– Tenk om 2022 kunne vært året hvor vi brøt ut av vår tids Catch-22

Nøyaktig ved midnatt, natt til 1. januar 2022, sprang en gjeng dedikerte frivillige rundt i fjellsiden under Fjellheisen i Tromsø. Raskt og effektivt flyttet de faklene som utgjorde det gigantiske tallet 2021 om til 2022, og årsskiftet ble synlig for hele Tromsø by.

Jeg blir alltid litt ettertenksom med slike skifter. Hva kunne vi gjort annerledes? Hva trenger vi i det nye året og hvilke muligheter kan vi skape? Skiftet over til -22 førte tankene mine til den bokklassikeren «Catch-22» av Joseph Heller.

Cambridge Dictionary definerer en Catch-22 situasjon som «an impossible situation where you are prevented from doing one thing until you have done another thing that you cannot do until you have done the first thing».

Vi finner mange slike Catch-22-situasjoner i helsetjenesten og samfunnet for øvrig.

Utfordrende rekruttering

Unge arbeidssøkende kan fort befinne seg i en slik situasjon. De får ikke jobb fordi de mangler erfaring, men kan ikke få erfaring før de får en jobb.

Sykepleierstudentene i fjor ble ikke prioritert til vaksine fordi de ikke var ferdig utdannet helsepersonell, men de fikk problemer med å fortsette utdanningen sin med kombinasjonen klinisk praksis og deltidsjobb fordi de ikke var vaksinert.

Rekruttering er en velkjent utfordring flere steder i helsetjenesten. Et sykehjem har et svakt sykepleierfaglig miljø fordi de har få sykepleiere, men de klarer ikke å rekruttere flere fordi de har et rykte om at de har et faglig svakt miljø.

«Noen må bryte et mønster»

En Catch-22-situasjon er et paradoks som er krevende å komme unna, men det er ikke umulig. Noen må bryte et mønster, en uskreven regel eller endre på en vedtatt sannhet eller paragraf.

Den uerfarne arbeidssøkeren er avhengig av å finne en arbeidsgiver som ser bort fra kravet organisasjonen har satt om at det er nødvendig med erfaring og referanser for å bli ansatt der. Sykehjemmet trenger en leder som bestemmer seg for å sikre et attraktivt fagmiljø som både tiltrekker seg og beholder sykepleiere.

Eksempler på hvordan dette kan gjøres, kan være å bruke ressurser på spennende og viktige kompetansehevende kurs på de som allerede er ansatt, selv om dette kan føre til enda større utfordringer med daglig drift når sykepleierne er på kurs. Ryktet om slike faglige goder kan bidra til å løse den fastlåste situasjonen. Også i helsesektoren fungerer lønn for å rekruttere og beholde, noe Lebesby kommune har vist til fulle.

Når sykepleiere slutter øker belastningen på de som er igjen, noe som igjen fører til at flere sykepleiere slutter på grunn av belastning.

Navs bedriftsundersøkelse 2021 viser at det er en sykepleiermangel på 7000 i dag, og SSBs framskrivninger viser at dette tallet øker til nesten 30 000 om kun 13 år. Sykepleierne har for lav lønn ut fra selvstendig ansvar, risiko og fysisk, psykisk og sosial belastning.

1 av 5 sykepleiere sluttet også før pandemien. Når sykepleiere slutter øker belastningen på de som er igjen, noe som igjen fører til at flere sykepleiere slutter på grunn av belastning. Det er en ond sirkel. Paradokset – Catch-22 – er at det er det norske systemet for lønnsdannelsen som er hovedgrunnen til dagens sykepleiermangel.

Kampen mot utenlandske konkurrenter

I Norge er det slik at konkurranseutsatt industri forhandler først, og resultatet av disse forhandlingene danner en norm som alle andre sektorer må følge. Slik har det vært siden 1960-tallet, og har vært en økonomisk fordel for hele Norge fordi norsk industri og næringsvirksomhet ikke har tapt i kampen mot utenlandske konkurrenter.

I tillegg har det vært et poeng at lønningene ikke måtte bli mye større i eksempelvis offentlig sektor enn i de konkurranseutsatte næringene. Da kunne det nemlig bli slik at næringen ville tape i kampen om arbeidskraften. Dette systemet kalles frontfagsmodellen.

«Nei, vi har ikke reell streikerett»

Både samfunnet og arbeidslivet har endret seg siden frontfagsmodellen ble utformet. I dag er det stor mangel på en rekke samfunnskritiske, høykompetanse-yrker i offentlig sektor. Sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre er eksempler på disse. Dette er tradisjonelt yrker med både lav status, lav lønn, og som lenge ikke engang hadde lov til å streike.

Første gang det var sykepleierstreik var i 1972. Fra 1992 til 2020 har det vært totalt 320 streiker i Norge. Åtte av dem har vært sykepleierstreiker, og omtrent uten unntak har streikene ført rett i tvungen lønnsnemnd. Nei, vi har ikke reell streikerett.

Høyt utdannede kvinner og menn lever ikke lenger for sykepleiergjerningen alene – uansett hvor bra yrket er. De jobber for å leve, og vil ha en jobb som er mulig å leve med.

Det er pasientene, pårørende og oss som befolkning og samfunn mangelen på sykepleiere går ut over.

Redaktør Trygve Hegnar skriver i sin leder i Finansavisen 31.12.2021 at «LO og Fagforbundet forhandler med NHO, alle må ta hensyn til frontfagene, og deretter får alle i kommunal og statlig sektor det samme oppgjøret selv om de i uker og måneder later som (tror) de kan få mer i lønnstillegg enn privat sektor har oppnådd. (…) Så hvordan vil det gå ved årets tariffoppgjør? (…) Helsepersonell vil ikke klare å forhandle seg til noen ekstra kroner fordi de er blitt hengende etter i 2020 og 2021, og de får heller ikke et takk-for-hjelpen-tillegg. Vi synes faktisk litt synd på Lill Sverresdatter Larsen. Koronasjokket gir ingen hjelp, og det snakkes bare om å øke sykepleierutdanningen med 500 nye studieplasser. Men problemet er ikke studieplasser. Problemet er at utdannede sykepleiere forsvinner ut av yrket fordi betalingen er for dårlig».

Hegnar har trolig helt rett i sin analyse – bortsett fra at det ikke er meg eller egentlig sykepleierne det er synd på. Det er pasientene, pårørende og oss som befolkning og samfunn mangel på sykepleiere går ut over.

Sykepleiermangelens Catch-22

Om sykepleiere aldri oppnår høyere lønn gjennom tariffoppgjør, og politikerne fortsatt snur døve ører til, så vil kompetanseflukten fra helsetjenestene fortsette. Helsetjenestene klarer ikke lenger å beskytte samfunnet. Samfunnet og befolkningen taper. Dette er sykepleiermangelens Catch-22.

Så lenge politikerne fortsatt snur døve ører til, er situasjonen fastlåst. Men tenk så viktig for framtidens offentlige helsetjenester om 2022 kunne vært året hvor vi brøt ut av vår tids Catch-22.