Blir sykehjemsbeboere frarøvet noe livsviktig gjennom dagens arkitektur og planløsninger?

Preges dagens byggestil av trender eller funksjonalitet? Er utsikten bestemmende for plasseringen? Hvem avgjør hva, og hvilken kompetanse har beslutningstakerne? Det er viktige spørsmål som må besvares når fremtidens boformer for eldre og personer med demens skal planlegges. Demensplan 2020, som kom i 2015, vektlegger tilrettelegging både innendørs og ute.

På 1980-tallet ble sykehus utformet som flyterminaler. I romanen «Babels hus» fra 1978 skrev P.C. Jersild: «Alle korridorer mangler vinduer, hvilket gjør det umulig å orientere seg etter naturen utenfor». Det overrasker meg at nye institusjoner for eldre følger en byggestil der ulike korridorformasjoner stenger for natur og geografi.

To institusjoner, to tilnærminger

Jeg vil beskrive to nybygde institusjoner i Nord-Norge, der den ene ligger ved havet og den andre ved fjellet. Sykehjemmet ved havet er firkantet og rektangulært i formen, og korridorene har vinduer der du kan orientere deg etter naturen utenfor. En vid og åpen sansehage gir utsikt til fjell, hav og ferdsel. Fra sansehagen kan du observere omgivelsene i nærmiljøet. Hagen skaper et åpent landskap uten indre avgrensninger som kan påvirke fri ferdsel.

Det andre sykehjemmet har en «terminalstil», der avdelingene utgår fra en felles hall. Korridorene har ikke vinduer. I enden av hver korridor er det en nødutgang med vinduer, men beboerne har ikke lov til å oppholde seg der. For som det heter i flyplassterminologien: «Hold alle nødutganger fri for all håndbagasje». Også denne institusjonen har sansehage, men på grunn av institusjonens plassering i terrenget og arkitekturen utgjør den et lukket landskapmed atskilte soner som hindrer fri passasje.

En ytre støtte for det tapte indre

I den nordnorske kystkulturen er menneskene vant med åpne landskap. De har kunnet orientere seg etter noe kjent. Jeg forstår godt hvorfor beboere kan spørre: Hvor er jeg? De har ingen kjente landemerker å navigere etter. Slike landemerker kan være en ytre støtte for det «tapte indre», som en demenssykdom kan føre til. Å gå eller kjøre en ukjent strekning uten kart eller skilt kan for flere av oss ende med frustrasjon og spørsmålet: Hvor er jeg?

Demensvennlige samfunn skal ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) og Demensplan 2020 sikre trygg og forsvarlig tilgang til nærmiljø og lokalsamfunn, med skilting innendørs og utendørs. Naturen har sine skilt. Å se nysnø i fjellene og solrøna på himmelen kan gi både gode sanseinntrykk og informasjon om årstid og døgnets tider.

Noe av menneskets identitet og integritet ligger i dets relasjoner til natur og geografi. I disse relasjonene ligger verdier, språk og opplevelse av tilhørighet. Naturen og geografien har gjennom en persons lange liv vært ytre kulisser som rammer livet inn. Vi bevarer det i alderdommen, ikke minst ved demenssykdom og kognitiv svekkelse. Da blir den ytre støtten særlig betydningsfull. De ytre rammene kan holde det indre sammen.

Naturen kan gi trøst og trygghet

Utsikt til den stedbundne og gjenkjennelige geografien kan bidra til å bevare menneske-sted-relasjonen. Det kan hindre frustrasjon og en opplevelse av stedløshet. Selve naturen og geografien er kanskje den beste skjermingen. Naturen kan gi trøst og trygghet via gjenkjenning og ro gjennom sansestimuli og minner. Blir beboerne frarøvet noe vesentlig og livsviktig gjennom dagens arkitektur og planløsninger?

Sykehjemmet er et sted der beboerne skal kunne føle seg hjemme og et sted der sykepleie skal kunne utøves på en faglig forsvarlig og god måte. Sykepleiere og annet helsepersonell med kompetanse om naturens og geografiens betydning for beboernes livskvalitet må involveres når sykehjem og omsorgsboliger planlegges.

Slik kan både omsorgstanken om helhetlig sykepleie og naturens helende krefter som Florence Nightingale skrev om, få gode livsvilkår. I tillegg vil bidrag fra både beboerne og deres pårørende, landskapsarkitekter og fagpersoner med kompetanse om lokal natur og kultur være viktige i planleggingsprosessen. Først da kan fremtidens eldreinstitusjoner speile sin funksjon i selve beliggenheten og arkitekturen.