– Vi ble jordmødre i Ghana

Mitt navn er Signe Larsson, og jeg var ferdig utdannet jordmor i desember 2019. Min siste praksisperiode hadde jeg Ghana i desember 2019. Her var vi fire jordmorstudenter: Regine, Tone, Aina og meg. Vi jobbet på Tema General Hospital – rett utenfor Accra, hovedstaden i Ghana – i fem uker. Det var de beste ukene i mitt liv, og kvinnene jeg ble kjent med er noen av de sterkeste menneskene jeg har møtt. Dette er historier derfra.

Moren måtte få konstatert kjønnet

Sephora var en erfaren jordmor. Hun holdt det premature barnet i armene. Det var slapt. Jeg sto klar for å løpe til asfyksibordet, men Sephora holdt igjen. Med ett løftet hun barnet opp foran mor og skrek. Jeg dro i henne. «Let’s go», hvisket jeg, men hun bare fortsatte å skrike. Hun var stresset. Skrikene ble bare høyere og høyere, og etter hvert skrek både leger, sykepleiere og resten av operasjonsstua. De skrek til mor alle sammen. Hva i all verden var det som foregikk?

Til slutt mumlet moren noe tilbake. Da løp Sephora med barnet i armene til asfyksibordet. Jeg lyttet på hjertet og hørte en fin hjertelyd. Så, etter noen lange sekunder, kom barnet seg.

Vi befant oss på Tema General Hospital rett utenfor Accra, hovedstaden i Ghana, i Vest-Afrika. Jeg tok Sephora til side og spurte hva i all verden det var som skjedde inne på operasjonsstua, og hvorfor og hva skrek de til moren? «The mother has to say the sex out loud», sa hun og forklarte at moren rett og slett kunne nekte å ta til seg barnet hvis de ikke konstaterte kjønnet med en gang.

Døtrene kan bli «tatt» av en sugardaddy

I Ghana ble vi fortalt at guttebarn ofte er mer ettertraktet enn jentebarn. Dette var en liten jente, derfor var det spesielt viktig at moren konstaterte kjønnet. «If the mother refuse to take the baby, we can have a problem», sa Sephora.

Vi spurte hvorfor de ønsket seg gutter, og Sephora forklarte at det var mange grunner til det. En av dem var at unge jenter kunne bli «tatt» av sugardaddies, det vil si rike eldre menn som var glad i unge jenter. Foreldrene ønsket seg gutter for å slippe å se døtrene forsvinne til en sugardaddy.

Vi hadde unge jenter helt nede i 14-årsalderen i fødsel under oppholdet i Ghana, og noen av fedrene hadde grått hår. 

Kvinnene måtte betale for utstyr selv

På fødestua var det varmt – veldig varmt. En takvifte fungerte sånn halvveis, men vi hadde ingen mulighet for lufting. Jordmødrene sparte til aircondition, men foreløpig hadde de kun håndvifter. Fødestua var ganske moderne. Den var pusset opp i 2018, og utstyret minnet om utstyret vi hadde i Norge for kanskje 20 år siden. Den hadde plass til 15 fødekvinner, og de fødte ved siden av hverandre, bare med et forheng imellom.

Kvinnene måtte selv betale for utstyr og medisiner, og ofte hadde de kun en kladd de hadde under seg hele fødselen. Vannflasken de hadde med seg, sparte de også på. De kviet seg for å drikke for å slippe å tisse i bøtta ved siden av sengen. Ofte hadde de reist langt, så når de først kom frem, ble de der oftest til de fødte. Mat, vann, medisiner og annet utstyr måtte pårørende sørge for. Hadde de ingen pårørende, fikk de heller ikke noen av disse tingene.

Jordmødrene hadde et liter lager med utstyr de kunne dele ut til dem som kom uten noe, men lageret gikk fort tomt, og ofte måtte jordmødrene improvisere.

