fbpx Koronasmittet: – Var redd kolleger og andre ville si at jeg ikke hadde vært forsiktig nok Hopp til hovedinnhold

Koronasmittet: – Var redd kolleger og andre ville si at jeg ikke hadde vært forsiktig nok

Monica Isaksen
FORT GJORT: – Jeg skulle se på noen prøvesvar sammen med en lege på en skjerm. Vi satt skulder mot skulder, og jeg brukte ikke munnbind. Det varte ikke lenge, men lenge nok til at jeg altså ble smittet, sier hun.

– Jeg var den tredje eller fjerde som testet positivt av de ansatte, sier intensivsykepleier ved Hammerfest sykehus Monica Isaksen.

Med søringkarantene og lav smitte i befolkningen var det forholdsvis lite trykk på de nordligste intensivavdelingene da pandemien brøt ut.

Men i begynnelsen av oktober var det et faktum at koronaviruset hadde kommet seg inn på Hammerfest sykehus, og nesten all aktivitet ble stengt ned.

Folkehelseinstituttets rapport etter at de hadde vært på befaring, tyder på at det var en pasient som smittet en lege, som igjen førte smitten videre.

Ble smittet av kollega

Flere pasienter og ansatte var smittet, og mange måtte i karantene. Intensivsykepleier Monica Isaksen var en av dem som testet positivt.

– Hvordan ble du smittet?

– Jeg ble smittet av en lege som ikke selv visste hun var smittet, sier Isaksen.

Intensivsykepleieren jobber som koordinator på intensivavdelingen. Selv om de før utbruddet hadde gode rutiner, holdt ikke det da smitten først var et faktum.

– Vi var nøye på hygiene, vi holdt god avstand når det var mulig, og vi brukte beskyttelsesutstyr. Derfor vet jeg også akkurat når jeg ble smittet. Jeg hadde en glipp – et uoppmerksomt øyeblikk, sier hun og utdyper.

– Jeg skulle se på noen prøvesvar sammen med en lege på en skjerm. Vi satt skulder mot skulder, og jeg brukte ikke munnbind. Det varte ikke lenge, men altså lenge nok til at jeg ble smittet, sier hun.

Etter at to leger testet positivt, ble det full testing av alle ansatte og pasienter som hadde hatt kontakt med dem.

– Jeg var den tredje eller fjerde som testet positivt av de ansatte, sier hun.

Mistet lukte- og smakssans

Isaksen opplevde flere klassiske symptomer etter at hun testet positivt.

– Jeg hadde feber opp mot 40 grader, jeg hadde hoste og mistet også lukt- og smakssansen.

– Var du redd?

– Min største frykt var at jeg skulle smitte sønnen min, som bor hos meg. Jeg var i isolat i 12 dager før jeg ble symptomfri, og jeg var i karantene i seks uker før jeg kunne gå tilbake til jobb. Men med strengt regime smittet jeg ikke min sønn. Det synes jeg er godt gjort, sier hun og ler litt:

– Jeg fortjener en medalje!

Isaksen forteller at hun heller ikke smittet noen andre kolleger.

– Alle jeg hadde nærkontakt med, testet negativt. Det føles godt.

– Vi sykepleiere er svært opptatt av smittevern. Jeg har derfor under hele pandemien fulgt alle råd til punkt og prikke. Derfor er det et paradoks at det var på jobben jeg skulle bli smittet.

At hun ble smittet av en lege, synes hun ikke nødvendigvis er så rart.

– Vi sykepleiere jobber på faste avdelinger med faste kolleger og pasienter. Legene er mer mobile. De går fra avdeling til avdeling på visitter og møter. De kommer derfor i kontakt med langt flere personer enn vi sykepleiere gjør.

Redd for å bli uglesett

Å være isolert i 12 dager opplevde Isaksen som tøft.

– Du kan ikke går ut med søpla, hente posten eller ta deg en tur ut. Det er som å sitte i fengsel. Du er fratatt all frihet. Det tærer på, både fysisk og psykisk, sier hun.

Isaksen var også spent på hvordan kolleger og andre ville oppføre seg mot henne da hun var tilbake på jobb.

– Hammerfest er et lite sted. Ryktene går fort om hvem som er smittet. Jeg var redd for at kolleger og andre skulle dømme meg og si at jeg ikke hadde vært forsiktig nok. Det har ikke skjedd. Jeg tror at da utbruddet først kom til Hammerfest, og da mange ble smittet, så endret holdningene seg – at å bli smittet er noe som kan skje alle – uansett hvor forsiktig du er, sier hun.

Blitt strengere

Isaksen forteller at smittevernet er blitt strengere etter at sykehuset åpnet opp igjen.

– Vi bruker munnbind på hele vakten. Vi prøver å holde to meters avstand når det er mulig, og vi er aldri mer enn tre personer på samme rom. I tillegg behandler vi alle pasientene som ikke har avklart covid-test, som om de har det.

– Har du fått noen senvirkninger etter sykdommen?

