Selv om vi mister hender, trenger vi ikke miste sunn fornuft

6. august skrev Høvik, Hammerhaug, Gustad og Børseth et innlegg i Sykepleien om at innleggelse av perifert venekateter (PVK) bør forbeholdes sykepleiere. Her ble det stilt spørsmål ved forsvarligheten i et jobbglidningsprosjekt hvor helsefagarbeidere har lagt og hatt ansvaret for å følge opp PVK. Det er nok litt morsomt for ambulansepersonell med fagutdanning å lese dette.

At prosjektet bør følges opp med forskning, er vi enige i, men der stopper også enigheten. Å konkludere med at det er uforsvarlig uten å komme med løsninger og uten å vise til det større bildet tenderer til å være useriøst.

For det første skriver forfatterne at det i dag ikke er god nok kvalitet på innleggelse av PVK utført av sykepleiere. Det er ikke et godt nok argument for å påstå at helsefagarbeidere ikke kan gjøre denne oppgaven. Det vil i alle faggrupper være noen som er mer egnet til en oppgave enn andre.

Trygghet til å be om hjelp

Vi har et langstrakt land med ulik tilgang på sykepleiere. Det kan bety at det i en del av landet ikke er behov for at helsefagarbeidere lærer seg å legge PVK, mens det i mer grisgrendte strøk – der sykepleiere må ta tradisjonelle legeoppgaver – vil være naturlig å tenke at helsefagarbeidere kan lære seg denne oppgaven.

For det andre – hva gjelder kvalitet på opplæring og tidsbruk – er det ikke så komplisert: Start med teori og e-læring. Fortsett med praktisk øvelse på kunstig arm. Gå videre til superviserte PVK-innleggelser på pasienter, og øv til helsefagarbeideren og supervisor føler seg trygg.

Det aller viktigste er uansett trygghet i arbeidsmiljøet til å be om hjelp når man er på egen hånd og står overfor utfordringer. Som sykepleiere med mange års kliniske erfaring var og er det naturlig for oss å be om hjelp fra andre når vi selv opplever oppgaver som vanskelige.

Oppgaveglidningen handler dessuten ikke kun om å avlaste sykepleiere, men om at oppgaven med å gi intravenøs tilgang må komme tidligst mulig i forløpet. Den som er tilgjengelig, og som har riktig kompetanse, er da rett person til å gjøre jobben.

Prosedyren (PVK) vil helsefagarbeidere med riktig kapasitet og evne til å ta ansvar, lære seg. Ambulansepersonell har gjort dette i årtier. Før var de sjåfører med ett kurs i førstehjelp.

Bør være en del av løsningen

Når det gjelder den videre observasjonen av PVK, forutsetter vi at det ikke kun er en helsefagarbeideroppgave. Det er et ansvar alt helsepersonell har. Er du innom pasienten, vil du observere rødhet, hovenhet, smerter og ubehag selv om du ikke la inn den perifere venekanylen. Vi har aldri operert en hofte, men vi klarer å observere såret.

I våre studier har vi blant annet sett på oppgaveglidning fra lege til sykepleier med hensyn til blokade til hoftebruddspasienter og kompleksiteten ved dette. Ikke sjeldent får vi tilbakemeldinger fra anestesisykepleiere om at dette burde ikke en vanlig sykepleier gjøre.

Vi har med dette en oppfordring. La oss være en del av løsningen og ikke en del av problemet. Kultur, proteksjonisme, hierarkier og behov for å gjøre en oppgave som man tradisjonelt «eier» til noe mer hokus pokus enn det egentlig er, vil ikke føre oss noen vei.

Vi vil heller få en PVK satt av en ambulansearbeider eller en helsefagarbeider som har satt 1000 stykker fra før og synes det er en morsom oppgave enn av en som ikke har tid eller kompetanse til det. At vi som er sykepleie ikke får til en oppgave, er ikke et argument for at andre grupper ikke kan gjøre det.

Det store bildet blir borte når vi går oss bort i Staphylococcus Aureus, blodbaneinfeksjoner, tromboflebitt, subkutan infusjon, lekkasje, luftemboli, nerveskader eller tett kateter med behandlingssvikt.