19. august hadde jeg en valgkommentar her i Sykepleien med tittelen «Tør egentlig sykepleiere stemme FrP?». Her avsluttet jeg med å si at det er noe som skurrer med kombinasjonen sykepleier og FrP. Rett og slett fordi vi sykepleiere jo egentlig er ganske greie, solidariske, empatiske, mens en Frp-er liksom er så hard, med sin strenge innvandringspolitikk, harde straffer og stopp i klimatiltakene.

Kommentarfeltet tyder på at det var en helt uhørt kommentar – ja egentlig fullstendig idiotisk. Så idiotisk at «Mann, 29» melder seg ut av NSF fordi deres fagblad lot meg skrive med en så åpenbar urimelig og politisk slagside. Akkurat det er ganske urettferdig. Sykepleieforbundet står ikke ansvarlig for hva jeg måtte lire av meg. 

Jeg innrømmer mine fordommer

Men jeg er altså fullstendig enig i at kommentaren både er generaliserende, polariserende og fordummende. Det var også mitt poeng med kommentaren. Jeg luftet frekt og freidig mine massive fordommer mot FrP og deres velgere. Fordommer jeg tror jeg deler med mange, men som nok er helt urimelige.

Selvsagt går det an å være FrP-er og sykepleier. Selvsagt finnes det empatiske FrP-ere og omvendt egoistiske venstrevelgere. Men det er faktisk sånn at FrP og Listhaug virker skremmende på meg, og her er jeg ikke alene. 

Den heteste politiske debatten disse siste ukene før valget har blitt dominert av frykten for at Listhaug skal bli statsminister. Det førte blant annet til et absurd Dagsrevy-innslag der Erna på direkten ba Sylvi trekker seg som statsministerkandidat for den gode saks skyld. Noe Sylvi på ingen måte ville være med på. Hun bønnfalt Erna om å snakke politikk og ikke person.

Politikerne tåler hard behandling

Det er brutalt å være i politiker. Listhaug må altså i debatt etter debatt tåle å høre at hun skremmer velgere, og at folk flest frykter henne som statsminister. Mens Erna – som en gang var stjerna – stadig får spørsmål om hun ikke burde trekke seg fordi hun (eller kanskje heller Sindre) ødelegger for partiet. 

Den samme brutale behandlingen fikk Støre før jul med elendige meningsmålinger og et internt bråk i Arbeiderpartiet, der sterke krefter ville ha ham bort. Støre ble som kjent reddet av at han byttet ut Vedum med Stoltenberg – og av en krigsherjet og usikker verden der mange mener vi trenger hans internasjonale profesjonalitet. Nå formelig strutter han av selvtillit. 

Han fikk riktignok en ripe i lakken under siste partilederdebatt i TV 2. Det handlet om barnevern – der Støre ble presset på at Ap hadde strammet inn bevilgninger til barnevernet. Han svarte uklokt nok med å trekke inn det grusomme drapet på Tamima Nibras Juhar, der Støre tåkete antydet at årsaken kunne være at institusjonen Tamima jobbet på, var privatdrevet. Han har med rette fått kritikk for å blande seg inn i en pågående rettssak og for å politisere den grusomme saken ved å antyde at dette var «et privat opplegg.»

Pasientfokus får nøkkelrollen

Det er en av de få debattene der «helse» har skapt overskrifter i denne valgkampen. Det dreier seg om hvorvidt vi skal ha et privat eller et offentlig helsevesen – eller litt av hvert. Akkurat det er det store skillet i partienes helsepolitikk – som ellers overbyr hverandre i lovnader om et bedre psykisk helsevern, trygghet for eldre og faste stillinger for sykepleiere. Her burde jeg sikkert avstått fra å si at jeg ikke kan forstå at noen for fullt alvor mener et privatisert helsevesen skaper bedre tjenester. Det er jo bare et fordyrende mellomledd der eierne er ute etter profitt.

I et valg som stort sett dreier seg om formuesskatt og den usikre verden der ute – kommer en liten overraskelse nå på oppløpssiden. Meningsmålinger viser nemlig at det er dødt løp mellom blokkene – med 84 mandater hver. Den som kan vippe til høyre eller venstre, er det ørlille partiet Pasientfokus. Det er ifølge lederen Irene Ojala ikke et parti, men en liste, der én sak har hovedprioritet – nemlig et nytt akuttsykehus i Alta. 

Irene Ojala vil ikke velge side. Akkurat det er et skrekkscenario for både rød og blå blokk, der vi kanskje ender med en ulekker budrunde hvor partiene overbyr hverandre i tilbud til finnmarkinger om bedre helsetjenester. Så udemokratisk kan demokratiet være. Godt valg!