Hvem skal settes først?

Det er forståelig at pasienter med alvorlig sykdom og lidelse ønsker at all mulig behandling skal være prøvd. Men det står ikke i motsetning til at vi som samfunn må ha et system for prioritering som gjør at noe blir rangert høyest.

Debatten om prioriteringer i helsetjenesten er mer aktuell enn noen gang også i «verdens rikeste land». Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten er den tredje offentlige utredningen om temaet i Norge. Oppgaven for utvalget, som ble ledet av professor Ole Fritjof Norheim, var å vurdere hvordan Norge på en best mulig måte møter dagens prioriteringsutfordringer i helsesektoren. Utvalget skulle vurdere prinsipper for prioritering som har bred samfunnsmessig forankring og som kan hjelpe helsepersonell å prioritere i samsvar med overordnede verdier.

Må vi prioritere?

Hvorfor må vi prioritere og ha kriterier for hvordan det skal skje? Kan vi ikke bare bevilge mer penger, vi som har et oljefond på over 5 000 milliarder kroner?

På samfunnsnivå dreier dette seg om prioriteringer mellom ulike sektorer. Skal vi bruke mer på veibygging, nye flyplasser, kollektivtransport, utdanning eller skal helse, som alle har et forhold til, få en større del av kaka? Dette er spørsmål politikerne må ta stilling til. I tjenesten må vi, uansett tilgang på økonomiske ressurser, prioritere. Vi har en begrenset mengde helsepersonell. De kan ikke gjøre alt samtidig, og opp av Barentshavet kommer det verken sykepleiere, leger eller bioingeniører.

Hva gir effekt?

De akutte helsetjenester med liv og død som overskrift, de dyre medikamentene til et lite antall pasienter og den superavanserte virksomheten, er det som ofte blir prioritert. Lite tenker vi på at det mest effektfulle for å hindre sykdom, lidelse og død og gi mange gode leveår rettferdig fordelt oftest er satsing på andre samfunnsområder. Folkehelseinstituttet har pekt på tre tiltak som har vist seg å ha gode effekt. Økt fysisk aktivitet ved å bygge ut sykkelstier er tiltak nr. 1. En stor dansk studie viste at inaktive hadde 39 prosent høyere dødelighet enn de som syklet til jobben. Forebygging av fall hos eldre og forebygging av depresjon hos unge er de to andre tiltakene de foreslår. Forbedring på disse områdene ville gi flere gode leveår for mange og hindre for tidlig død.

Hvilke kriterier?

Norheim-utvalget foreslår tre kriterier som det skal prioriteres etter. Helsegevinstkriteriet betyr at et tiltaks prioritet øker med forventet helsegevinst. Ressurskriteriet betyr at et tiltaks prioritet øker desto mindre ressurser det legger beslag på. Helsetapskriteriet betyr at et tiltak øker i prioritet med reduksjonen i helsetap i et livsløp for pasienten.

De to første kriteriene er kjente og de vil det ventelig ikke stå særlig strid rundt. Det siste har vakt adskillige mer debatt fordi noen hevder at det fører til at eldre blir diskriminert. Etter min mening er det ikke resultatet av dette kriteriet. Alle kriteriene sees i sammenheng og prioriteringen skal skje ut fra en samlet vurdering. I tillegg er det i Norge svært sjelden snakk om at noen ikke får behandling, men det er spørsmål om hvem som skal settes først.

Hvem skal prioritere?

Prioritering skjer på flere nivå. Politikk, ledelse og fagfolk har sin naturlige og viktige plass. Politikerne og ledelse må gi noen rammer og bidra til trygghet for fagfolkene når de prioriterer slik samfunnet har bestemt selv om det vekker folkelig storm. Fagfolk kan heller ikke unndra seg prioriteringsansvar ved å henvise til politikere og ledelse.

Det er viktig at prosessen nå fører til god demokratisk forankring i Stortinget og det er ønskelig med et bredt politisk forlik om kriterier og forståelsen av konsekvenser. Vel nok er dette et område hvor det kanskje er forskjeller i politiske syn, men som samfunn er vi lite tjent med skiftende prioriteringer avhengig av hvilken farge det er på regjering og storting.

Folkelig forståelse?

Kan vi så håpe på folkelig forståelse og oppslutning om prinsipper for prioritering og vanskelige valg? Det er jeg usikker på, men jeg synes vi skal ha høye ambisjoner for og bidra til å skape en bred offentlig debatt. Det er en forutsetning for forståelse og aksept. Her tror jeg tiden jobber for oss. Og så har vi som tjeneste et stort ansvar for å klargjøre premisser for prioriteringer og begrunne i det offentlige rom hvorfor vi gjør det ene eller det andre. Her kan vi alle bli bedre.