Baywatch-livredderen har ikke sjans mot en ekte søster

Jeg er på ferie, og da slo det meg. Varmen selvfølgelig, den slo meg. Myggen, den hadde en irriterende uppercut. En stor bølge slo meg, men opplevelsen av frihet, det slaget var nesten kraftigst. Etter slagene kom ferierefleksjonen. Blåveisen. Hvorfor reiser jeg ikke bort et år? Ingenting skjer hjemme. Jeg sparer penger, leier ut leiligheten. Det er jo billig her.

En refleksjon som er kommet for å bli

Jeg befinner meg på en litt lengre ferie på en liten øy i Thailand. Ja, denne refleksjonen vet jeg gir seg etter en uke hjemme i Oslo. Ja, det er den samme refleksjonen du får når du har begynt å trene etter et langt avbrekk. «Dette må du gjøre resten av livet. Du liker dette, Lars». Plutselig har du glemt å trene igjen. Du har glemt refleksjonen.

På ferie slo det meg at å være sykepleier gir denne refleksjonen det den trenger for å bli evig gjeldende. At jeg er sykepleier, gjør at jeg etter denne ferien kan fortsette med følelsen av frihet. Følelsen av kunne ta et år i utlandet, og at alt dette faktisk er mulig. Jeg har gjort meg en refleksjon som er kommet for å bli.

Et møte på stranden

Hver dag svømte han. Runde på runde. Manisk. En altfor bra trent fyr. Jeg bodde på et hotell i Bangkok. Vi var der før vi satte snuten mot denne lille øya. Denne fyren ødela egentlig muligheten for bading da han skulle trene. Hver dag. Samme tid. Samme runder. Det skulle svømmes. Han skulle trene.

En dag gikk jeg bort til han og spurte om han var profesjonell svømmer. Han sa han het Gary og jobbet som livredder på en strand i Australia. Tenk Baywatch. Sånn så han ut. Før jeg fikk svart, sa han at han daglig reddet liv, og at det å være i slike situasjoner gjør noe med en i livet. Jeg fikk presset inn at både jeg og kjæresten min er sykepleiere. Tonen ble litt annerledes.

Livredning som sjekkereplikk

Jeg aner ikke om han følte at hans «skryt» om å redde liv fikk uventet motstand, eller om han syntes det var interessant å møte folk han kunne snakke «fag» med. Eller jeg vet svaret. Han syntes det ødela. Han var keen på å være kongen av å redde liv. Han gikk videre. Han søkte lekfolk han kunne skryte til.

Jeg tror jeg aldri har møtt en sykepleier som skryter av å redde liv. I hvert fall ikke på samme måte som denne fyren. Foruten meg selv og en del andre mannlige sykepleierkolleger har jeg ikke møtt noen som skryter sånn som han gjorde, som nesten bruker livredning som sjekkereplikk.

Med unntak av leger og mannlige sykepleiere så tror jeg ikke at jeg har møtt en sykepleier som har denne selvtilliten ute i sivilisasjonen. Denne påtvingende fortellingen om hva vi gjør. Denne fortellingen det lukter overskudd og stolthet av. Denne kvalmende ingeniørstoltheten. Jeg vil ha mer av det. Jeg har det, kjæresten min har det ikke. Hun jobber som sykepleier. Akkurat nå gjør ikke jeg det.

Jeg tvang ham til å bli i samtalen

For sannheten er at jeg ikke lot denne svømmeren gå fra samtalen. Jeg tvang ham til å bli i samtalen. For jeg sa at både kjæresten min og jeg var sykepleiere. I mangel på kunnskap og i frykt for å tape denne maskuline cowboyduellen ropte jeg på kjæresten min, og vi begynte å snakke fag.

Jeg snakket fag på en måte som hadde ført til inndragelse av autorisasjonen på stedet om en arbeidsgiver hadde hørt meg. Kjæresten min ble tvunget til å redde meg. Svømmeren høynet med egne opplevelser. Kjæresten min skjønte alvoret og begynte endelig å slå seg løs.

Verbal juling

Hun drepte ham verbalt. Den lille livredderen hadde ikke sjans i duell mot en ekte søster. Jeg kjente adrenalinet suse rundt i blodet. Opplevelsen ga kjæresten min null.

Jeg jobber ikke som sykepleier og har behov for å fortelle om hvor rå min ikke-jobb er. Kjæresten min jobber som sykepleier og vet hva hun gjør hver dag. Hun har ikke behov for å hevde seg mot en random svømmer. Her startet refleksjonen min.

En sykepleier blir alltid bedt om å bli

Tenk hvor rått yrket vårt er. Jeg befinner meg nå på denne lille øya i Thailand. Hva hvis noe hadde skjedd her? For eksempel at all kommunikasjon inn og ut til denne øya stoppet, en diktator tok over styringen, og vi ble strandet. Tenk deg når alle måtte stille opp og fortelle hva de jobber med.

Enten ville du blitt kastet til sjøs, eller så hadde du hatt en verdi for diktatoren. Uansett land, øy eller situasjon så ville en sykepleier blitt bedt om å bli. Du har en kunnskap som verden trenger, hvor og når som helst. Du har en verdi.

Både jeg og svømmeren hadde nok blitt kastet til sjøs, men kjæresten min hadde fått mye og viktig ansvar. For vi har et av verdens viktigste yrker. Vi har en av verdens mest verdsatte kunnskapsbanker. Og det slaget traff meg som et heftig muay thai-spark.

Ikke ti, men ta til orde

Å gå rundt på ferie og snakke om yrket ditt på samme måte som vi snakker om snus til utlendinger på ferie, mener jeg ikke at alle trenger å gjøre, men begynn å sette ord på hverdagen og hevd dere når en eller annen idiot rundt et bord forteller om sin yrkeshverdag som om hen skulle være den viktigste personen på jord.

Ikke ti. Ta til orde. Vær litt svømmer. Si navnet ditt, og si at du jobber med å redde liv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har beskrevet meg selv som en helt rundt et bord, og jeg kan å snakke. Historiene mine er ikke de beste, men jeg kan å prate. Jeg kan å ta plass.

Dere som hver dag jobber som søstre, har historiene. Ta plass. Ikke la meg og svømmeren stikke av med seieren.