– På tide å løfte blikket om mastergrader og spesialiteter i sykepleie?

Sykepleierkompetanse er livsviktig for både pasientene og helsetjenestene i landet vårt. Mangel på sykepleiere, inkludert det vi betegner som spesial- eller spesialistsykepleiere, utfordrer derfor kvaliteten på helsetjenestene pasientene mottar.

De siste par årene har det særlig blitt tatt til orde for at en del av løsningen er at flere sykepleiere tar en masterutdanning. Det er ikke vanskelig å støtte ønske om og behov for flere sykepleiere med en mastergrad, men det er nødvendig å stille noen kritiske spørsmål.

Ikke glem sykepleievitenskapen

Norsk Sykepleierforbund (NSF), politikere og utdanningsinstitusjonene ser for tiden ut til å prioritere klinisk rettede masterutdanninger, med god grunn – men det blir for sneversynt. NSF presenterer i heftet «Hvorfor skal fremtidens spesialsykepleiere ha mastergrad?» argumenter til å påvirke ledere og politikere, og begrunnelser for å starte og helst fullføre et masterløp.

Men det er noen viktige begrunnelser som er utelatt i NSFs hefte. En masterutdanning kvalifiserer til å kunne ta en doktorgrad (ph.d.), men også til å kunne bli førstelektor og senere dosent ved en høyskole eller et universitet. Det sykepleievitenskapelige innholdet i kliniske masterutdanninger er heller ikke nevnt i heftet. Jeg håper det er en forglemmelse.

Universitets- og høgskolesektoren (UH) har også store rekrutteringsutfordringer, særlig når det gjelder førstekompetanse og professor-dosentkompetanse. Høy klinisk kompetanse kan være nødvendig, men er ikke tilstrekkelig for å sikre høy kvalitet i utdanning og forskning i UH-sektoren.

Det er ikke enten-eller, det er både-og

Om de fleste med mastergrad i sykepleie fremover skal arbeide klinisk, hvem skal da drive utdanning og forskning? Noen må utdanne deres fremtidige kolleger og utvikle og videreutvikle kunnskapsgrunnlaget de skal utøve kunnskapsbasert sykepleie ut fra.

Sykepleievitenskap er sykepleiefagets vitenskapsdisiplin som danner grunnlag for hvordan vi forstår, formidler, artikulerer, utvikler og utøver sykepleie – og ikke minst hvordan vi utdanner sykepleiere.

NSF, utdanningsinstitusjonene og alle med faget i front må formidle klart og tydelig at det å utdanne sykepleiere til en akademisk karriere er like verdifullt som å utdanne til en klinisk karriere. Vi må argumentere imot sleivete uttalelser om «mastersyke» og «akademisering» av sykepleiefaget. Vi må protestere mot uttalelser om at vi ikke har behov for «teoretikere», men «praktikere».

Sykepleie er og forblir et akademisk fag, en vitenskapsdisiplin og en profesjon. En profesjon kjennetegnes blant annet ved eget kunnskapsområde; sykepleiefaget og sykepleievitenskapen. Det er profesjonen selv som utvikler og videreutvikler kunnskapsområdet. Til det trenger vi både klinikere og akademikere.

Hva er sykepleiefagets spesialiteter?

Begrepet «spesialsykepleier» er veletablert og kan forstås som en sykepleier med videreutdanning (nå helst mastergrad) innen et spesielt fagfelt. Begrepet «spesialsykepleier» er knyttet til begrepet «spesialitet». Men hva er egentlig spesialitetene i sykepleie?

NSF har per i dag 34 faggrupper. Hvilke av disse representerer sykepleiespesialiteter? Er det alle? Noen? I så fall, hvilke? De fleste faggruppene har navn som knyttes til medisinske spesialiteter eller diagnoser, i mindre grad sykepleie. Andre er knyttet til sykepleieres funksjon, som ledelse, veiledning, forskning og utdanning, og noen til et fenomen, som migrasjon.

Forstå meg rett: Faggruppene er viktige. De representerer områder sykepleiere med viktig kompetanse arbeider i og for, og de har mulighet til å påvirke utvikling av faget. Men representerer de sykepleiespesialitetene? Ut fra det jeg kan finne på NSFs nettsider, finnes ingen klare definisjoner eller beskrivelser av dem.

To faggrupper har imidlertid fagområder og medlemmer med egen autorisasjon: jordmor og avansert klinisk sykepleier (AKS). Dette er slik jeg har oppfattet terminologien i miljøet som «sykepleiespesialister», ikke «spesialsykepleiere». Det er ikke lett å navigere i dette terrenget. Vi trenger en opprydding.

Sykepleiespesialitetene må defineres

Jeg skulle gjerne sett at det ved neste års NSF-landsmøte vedtas å igangsette et arbeid med å definere sykepleiespesialitetene. Definisjonene må ha sin bakgrunn i sykepleie som fag, profesjon og vitenskapsdisiplin – ikke ut fra arbeidstitler, arbeids- eller interesseområder, arbeidsgiveres eller helsetjenestenes organisering. Vi må selv eie definisjonene og utviklingen av eget fag og egen profesjon.

NSF bør samhandle med utdanningsinstitusjonene for å utvikle masterutdanninger som tilsvarer våre definerte spesialiteter fremfor å la de «tusen blomster blomstre». Det vil gjøre masterutdanningene bærekraftige, og det tilrettelegger for deling og samarbeid mellom institusjonene. Dessuten vil det bli lettere for oss å definere fagområdene våre, tydeliggjøre kompetansen, definere kvalitet og lede utviklingen av et fag og en profesjon som i dag og fremover står i krevende utfordringer.

Da vil det være behovet for kompetanse innen spesialitetene våre som styrer opprettelsen av kliniske masterutdanninger og ikke utdanningsinstitusjonenes kreativitet, faglige kjepphester og egeninteresser.