Jeg har jobbet ti år på samme avdeling, med videreutdanning i kreftsykepleie og barnepalliasjon. Hver dag møter jeg noen av de mest sårbare pasientene vi har: barn med kreft. 

Å gi behandling til et barn er ikke det samme som til en voksen. En oppgave som på papiret kunne tatt 30 sekunder, kan i virkeligheten ta 30 minutter fordi barnet er redd, det gjør vondt, og det er ubehagelig. Og fordi barnet ikke forstår hvorfor noe må gjøres. Det krever trygghet, tålmodighet og erfaring for å møte barnet på en god måte og samtidig ivareta foreldrene.

Dette er kjernen i sykepleien: Vi behandler ikke bare sykdom. Vi møter hele mennesket – og i mitt tilfelle hele familien.

Arbeidsgivere verdsetter ikke erfaring 

Dette er viktig kompetanse det tar mange år å bygge. Likevel opplever jeg, som erfaren sykepleier, at kompetansen min ikke verdsettes i praksis. God lønn og karrieremuligheter finnes ofte for ledere, med begrunnelsen at kompetanse er viktig, men ikke for oss som står nærmest pasientene hver dag. Vi kan lett erstattes av nyutdannede. De er både flinke og viktige, men de trenger tid, støtte og veiledning for å bli trygge.

Når arbeidsgivere ikke viser at de ønsker å beholde oss med erfaring, mister vi motivasjon. Det koster både økonomisk og menneskelig når erfarne sykepleiere slutter. Pasientene mister kontinuitet, avdelingene mister faglig tyngde, og de nyutdannede mister viktige rollemodeller.

Arbeidsgivere må sikre faglige roller 

Hvis arbeidsgivere virkelig ønsker å beholde oss, må det også satses mer på faglige roller. Det holder ikke at vi kun «på rolige dager» kan bruke tid på viktige oppgaver. Det må settes i system. Flere burde få mulighet til å bidra til utvikling, veilede nye kolleger og heve kompetansen på avdelingen. Slik kan vi dele kunnskapen vår og samtidig få variasjon i hverdagen – noe som er helt nødvendig for å kunne stå i et krevende yrke over tid.

Jeg trives med jobben min. Jeg ønsker å være der for barna og foreldrene når livet er på sitt mest brutale. Men for å klare det må arbeidsgivere og politikere forstå at vi trenger mer enn bare «nok hender på jobb». Vi trenger en reell anerkjennelse av erfaring, og muligheter til utvikling som gjør at vi kan stå i jobben i mange år. Erfaringen vår må tas vare på, anerkjennes og lønnes.

Jeg tror mange av oss kunne stått lenge i jobben om vi opplevde å bli verdsatt. Ikke bare med gode ord, men også med lønn og arbeidsvilkår som gjenspeiler kompetansen vi har opparbeidet oss.

Helsevesenet trenger både de nyutdannede og de erfarne. Men uten å ta vare på oss som har stått i det i mange år, mister vi en avgjørende del av fundamentet for en god og trygg helsetjeneste.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.