Jordmødrene tok oss godt imot

Den første vakten Tone og jeg hadde på Tema Hospital, var en nattevakt. Det var ekstremt varmt inne på fødestua, og lukten var en blanding av urin, fostervann, avføring, svette og blod. Det var rolig da vi kom, så vi hadde tid til å bli kjent med jordmødrene. Noen gikk i kjoler eller skreddersydde uniformer. De var freshe, og de hadde vakre frisyrer. De var stolte og fremsto som autoritære. Vi ble tatt godt imot, og vi ble satt til å gjøre oppgaver ganske raskt.

Jordmødrene spiste alltid lunsj sammen på sykehuset og delte maten med hverandre. De inviterte også oss til å spise med dem og tok ofte med lokale retter de visste vi likte. De inviterte oss med i bryllup, i kirken og på shopping. De sa de ville komme til Norge og smake norsk mat, og selv om vi alle visste at det kanskje aldri kommer til å skje, så var det fint å drømme samtidig som jeg ble litt trist. De jobbet dobbelt så hardt og dobbelt så mye som meg, de bodde i skur og tjente 20 ganger mindre enn meg. Fortsatt var det de ghanesiske jordmødrene som tok med lunsj til oss.

Vi var nysgjerrig på dette landet, og vi var nysgjerrige på de stolte kvinnene som spradet bortover veien med rank holdning, fargerike klær og ofte med et barn på ryggen og en kurv på hodet. Hvem var de? Jeg vil her presentere noen av jordmødrene og fødekvinnene vi var så heldig å bli kjent med. Menneskene jeg presenterer har samtykket i at jeg deler deres historier, men navnene er fiktive.

Sosiale og kulturelle koder vi ikke forsto

Johanna var en av de yngste jordmødrene på Tema General Hospital. Hun inviterte oss med på mye forskjellig og forklarte tålmodig den sosiale og kulturelle kodeksen. Hun fortalte at en jordmor tjener rundt 2000 kroner i måneden og sykepleiere enda mindre.

Vi fortalte litt om hvordan det er å være jordmor i Norge. Hun ble så forbauset over konseptet «ringesnor». Hun kunne knapt tro det: «You just push a button and healthworkers will come and help you?» Det ville hun gjerne se, og sammen dagdrømte vi om hvordan det hadde vært å få ghanesiske jordmødre og studenter til Norge. Det burde ikke være umulig.

Mammapermisjon i tre måneder

En dag ble vi invitert på lunsj hos Johanna. Hun bodde i en koselig liten gate der vi måtte stoppe hver femte meter for å hilse på naboer og slektninger. De var til sammen ti mennesker som bodde i en liten leilighet/et skur. Det var mor, mormor, venninner, tanter og søsken. Johanna lagde redred – en lokal rett hun visste vi likte.

Johannas bestevenninnen var på besøk med sin åtte måneder gamle sønn. I Ghana har de kun tre måneder mammaperm, så venninnen var allerede i full jobb. Jeg spurte hvordan det var, og hun sa hun var takknemlig for at moren hennes var frisk så hun kunne passe barnet mens hun var borte. Når hun kom hjem fra jobb, ventet matlaging og resten av pliktene. Da jeg spurte om mannen hennes hjalp henne, begynte både Johanna og venninnen å le. De sa at menn ganske enkelt ikke gjør husarbeid eller lager middag i Ghana.

Hun var i labourland

Gladys var 45 år og hadde tre barn fra før. Da jeg gikk bort for å presentere meg og lytte på fosterlyd, tok hun et hardt grep rundt halsen min: «Don’t leave me, please don’t leave me». Hun slapp ikke, og jeg ble stående sånn i to timer. Gladys pustet og peste. Hele kroppen vibrerte. Hun var gjennomvåt av svette. Hun skrek, og jordmødrene skrek tilbake. Så stoppet hun med å skrike, og hun begynte å vibrere igjen. «Don’t leave me», sa hun mellom de korte rie-pausene.

