fbpx – Hva har forandret seg på 34 år? Hopp til hovedinnhold

– Hva har forandret seg på 34 år?

Bildet viser en sykepleieruniform som henger på en dør.
GA ALT OG TAPTE: – På den første pressekonferansen som regjeringen hadde i forbindelse med korona, ble det sagt at helsevesenet er «bunnsolid og rustet til kriser og press på kapasitet». Men jeg har jobbet i dette helsevesenet. Jeg ga alt og «tapte», skriver Kristensen. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Sommeren 2012 fikk jeg nok. Jeg sa opp jobben min som spesialsykepleier. Og etter at jeg forlot avdelingen min denne dagen, har jeg aldri sett meg tilbake, skriver sykepleieren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Etter å ha lyttet til flere pressekonferanser om nasjonale tiltak i forbindelse med korona gjør jeg meg noen tanker og minnes mine 34 år som sykepleier. 24 av disse har jeg jobbet som spesialsykepleier og jobbet med syke barn. 

Jeg har jobbet 22 år på to forskjellige barneavdelinger. Jeg hadde ingen lange permisjoner i løpet av denne tiden. Vinteren 2012 var et krevende år med RS-virus. Det var mange små syke å passe på i tillegg til alle barna ved infeksjonsposten og kreftavdelingen. Det var mye ansvar og lite personale, men vi klarer det jo.

Vi hadde nattevakter der vi verken fikk spist eller gått på do før dagvaktene kom og avløste oss på morgenen. Vi visste at vi forlot en full avdeling, men vi måtte sove fordi neste natt ikke kom til å bli noe bedre. Og vi følte med dem som kom på dagvakt. De hadde mye å overta. 

Jeg sa opp jobben min

Mange tårer har blitt felt fordi vi vet at vi ikke har klart å gjøre en god nok jobb. Vi vet at det ligger mange på rommene som trenger oss, og vi vet at vi ikke strekker til. Vi blir spurt om å jobbe ekstra og yte litt mer i travle perioder, for det går jo over. Og vi vet at mange med meg har grudd seg og grått mang en tåre før døren inn til sykehuset åpnes. For hva vil møte oss i dag? Kan det bli verre? 

Som singel, ble barneavdelingen en stor del av livet mitt.

Etter å ha opplevd å bli redd for å ha gitt feil medisin til feil barn, innså jeg at uansett hvor mye man sier ifra og uansett hvor mye vi har å gjøre, så blir vi ikke hørt. Så sommeren 2012 fikk jeg nok. Jeg sa opp jobben min som spesialsykepleier. Og etter at jeg forlot avdelingen denne dagen, har jeg aldri sett meg tilbake. 

Det er trist fordi dette hadde vært mitt «hjertebarn» i nesten 22 år. Som singel, ble barneavdelingen en stor del av livet mitt. 

Ledelsen ser oss ikke

Det er trist fordi mange som sier ifra, går lei. De møter veggen og – som meg – bytter de jobb. På den første pressekonferansen som regjeringen hadde i forbindelse med korona, ble det sagt at helsevesenet er «bunnsolid og rustet til kriser og press på kapasitet.» Men jeg har jobbet i dette helsevesenet. Jeg ga alt og «tapte». 

Det er trist fordi vi «klarer det jo alltid». Vi hjelper hverandre, og vi sykepleiere vil gjøre det som er best for de pasientene vi skal ta vare på. Derfor ser ikke ledelsen – på toppen – hvordan vi har det. Vi prøver å si ifra, men det kommer ikke dit det skal. 

Kjære, kjære dere – medkolleger. Jeg er med dere alle – der dere er. Jeg og mange andre gikk ut og klappet for helsearbeidere da koronaen herjet som verst. Vi burde nå tent store bål, skreket høyt og fått lov til å holde en liten tale for både statsminister og direktører. Vi kunne ha skrevet bøker – alle sammen – om alle menneskene vi har møtt og alle vaktene vi har hatt. Vi har opplevd både glede og sorg, og det preger livene våre. 

Hva er egentlig forandret?

Etter å ha sluttet i jobben som spesialsykepleier, begynte jeg å jobbe i kommunen på en avlastningsbolig for barn. Nå har jeg det som «plommen i egget». Men nå – etter et langt arbeidsliv med mye gåing, bæring og løfting – ser det ut som om helsen sier stopp. Jeg klarer ikke lenger å gjøre jobben min, som jeg elsker. 

Hvem ser egentlig den jobben jeg har gjort i 34 år?

Hvem ser egentlig den jobben jeg har gjort i 34 år? Hva er forandret? Jo, rent teknisk har mye endret seg. Man må bare følge med. Vi befinner oss tross alt i 2021. Men når jeg hører og leser om hvordan det er på sykehusene rundt om i landet, så lurer jeg på hva som egentlig er forandret. 

