– Hva har forandret seg på 34 år?

Etter å ha lyttet til flere pressekonferanser om nasjonale tiltak i forbindelse med korona gjør jeg meg noen tanker og minnes mine 34 år som sykepleier. 24 av disse har jeg jobbet som spesialsykepleier og jobbet med syke barn. 

Jeg har jobbet 22 år på to forskjellige barneavdelinger. Jeg hadde ingen lange permisjoner i løpet av denne tiden. Vinteren 2012 var et krevende år med RS-virus. Det var mange små syke å passe på i tillegg til alle barna ved infeksjonsposten og kreftavdelingen. Det var mye ansvar og lite personale, men vi klarer det jo.

Vi hadde nattevakter der vi verken fikk spist eller gått på do før dagvaktene kom og avløste oss på morgenen. Vi visste at vi forlot en full avdeling, men vi måtte sove fordi neste natt ikke kom til å bli noe bedre. Og vi følte med dem som kom på dagvakt. De hadde mye å overta. 

Jeg sa opp jobben min

Mange tårer har blitt felt fordi vi vet at vi ikke har klart å gjøre en god nok jobb. Vi vet at det ligger mange på rommene som trenger oss, og vi vet at vi ikke strekker til. Vi blir spurt om å jobbe ekstra og yte litt mer i travle perioder, for det går jo over. Og vi vet at mange med meg har grudd seg og grått mang en tåre før døren inn til sykehuset åpnes. For hva vil møte oss i dag? Kan det bli verre? 

Som singel, ble barneavdelingen en stor del av livet mitt.

Etter å ha opplevd å bli redd for å ha gitt feil medisin til feil barn, innså jeg at uansett hvor mye man sier ifra og uansett hvor mye vi har å gjøre, så blir vi ikke hørt. Så sommeren 2012 fikk jeg nok. Jeg sa opp jobben min som spesialsykepleier. Og etter at jeg forlot avdelingen denne dagen, har jeg aldri sett meg tilbake. 

Det er trist fordi dette hadde vært mitt «hjertebarn» i nesten 22 år. Som singel, ble barneavdelingen en stor del av livet mitt. 

Ledelsen ser oss ikke

Det er trist fordi mange som sier ifra, går lei. De møter veggen og – som meg – bytter de jobb. På den første pressekonferansen som regjeringen hadde i forbindelse med korona, ble det sagt at helsevesenet er «bunnsolid og rustet til kriser og press på kapasitet.» Men jeg har jobbet i dette helsevesenet. Jeg ga alt og «tapte». 

Det er trist fordi vi «klarer det jo alltid». Vi hjelper hverandre, og vi sykepleiere vil gjøre det som er best for de pasientene vi skal ta vare på. Derfor ser ikke ledelsen – på toppen – hvordan vi har det. Vi prøver å si ifra, men det kommer ikke dit det skal. 

Kjære, kjære dere – medkolleger. Jeg er med dere alle – der dere er. Jeg og mange andre gikk ut og klappet for helsearbeidere da koronaen herjet som verst. Vi burde nå tent store bål, skreket høyt og fått lov til å holde en liten tale for både statsminister og direktører. Vi kunne ha skrevet bøker – alle sammen – om alle menneskene vi har møtt og alle vaktene vi har hatt. Vi har opplevd både glede og sorg, og det preger livene våre. 

Hva er egentlig forandret?

Etter å ha sluttet i jobben som spesialsykepleier, begynte jeg å jobbe i kommunen på en avlastningsbolig for barn. Nå har jeg det som «plommen i egget». Men nå – etter et langt arbeidsliv med mye gåing, bæring og løfting – ser det ut som om helsen sier stopp. Jeg klarer ikke lenger å gjøre jobben min, som jeg elsker. 

Hvem ser egentlig den jobben jeg har gjort i 34 år?

Hvem ser egentlig den jobben jeg har gjort i 34 år? Hva er forandret? Jo, rent teknisk har mye endret seg. Man må bare følge med. Vi befinner oss tross alt i 2021. Men når jeg hører og leser om hvordan det er på sykehusene rundt om i landet, så lurer jeg på hva som egentlig er forandret.