fbpx Politikere – lær av sykepleierne Hopp til hovedinnhold

Politikere – lær av sykepleierne

Det er umulig å trøste hvis man ikke vil se lidende mennesker i øynene og høre fortellingene deres. Og det er umulig å trøste hvis man er mer opptatt av selv å fortelle, skriver professor Bodil H. Blix.

Hippokrates, legekunstens far, har fått æren for doktrinen «Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste». Det finnes visstnok ikke belegg i de Hippokratiske skriftene for at dette er Hippokrates’ ord.

Frasen har angivelig sin opprinnelse i Frankrike på 1500-tallet. Men uansett hvor og hvem ideen stammer fra, har den blitt stående som en rettesnor for medisinsk og helsefaglig praksis. Også for sykepleiere.

Noen ganger (og oftere nå enn i antikkens Hellas og 1500-tallets Frankrike) kan sykepleiere bidra til at syke blir friske. Ofte er sykepleiere involvert i lindring av den sykes plager, smerter og ubehag.

Og uavhengig av om pasienten kan bli frisk, og om smerter og ubehag lar seg lindre, skal sykepleieren alltid gi trøst. Som sykepleiere vet vi at vi ikke alltid kan gjøre noe med selve problemet, og vi vet at vi ikke alltid lykkes med å lindre, men vi kan alltid trøste dem som trenger det.

Uklok beslutning

Den 15. november i år var fattigdom tema på Debatten på NRK. I studio sto tre kvinner og ga norsk fattigdom stemme og ansikt. De fortalte om en hverdag der de i beste fall har noen hundrelapper igjen å leve for i måneden når alle regninger er betalt.

Jeg ble dypt berørt av disse kvinnenes modige fortellinger. Jeg ble rørt av deres mot, og jeg ble opprørt av at ingen ansvarlige politikere var til stede i studio. Regjeringspartiene var invitert, men hadde takket nei.

Det var ikke en klok beslutning. Og det skjønte kanskje også arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen og arbeids- og sosialpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet Tuva Moflag i ettertid. For dagen etter publiserte de en kronikk på NRK Ytring med tittelen «Vi skulle takket ja til NRK Debatten – Neste gang stiller vi».

Innledningsvis ser kronikken ut til å være en beklagelse, i det Persen og Moflag skriver «I går burde vi vært til stede i debatten». Men allerede i neste leddsetning sporer de av. Her skriver Persen og Moflag: «… og forklart hva vi gjør for at de som sliter økonomisk skal få det bedre».

Riktignok skriver de litt lenger ned i teksten at de burde vært der «først og fremst for å lytte til de kvinnene som blottstilte sine liv og historier», bare for rett etterpå igjen å spore av med alt de selv kunne fortalt, hvis de bare hadde vært til stede. Og det er det de bruker resten av kronikken til – å fortelle om alt de har gjort og skal gjøre.

Det var en uklok beslutning å ikke stille i debatten. Men det var en enda mer uklok beslutning å publisere denne teksten, som i bunn og grunn handlet om dem selv.

Det gjentatte formuleringer som «vi kunne fortalt», «vi kunne vært tydelige på» og «vi kunne forklart» kommuniserer, er det arrogante og paternaliserende budskapet at de tre modige kvinnene i studio nok ikke helt har forstått hvor mye regjeringen egentlig gjør for dem. At problemet til disse kvinnen ikke er fattigdom, men mangel på innsikt.

Politikernes ansvar

Den feministiske pragmatisten Jane Addams minner oss om at det å unngå andres erfaringer er å gjøre vold på den demokratiske ånd. Hun skilte mellom «charity work» og «settlement work».

Førstnevnte handler om å gjøre godt for andre basert på at man tror man vet hva den andre trenger. Da blir lytting og dialog overflødig, og man kan stille i Debatten for å «forklare». Sistnevnte, derimot, handler om å gjøre godt med andre, og for å kunne gjøre det, må man først av alt lytte til den andres erfaringer.

I møte med ofre etter Oklahoma-bombingen i 1995 sa en beveget president Bill Clinton «I feel your pain». Mens noen mente dette var provoserende klisjéaktig, har mange holdt frem dette møtet mellom en president og en traumatisert befolkning som et eksempel på empatisk ledelse.

Og her hjemme husker mange av oss Kong Harald V som vandret rundt i slagstøvler sammen med lokalbefolkningen etter orkanen på Nord-Vestlandet i 1992. Ja, det er politiske lederes ansvar å finne løsninger på utfordringer i samfunnet – å kurere. Og ja, det er politiske lederes ansvar å skape tiltak som gjør belastningen mindre for grupper og individer som er mer utsatt enn andre – å lindre.

Men noen ganger er problemene så komplekse at det vil ta lang tid å gjøre noe med dem, og kanskje kan de heller ikke løses. Og noen ganger er det vanskelig å skape politiske løsninger som treffer alle. Og da er kanskje trøst det eneste politiske ledere kan gi.

Det er umulig å trøste hvis man ikke vil se lidende mennesker i øynene og høre fortellingene deres. Og hvis man ikke er villig til å føle den andres smerte. Og det er umulig å trøste hvis man er mer opptatt av selv å fortelle enn man er av å lytte til den andres fortelling.

Politikere – lær av sykepleierne og av Jane Addams.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse