Det bekymrer meg at ikke hele mennesket blir sett

Som sykepleierstudent har man praksis i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Vi er innom forebygging, somatiske helsetjenester og psykisk helsearbeid.

Sykepleierutdanningen er en kombinasjon av praktisk og akademisk kompetanse. Det er en profesjonsutdanning med gjennomgående oppmerksomhet rundt etisk refleksjon.

Må bli bedre

En refleksjon jeg gjorde meg i praksis ved en somatisk sykehusavdeling, er hvordan pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer ivaretas. Jeg registrerer at helsepersonell oftere strekker ut en hånd for samtale, gjør grundig kartlegging og setter i gang tiltak hvis den psykiske uhelsen henger sammen med en somatisk sykdom.

Om pasienten allerede har en psykiatrisk diagnose, opplever jeg at helsepersonell i større grad kun konsentrerte seg om den somatiske sykdommen. 

Det er utfordrende å ha generell kunnskap og dybdekunnskap om både psykiske og somatiske problemstillinger. Behovet for videreutdanninger er et synlig resultat av dette. Men som sykepleierstudent ser jeg likevel at vi må være bedre på begge deler samtidig. Hvordan gjør vi det? Kan en annen tilnærming gjøre at flere pasienter med psykiske lidelser får hjelp tidligere og dermed unngår å bli lagt inn i psykisk helsevern? 

Dårlige holdninger

En erfaring jeg har gjort meg gjennom praksisstudiene, er at pasienter med psykiske lidelser eller rusproblematikk blir et diskusjonstema på vaktrommet, med negativt fortegn.Diskusjonene gikk dessverre ikke ut på hvordan man kan gjøre det bedre for pasienten, men heller i retning hvor vanskelig man synes pasientgruppen er og at man er glad man ikke jobber i psykiatrien.

Som student synes jeg det er vanskelig, og jeg undrer meg om jeg selv kommer til å ha disse holdningene i fremtiden?

Som sykepleier skal jeg inn i et yrke hvor jeg skal tenke på hele mennesket. Det bekymrer meg at jeg i praksis ser at hele mennesket ikke blir sett. Kan det være slik at det somatiske blir fikset, men at det psykiske forverres? Hvordan blir det i så fall videre dersom disse pasientene aldri får riktig hjelp? Er det mangel på kunnskap og trygghet blant helsepersonellet?

Vi har en plikt

Som helsepersonell har vi en yrkesetisk plikt til å gi helhetlig omsorg, men vi er også lovpålagt gjennom lov om helsepersonell «å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.»

I rollen som student i praksis har jeg dessverre fortsatt til gode å se at helhetlig omsorg blir opprettholdt. Jeg håper jeg som nyutdannet sykepleier deltar i diskusjoner på vaktrommet om hva jeg kan bidra med for pasienten og ikke i samtaler om den «vanskelige» pasienten.