fbpx – Hvorfor glemmer vi så fort når krisen er over? Hopp til hovedinnhold

– Hvorfor glemmer vi så fort når krisen er over?

– Hvorfor snakker vi bare om sykepleiere, barnehageansatte eller renholdere når vi står midt i krisen? Når pandemier eller katastrofer rammer oss? For da er vi der.

Jeg sitter klistret foran skjermen. Ser pasningene som treffer rett på fot. Haaland som går på løp. Tilskuerne som brøler. Skåringen som ligger i luften.

Men så tenker jeg plutselig på dem igjen. På alle. Alle som er glemt. Alle som bare forsvinner fra oppmerksomheten vår. Som dugg for solen. Enda en gang.

Vekkes av kriser

For hvorfor er det sånn? Hvorfor snakker vi bare om sykepleiere, barnehageansatte eller renholdere når vi står midt i krisen? Når pandemier eller katastrofer rammer oss? For da er vi der.

Vi roper det ut. Som om tiden endelig har kommet. Tiden for å diskutere høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Det er liksom ikke måte på. De vi trenger aller mest, betyr plutselig noe. De skal nærmest heies på og applauderes, som om de var en eller annen idrettsutøver med millionlønn. De skal klemmes med både armer og bein.

Og bare for å ha sagt det: Det skulle bare mangle.

Ikke lønn som fortjent

Veldig mange som har vært på et sykehus, eller hentet et barn i barnehagen, vet så altfor godt hva alle disse menneskene betyr. Hvor heldige vi er som har dem. Men når de gjør den jobben vi setter så uendelig stor pris på, så gjør de det for en lønn som ikke står i stil.

Så hvorfor er det sånn at vi plutselig glemmer dem? Hvorfor innhenter hverdagen oss? For det gjør den. Alltid! Og når den gjør det, så er alt som vanlig. De rike tjener mer. Og mer. Og mer. Og de vi akkurat har snakket så høyt om, de vi alle ville noe bedre, de løper fortsatt fra oppgave til oppgave. Fra pasient til pasient. Fra det ene barnet til det andre. Til nye gulv og nye kontorpulter som skal vaskes skinnende rene.

Hvorfor tar vi dem for gitt?

Og for å bruke et eksempel jeg selv har kjennskap til. For jeg kommer dit hver dag. Til det stedet ingen foreldre klarer seg uten: til barnehagen. Og den første jeg møter, er han som alltid vasker. Hver eneste dag. Han som begynte på jobb lenge før jeg selv sto opp. Han skrubber og gnikker på hver eneste flate.

Så ser jeg henne som står rett bortenfor. Hun som strekker armene mot barna. Med et stort smil om munnen. For å ta vare på dem jeg og andre er mest glad i. Hun som passer på dem vi selv er mest redd for. Og sånn er det hver eneste dag. Hele året.

Så hvorfor glemmer vi dem – sykepleiere, barnehageansatte eller renholdere? Hvorfor tar vi dem så for gitt? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at de fortjener så mye, mye mer.

0 Kommentarer