Den etiske verktøykassa mangler i hjemmesykepleien

En klar høstdag i 2021 fulgte jeg sykepleier «Elise» gjennom en helt vanlig arbeidsdag. Likevel skulle denne dagen by på et etisk dilemma som mange ansatte i hjemmesykepleien opplever. 

Vi skulle til «Olga», en eldre kvinne som trengte hjelp fra hjemmesykepleien. Da vi ankom leiligheten, var Olga svært svimmel og tungpustet. Det hører også med til historien at hun hadde hatt lungekreft for noen år siden og at de nå hadde funnet nye flekker på lungene. Hun skulle få resultatene den kommende uka. I tillegg hadde hun vært lagt inn på sykehuset uka før, men skrevet seg selv ut. 

Den tungpustede og svimle Olga fikk beskjed av Elise om å sette seg ned og drikke et glass vann. Elise ønsket å kontakte avdelingen Olga nylig hadde vært innlagt på, men Olga nektet. Hun ville ikke tilbake til sykehuset. Elise målte oksygenmetning flere ganger, men den ble ikke bedre. Elise ville ringe og Olga nektet. Hun ble sintere og sintere. 

Det hele endte med at Elise ringte sykehuset mot Olgas vilje. Da vi dro derifra, var Elise skjelven. Dette var en av siste gangene hjemmesykepleien var hjemme hos Olga. Hun ble lagt inn på sykehuset og døde noen måneder senere. Elise fortsatte dagen sin som før og fikk lite støtte eller mulighet til å drøfte situasjonen i ettertid. 

Alene i møte med etiske avgjørelser

Dette er et typisk etisk dilemma i hjemmesykepleien: Ansatte må velge mellom å yte forsvarlig helsehjelp eller respektere pasientens autonomi. Olga var klar og orientert, men hennes tilstand og historie gjorde Elise bekymret. Ingen av valgene var gode, og hun sto alene i det.

De fleste ansatte i hjemmesykepleien jobber alene, spredt utover kommunen og vet sjelden hva som venter dem bak neste dør. I motsetning til på sykehjem eller sykehus, har de ingen kollegaer i nærheten å støtte seg på når de står i etiske dilemmaer. 

I tillegg finnes det få arenaer for å dele erfaringene fra dagen. Mange har kun stille rapport, og det er sjelden tid til mer enn en rask oppdatering om pasientene. Etiske vurderinger får ofte ikke plass. Selv pauser, som i noen miljøer kan gi rom for refleksjon, forsvinner lett i en travel hverdag – særlig der arbeidsmiljøet ikke er trygt nok for å dele vanskelige opplevelser.

Vi trenger verktøy til å se hele bildet

Et etisk dilemma eller en utfordring i hjemmesykepleien kan være ekstra kompleks siden pasienten bor hjemme. Den ansatte trår inn i en privat sfære og skal være både profesjonell og gjest. De etiske utfordringene kan ikke forstås fullt ut uten å se på hele bildet. Det vil si hvem den ansatte er, hvem pasienten er og hvilke rammer tjenesten opererer innenfor.

Da Elise og jeg besøkte Olga, ble konflikten fremstilt som et valg mellom pasientens rett til selvbestemmelse og Elises ønske om å gi forsvarlig helsehjelp. Men situasjonen rommer langt mer. Det handler ikke bare om Olga og Elise, men også om sykepleieryrket, hjemmesykepleiens organisering og verdiene i samfunnet vårt. 

Sykepleie er mer enn praktisk hjelp. Det er et fag med egne verdier, tradisjoner og idealer. Samtidig er hjemmesykepleien en krevende arbeidsplass siden ansatte jobber mye alene. Også kulturen spiller inn. I Norge står selvbestemmelse sterkt, både i helsevesenet og i samfunnet generelt. Det preger både Olgas holdning til hjelp og Elises forsiktighet i møte med motstand. 

Og ikke minst, bak en etisk utfordring finnes det personlige historier. Elise har sine verdier og erfaringer som former hvordan hun møter pasientene. Olga har sin historie med sykdom, kanskje også med helsevesenet, og det påvirker hvordan hun reagerer når hjelpen tilbys. Det som ved første øyekast virker som et enkelt valg, viser seg ofte å være et vev av relasjoner, roller, forventninger og følelser. For å forstå og håndtere slike situasjoner trenger ansatte et verktøy for å se hele bildet.

Det finnes flere typer etikkstøtte

Det finnes flere typer etikkstøtte. I Norge er de vanligste klinisk etikk-komité (KEK) eller etikkrefleksjonsgruppe (ERG). En KEK er en tverrfaglig sammensatt gruppe med både helsepersonell og andre (fagetiker, jurist, prest med flere) som drøfter et etisk dilemma på en institusjon. 

En ERG er mer uformelt. Her drøfter ansattgruppen etiske dilemmaer på sin egen avdeling. Ved å henvende seg til en KEK eller starte opp ERG i hjemmesykepleien får ansatte muligheten til å lufte og drøfte etiske utfordringer og dilemmaer. Samtidig er det vanskelig å samle ansatte til en fast gruppe, da de har en mer uforutsigbar arbeidshverdag enn på andre arbeidsplasser. 

Etikken kan fort koke bort i alt som skjer gjennom dagen. Ved å ikke ta tak i de etiske utfordringene de ansatte står overfor, vil de heller ikke lære og utvikle hvordan de skal håndtere de vanskelige situasjonene. Dilemmaet Elise opplevde, kunne vært løftet opp i en KEK eller diskutert med andre ansatte i ERG. Her ville Elise fått mulighet til å sette ord på etikken i situasjonen. Hun kunne tydeliggjort hvilke verdier som sto på spill og hvordan de kom i konflikt. Hun ville også fått rom til å uttrykke egne tanker og følelser og til å drøfte både Olgas historie og hennes behov i lys av det som skjedde.

Etikken må få en fast plass

Elise jobber i en tjeneste der det ikke finnes tid, rom eller struktur for å fylle den etiske verktøykassa. Likevel forventes det at hun skal håndtere krevende situasjoner alene – i pasientenes hjem og uten kollegaer å støtte seg på. 

Når vi styrker det etiske fokuset i hjemmesykepleien, gir vi ansatte verktøy til å stå tryggere i vanskelige valg. I situasjonen med Olga kunne en tydeligere etisk bevissthet gitt Elise både trygghet og ro til å møte Olga på en mer lyttende måte, samtidig som hun ivaretok sin faglige plikt. En etisk verktøykasse gjør ikke valgene enkle, men den gir ansatte mulighet til å tenke, dele og lære. Nå er det på tide at etikken får en fast plass i hjemmesykepleien.