og egentlig vet at pasienten ville roet seg hvis jeg kunne sittet hos han.
  • når jeg ser pasienter som aldri er ute i frisk luft fordi de ikke har pårørende som tar dem med.
  • når lederen ber meg om å prioritere det viktigste først, og jeg synes så mye er like viktig. Dessuten ser ikke lederen noe for han er fraværende hele tiden. Opptatt av alt annet enn pasientene og deres pårørende.
  • når jeg ikke kan reflektere eller får veiledning når jeg har stått i en vanskelig situasjon.
  • når jeg hver dag går hjem med følelsen av å ha forsømt noen. Ikke nødvendigvis fordi noen som har bedt om noe, men jeg vet at mange ikke uttrykker sine behov. De ser hvor travelt vi har det og synes synd på oss

Jeg har et spørsmål jeg gjerne stilte mine pasienter, og som jeg mener betyr mye: «Føler du deg trygg her hos oss?»  Jeg mener jeg også klarer å tolke hva de da sier, ved å “spinne” litt videre på dette.

Jeg synes det er fint at mange gjerne vil trekke frem positive ting ved jobben sin, og selvfølgelig er det mye positivt. Men jeg mener vi må stå sammen for å få det bedre. Leser nå boka «Helsesviket» og det bare forsterker denne troen.

New Public Management er ubrukelig i helsevesenet mener jeg. Slik det er nå blir helsevesenet sammenlignet med en bedrift. Økonomer, som aldri har jobbet hos pasienten, har altfor stor makt og påvirker politikerne.

Det er et stort gap mellom hva de beregner at pasienten behøver av tid, og den tiden vi faktisk bruker. Alt som virkelig teller kan ikke telles. Omsorg, tilstedeværelse, samtaler, trygghetsskapende tiltak (i stedet for å gi beroligende) etc.

Du er en god sykepleier selv om du sier at nok er nok. Du må ikke la lojaliteten til systemet og arbeidsgiver bli sterkere enn lojaliteten til pasientene. Da mener jeg du svikter som sykepleier.

Besøk gjerne min side “Verdig eldreomsorg” og vær med på å kjempe for å beholde verdigheten også i eldreomsorgen.