Les også:

Sykepleiere sier opp på Sykehuset Østfold: – Nå rakner det

Bildet viser Sykehuset Østfold Kalnes og foretakstillitsvalgt Anita Granli
FRYKTER MASSEOPPSIGELSER: 13 sykepleiere på akuttmottaket har sagt opp på to måneder. Foretakstillitsvalgt Anita Granli vet om 8-9 til som har søkt annen jobb. (Foto: Gorm Kallestad/NTB/NSF. Fotomontasje: Nils Kristian Reppen)

– Mange avdelinger har det ille, men akuttmottaket har det verst. Nå rakner det litt, sier foretakstillitsvalgt for NSF ved Sykehuset Østfold Kalnes.

VG meldte torsdag om at de frykter en storm av oppsigelser ved akuttmottaket på Sykehuset Østfold Sykehus Kalnes.

Der forteller verneombud Jeanette Høyem Kristiansen om slitne ansatte på akuttmottaket.

 – Bekymret for kollegene mine

– Vi var presset fra før. Men nå har vi tatt imot like mange pasienter med mistenkt covid som på det høyeste tidligere, men med mindre ressurser. I tillegg er det stor pågang med andre pasienter, sier hun til VG.

Hun forteller til Sykepleien:

– Jeg er bekymret for kollegene mine. Flere har kommet til meg og sagt at de opplever symptomer på stress. De sliter med hjertebank, hukommelsesvansker, apati og håpløshet.

Bildet viser verneombud Jeanette Høyem Kristiansen
Det samlede sykefraværet for avdelingen var på 6,19 i oktober før pandemien og har økt til 12,6 prosent nå. – Det er de høyeste sykefraværstallene jeg har sett siden jeg begynte å jobbe her for tolv år siden, sier verneombud Jeanette Høyem Kristiansen. (Foto: privat)

13 har sagt opp, 8–9 andre har søkt annen jobb

Av 109 sykepleiere har 13 sykepleiere sagt opp stillingene sine ved avdelingen på bare to måneder.

Foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund (NSF), Anita Granli, frykter at det bare er begynnelsen. Hun vet om 8–9 til som har søkt annen jobb.

– Mange avdelinger har det ille, men akuttmottaket har det verst. Nå rakner det litt, sier hun.

I en undersøkelse de utførte for NSF-medlemmer som jobber klinisk på hele sykehuset, svarte over halvparten at de vurderte å bytte jobb på grunn av arbeidsbelastningen.

– De ansatte har vært pressa i lang tid. De gikk slitne inn i pandemien. I en undersøkelse vi gjør nå, rapporterer sykepleierne om fatigue og masse symptomer på stress, sier Granli.

– Arbeidsmiljøloven brytes

Hun forteller at vanskelighetene har pågått lenge:

– Det startet med at avdelingen skulle bare ha 2 timers liggetid (nå har de 4,5 timer, red.anm.). Samtidig ble det kuttet 10 stillinger da vi flyttet til det nye sykehuset på Kalnes i 2015. De fikk vi tilbake i fjor eller forfjor, men da var det for seint.

Da hadde personalet rukket å bli slitne. Dessuten mener Granli at det ikke holdt med de 10 stillingene.

– Problemet er at antall pasienter inn har økt betraktelig. I tillegg er sykehuset altfor trangt. Vi leker sengeleken i stedet for stolleken. Pasienter må bo på dobbeltrom og i korridorene. Det fører igjen til at det hoper seg opp i akuttmottaket.

Det hjalp ikke akkurat på situasjonen at pandemien kom.

– Da var vi allerede på sparebluss. Nå tar folk doble vakter og arbeidsmiljøloven brytes omtrent daglig på både hviletid og arbeidstid. Og de får ikke noe ekstra for det, annet enn applaus, sier Granli.

Korttids-sykefraværet på avdelingen har økt fra 4,29 i oktober 2019 til 5,38 i oktober i år. Langtidsfraværet har økt fra 1,9 prosent til 7,21 prosent i samme tidsperiode.

– Det samlede sykefraværet var altså på 6,19 i oktober før pandemien, og har økt under pandemien til 12,6 prosent nå. Det er de høyeste sykefraværstallene jeg har sett siden jeg begynte å jobbe her for tolv år siden, sier Kristiansen.

– Flyter i gangene

Sykepleier i akuttmottaket, Andrea Torine Solvik, forteller om stor frustrasjon på akuttmottaket. Hun sier kollegene som slutter uttrykker at de trives med jobben, men at arbeidspresset er blitt for høyt.

– Det er en følelse av å ikke strekke til, sier hun.

– Folk er så slitne når de kommer hjem, at de ikke orker å gjøre noe.

Hun opplever at pågangen i akuttmottaket er så stor at den går utover pasientsikkerheten.

– På enkelte dager kan det være 70 personer i mottaket på samme tid, men vi har egentlig senger til 19, sier hun.

– Det flyter i gangene med pasienter som bør overvåkes med skop. Pasienter blir ikke tilsett av lege på sju-åtte timer, fordi legene har det så travelt med alle pasientene som strømmer inn, at de må prioritere de dårligste først.

Bildet viser Andrea Torine Solvik.
FÅR IKKE OVERVÅKET: Andrea Torine Solvik sier de helst vil koble pasienter i akuttmottaket til skop, slik at de kan overvåke vitale parametre som puls og blodtrykk, men at de ikke har kapasitet til det. (Foto: Privat)

Gjelder ikke bare sykepleiere

Solvik, som snart er på vei til kveldsvakt, sier hun synes det er frustrerende at et så nytt sykehus, som kunne fungert så bra, ikke fungerer.