Riene kom tett med ett minutts mellomrom. «I’m suffering», sa hun. Gladys hadde en ekstrem trang til å presse. Det var sju centimeter åpning. Hun la seg på gulvet og ålte seg bortover før hun satte seg på huk. Hun handlet på instinkt, og det var utrolig fascinerende å observere. Jeg prøvde å hjelpe, men nådde ikke frem til henne. Hun hadde ikke penger til smertestillende, så massasje, stillingsendringer og kalde og varme kluter var det eneste jeg kunne tilby.

Ti fødende og fire jordmødre

Gladys presset og presset. Jeg prøvde å forklare henne pusteteknikker, men hun var i «labourland». Plutselig var hodet på vei ut. Hun presset på, og jeg støttet så godt jeg kunne, men babyen kom i en rasende fart. Den skrek nesten i det den kom ut, rosa i fargen. Det var en liten gutt, sprek og fin. Jeg la ham på brystet til Gladys, og de fikk ha hudkontakt i cirka ti minutter før en sykepleier kom bort. Hun ville vaske, veie og sette på navnebånd på barnet.

Men jeg hektet ham på brystet, og han sugde i vei. Uterus var godt kontrahert, og blødning var under kontroll, så jeg ba sykepleieren vente med å vaske barnet, men hun hørte ikke på meg. Jeg skulle følge deres rutiner. Hvis ikke, ble det ikke tid til de andre fødedamene. Jeg prøvde å forklare hvor viktig det var for mor og barn å ha uforstyrret hudkontakt etter fødsel. Hun sa at hun forsto, men at det ikke var tid.

Jeg gikk tilbake til Gladys. Det haglet med «God bless you» og «Thank you». Hun var så glad for at jeg tok meg tid og var hos henne hele tiden. «Here they don’t have time», sa hun. Det kunne ligge ti kvinner i fødsel samtidig og ofte med bare fire jordmødre på vakt. Jeg avtalte med Gladys å komme på hjemmebesøk et par dager etter fødsel.

Det var lett som en plett

Gladys bodde ikke langt fra oss. Broren møtte oss på veien, og vi gikk inn i et lite smug med blikkskur der høner og kyllinger løp rundt. Søppel brant i gatene, og kvinnene satt utenfor blikkskurene og lagde mat. Gladys møtte oss i døra med et stort smil og med babyen på armen. Gutten så frisk og sprek ut. Han sugde og sugde på Gladys bryst. Amming og blødning gikk fint, kunne hun forsikre. Vi snakket om fødselsopplevelsen, og hun takket flere ganger og sa at det ga en styrke og trygghet å ha oss der. «God bless, god bless», sa hun. 

Gladys hadde tre gutter fra før, og alle var på skolen. Hun hadde, som venninnen til Johanna, bare tre måneder mammaperm. Hun sto opp klokken fem på morgenen og kom hjem klokken seks på kvelden. Hun hadde to timers reisevei, seks dager i uken. Jeg spurte om hun trodde det kom til å bli slitsomt, men det syntes hun ikke. Gladys var takknemlig for at hun i det hele tatt hadde jobb. Og pumpe seg, det jo noe hun kunne gjøre i pausen. Det var lett som en plett!

Vi satt på en strand i en liten fiskelandsby. På stranden satt det rundt 30 mennesker som ventet på at fiskerne skulle komme tilbake med dagens fangst. Tre jenter satte seg ved siden av oss. De spurte oss om de kunne synge en sang for oss, og de sang en salme. De spurte om vi kunne synge en sang for dem også. Vi sang, og barna lo og danset rundt oss.

Fiskerne kom tilbake med et stort nett med fisk og delte ut fisk til menneskene på stranden. Jentene løp ned til stranden og kom tilbake og tilbød oss fisk. Er det noe Ghana lærte oss, så var det samhold. Menneskene vi ble kjent med var avhengig av hverandre på en helt annen måte enn det vi er i Norge. Det var dør-til-dør mentalitet, og aldri før har jeg følt meg så inkludert og som en del av fellesskap.