– Ja. Jeg har dessverre fått periodisk tinnitus etter korona. Jeg opplever dessuten å være mer utmattet og trøtt i større grad. Svimmelheten jeg opplevde den første tiden, har imidlertid mer eller mindre gitt seg. I tillegg opplever jeg en tungpustethet ved fysisk anstrengelse etter at jeg fikk korona, men som jeg håper blir borte, sier hun.

2020 har vært et spesielt år.

– Jeg har jobbet som sykepleier lenge, men har aldri opplevd noe liknende. Da fugleinfluensaen kom, var vi ikke i nærheten av det vi går igjennom nå, sier hun.

TIPS OSS! Er du sykepleier og er eller har hatt korona? Vi vil gjerne vite hvordan dine kolleger og omgivelser reagerte da du fortalte at du var smittet? send en mail til: kari.anne.dolonen@sykepleien.no

Koronahverdag: – Pauser og fritid er noe sykepleierne ikke lenger har

Margrethe Reianes
BEKYMRET: – Det har ikke vært så mye snakk om ledernes situasjon. Men jeg må si at jeg er bekymret for dem. Utad ser det ut til at de har full kontroll, men jeg tror det er få av dem som har hatt særlig mye fritid siden mars. De bærer på mye ansvar som tynger, sier Margrethe Reianes.

– Det ligger i ryggraden på sykepleiere at vi skal stå på for pasienten – og det gjør vi. Men strikken må ikke tøyes så langt at den ryker, sier hovedtillitsvalgt i Stavanger kommune, Margrethe Reianes.

Ifølge hovedtillitsvalgt for sykepleierne i Stavanger kommune, Margrethe Reianes, har det blitt en del merarbeid og overtid på sykepleierne etter at koronapandemien brøt ut.

– Strikken er tøyd langt

– Hvilke tilbakemeldinger får du?

– Sykepleierne er slitne. Strikken er tøyd langt, og ingen kan gi svar på hvor lenge det skal fortsette, sier hun.

Stavanger har for tiden liten smitte, men også her melder sykepleierne at det er tøft å være i kontinuerlig beredskap.

– Mange jobber over sin 100 prosent stilling, også deltidsansatte jobber mye mer. Noen jobber mer enn de klarer. Det er bekymringsfullt, sier Reianes.

Hun er redd for at dette vil føre til høyere sykefravær, og at sykepleierne blir syke av presset. Hvor mye merarbeid og overtid det har blitt så langt, har hun ikke oversikt over.

Vil ikke bli oppfattet som «sutrete»

– Det bør løftes frem at også sykepleiere må tas vare på. Vi klarer ikke å ta vare på andre, om vi selv blir syke, sier hun og legger til

– Vi klager ikke, men står på.

– Det ligger i ryggraden på sykepleiere at vi skal stå på for pasienten – og det gjør vi. Men strikken må ikke tøyes så langt at den ryker. Mange klarer ikke å si klart nok ifra når det er nok, og ønsker ikke å bli oppfattet som sutrete, sier hun.

Reianes ser at lærerne blir hørt.

– De får nå dekket vikarer når det blir sykdom og kan oppbemanne slik at de skal kunne ta pauser. Kudos til lærerne for at de har fått gehør for dette, men det skaper litt frustrasjon blant sykepleierne jeg snakker med, sier Reianes.

– Hvordan da?

– Å ha tid til å ta pause … for mange av sykepleiere er ikke det et tema engang. De er vant til at pauser og fritid er noe de ikke lenger har. De må jobber oftere helg, og når de har «fri», kan de måtte ha beredskapsvakt.

– Sykepleierne strekker seg og går på akkord med seg selv

Å være i beredskap er belastende på mange måter, ifølge Reianes: 

– Mange er og redde for å bli smittet, eller å smitte andre. De isolerer seg på fritiden og melder at de føler seg ensomme. Enkelte tør nesten ikke gå på butikken på grunn av smitterisiko, sier hun.

I tillegg til alt dette kommer den faglige frustrasjonen.

– På kveld og nattevakter har sykepleiere ofte ansvar for flere avdelinger. Pasientkontakten og tid til å observere pasientene er kortere og også under press.

Bekymret for lederne

– Er tjenesten forsvarlig? 

– Ja. Enn så lenge vil jeg si det. Men det skyldes først og fremst nettopp at sykepleierne strekker seg og går på akkord med seg selv og eget liv, sier hun og legger til:

– Det har ikke vært så mye snakk om ledernes situasjon. Men jeg må si at jeg er bekymret for dem. Utad ser det ut til at de har full kontroll, men jeg tror det er få av dem som har hatt særlig mye fritid siden mars. De bærer på mye ansvar som tynger, sier hun.

– Så hvor lenge kan nåværende situasjon fortsette?

– Det er umulig å si.

TIPS OSS: Har du en historie fra din koronahverdag? Send en mail til kari.anne.dolonen@sykepleien.no

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.