– Vi får ikke pasientene videre inn i sykehuset fordi det tar så lang tid å få tilsyn av lege. I tillegg er det fullt på postene, spesielt på de medisinske, som kan ha overbelegg på opptil ti pasienter.

– Det er dager da vi ikke får spist eller gått på do. Og alle spiser lunsj foran datamaskinen, sier hun og understreker:

– Det er ikke bare sykepleierne som har det tøft. Dette gjelder også leger, renholdspersonale, pleiemedhjelpere, kort sagt alle, sier Andrea Torine Solvik.

De ansatte lar det heller gå ut over seg selv enn kolleger og pasienter. De er tøffinger som liker høyt tempo og tåler mye. Men det er grenser for hva de skal tåle, supplerer foretakstillitsvalgt Anita Granli.

God dialog med ledelsen

Både Granli og verneombud Kristiansen understreker at de har en god dialog med ledelsen rundt problemene.

– Avdelings-, seksjons- og klinikksjefene er like frustrerte som de ansatte, fordi de får ikke penger. Sykehuset er for trangt. Det mangler 60 senger, sier Granli.

– Vi har skrevet tre bekymringsmeldinger under pandemien og de har blitt tatt på alvor av ledelsen, sier Kristiansen.

Klinikksjef Liv Marit Sundstøl forteller til VG at det kontinuerlig er et belegg på over 100 prosent på medisinske døgnområder som forplanter seg i akuttmottaket.

bildet viser Anita Granli
FRUSTRERT LEDELSE: – Avdelings-, seksjons- og klinikksjefene er like frustrerte som de ansatte, fordi de ikke får penger, sier foretakstillitsvalgt Anita Granli. (Foto: NSF)

Tiltak satt i gang

Ledelsen forslår tiltak som å øke bemanningen, sette i gang opplæring av nye ansatte og styrke portørtjenesten. Dette er påbegynt, men ikke alt vil være på plass før neste år. De skal også fortsette med overtallsbemanning.

– Tiltakene er bra og vil nok hjelpe litt, men det er ikke nok. Overtallsbemanningen spises opp av det høye sykefraværet. Hovedproblemet er at sykehuset er for lite. Vi trenger et større sykehus, sier verneombud Kristiansen.

– Akuttmottaket er dessuten bygd for kort liggetid, men utviklingen innen akuttmedisin er slik at vi nå behandler mer i akuttmottaket. Dermed ligger pasientene lenger, sier hun.

– Sykehusene må få fullfinansiert oppgavene

– Dette er tøft for alle, også pasientene. Alle lider under New Public Management-modellen, sier foretakstillitsvalgt Anita Granli.

– Så det er helseminister Ingvild Kjerkol som bør på banen?

– Ja, vi har sagt ifra til Høie i mange år at han må fullfinansiere de oppdragene vi får. Men han sa bare at dette må Helse Sør-Øst løse internt.

Granli påpeker at mange sykehus har samme problem som Sykehuset Østfold.

– Men det går ikke å holde på sånn lenger. Det er ikke pasientvennlig. Vi må styrke grunnbemanningen, sykepleierne må få en attraktiv lønn og tillegg for alt det ekstra de påtar seg og sykehusene må få fullfinansiert alle oppgavene de får. Og på Kalnes må vi starte utbyggingen av en ny fløy NÅ!

Helseministerens svar

Sykepleien spurte helseminister Ingvild Kjerkol om en kommentar til situasjonen ved akuttmottaket på Kalnes og om hun kan love sykehuset fullfinansiering av oppgavene de er pålagt å løse. Her er det skriftlige svaret hennes:

«Sykehuset Østfold opplever nå en kraftig økning i luftveisvirus som parainfluensa, rhinovirus og RS-virus i tillegg covid-pasienter. Dette er en situasjon vi nå også ser ved flere av alle landets sykehus. Økt pågang til akuttmottakene er ikke uvanlig i perioder med luftveisvirus, men pågangen har vært høyere i år enn vanlig. Sykehuset arbeider aktivt med å utnytte den interne kapasiteten ved å få til et enda bedre samspill mellom ulike lokalisasjoner og avdelinger», skriver Kjerkol.

Videre:

«Akuttmottaket på Kalnes er lite, og det er nå vedtatt at akuttmottaket skal bygges ut. Sykehuset planlegger også for andre tiltak på kort og lengre sikt for å øke sykehusets arealer.»

Kjerkol skriver at hun har stor forståelse for at denne situasjonen ved sykehuset er krevende for de ansatte.

«For regjeringen er det viktig at sykehusene er godt rustet til å stå i denne situasjonen. Vi har derfor foreslått i tilleggsbudsjettet å øke driftsbevilgningene til sykehusene med til sammen 700 millioner kroner mer enn Solberg-regjeringen i 2022. Jeg følger situasjonen nøye og har dialog med sykehusene og kommunene», skriver Ingvild Kjerkol.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.