– Seksuell uhelse er ikke et luksusproblem

Seksualitet er en menneskerett. Det er et grunnleggende behov som handler om så mye mer enn samleie og orgasme. Det er en kraft – en energi – som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet. Seksualiteten vår påvirker våre handlinger, tanker og følelse og vårt samspill med andre mennesker.

I min jobb som psykiatrisk sykepleier på allmennpsykiatrisk poliklinikk DPS, blir pasienter henvist til utredning og behandling for ulike psykiske vansker. I dag er ikke seksualitet en del av utredningen, eller inkludert i selve behandlingen. Informasjon knyttet til fysiske og psykiske plager i forbindelse med seksualitet kan da gå tapt, noe som igjen kan få stor betydning for pasientens livskvalitet.

Det kan være at seksualitet er noe som fremdeles anses som personlig og noe folk selv får ta ansvar for. Og om det er et problem, så er det et luksusproblem.

Ulike utfordringer

Det er vanskelig for pasienten selv å ta opp problemstillinger knyttet til seksualitet uten å bli stilt direkte spørsmål omkring det. Hvis vi som sykepleiere spør, så får vi svar. Vi har et ansvar i å forvalte vår rolle på en god og ivaretakende måte, slik at pasienten blir møtt med respekt, kunnskap og forståelse for sin seksualitet.

Pasientene er ikke kun sin psykiske diagnose. De kan også ha problemer med sin kropp og seksualitet, lyst, behov, nærhet og intimitet, fysiske sykdommer og medisiner som påvirker seksualiteten.

I min jobb som psykiatrisk sykepleier, møter jeg mange forskjellige pasienter med ulike problemstillinger og diagnoser. Jeg spør alle mine pasienter om hvordan deres livssituasjon påvirker deres seksualitet. Derfor vil jeg trekke frem noen få eksempler på hvordan en typisk problemstilling i poliklinikk, DPS, kan håndteres.

Seksualitet og depresjon

En voksen mann i 30-årene har vært deprimert i to år. Han er i et forhold og har brukt antidepressiver i to år. Når han får spørsmål rundt seksualitet, svarer han at depresjonen påvirker parforholdet. Han forteller om nedsatt lyst og evne til å være seksuelt aktiv og at det er en ekstra påkjenning. Det er en avstand mellom ham og kjæresten – både fysisk og emosjonelt. 

Han sier at han er redd for at forholdet skal ta slutt, og han er redd kjæresten skal forlate ham på grunn av manglende intimitet. Han er redd at hun skal tro at han ikke er forelsket i henne lenger, og at hans manglende evne og lyst handler om at hun ikke er attraktiv. Han har ikke snakket med henne om dette, fordi han synes det er vanskelig å prate om.

Han forstår heller ikke hvorfor han ikke har noen seksuell lyst eller evne. Han har tross alt en fin kjæreste som han synes er tiltrekkende. Han sliter med dårlig samvittighet og skyldfølelse, fordi hun ikke får dekket sine seksuelle behov. Når han tenker på det, blir han urolig og lei seg. Han får negative tanker omkring seg selv.

Han tenker at han ikke er mann nok, og at han svikter henne. Han tenker mye på dette og har trukket seg tilbake for å unngå pinlige situasjoner der hun ønsker seksuell kontakt. Han sier at de hadde et aktivt sexliv før depresjonen, men at han nå synes det er flaut å snakke med kjæresten om sexlivet. Han savner nærhet og fysisk kontakt.

En bevisstgjøring

Min pasient i 30-årene og jeg blir enige om at vi bruker de to neste timene til å snakke om hans seksuelle vansker. Jeg åpner med å snakke litt generelt om seksuelle bivirkninger knyttet til depresjon og medisiner han bruker. Jeg gir konkret informasjon og råd. Etter hvert som han blir mer trygg på å snakke om seksualitet, kommer han med ulike forslag som kan hjelpe ham og samboer til finne tilbake til intimiteten.

Han forteller at han gjennom samtale her har blitt mer bevisst på at sex kan handle om så mye mer enn samleie, og at nærhet for ham nå er det viktigste. Jeg gir tilbud om at partner kan være med i en samtale, slik at hun får den samme informasjonen.

Hun deler mange tanker omkring manglende intimitet de siste to årene og sier at det er fint å få satt ord på problemene. Etter tre samtaler sier han at han ikke lenger er så engstelig når hun er fysisk nær ham. Og han tør å nærme seg henne fysisk uten å være redd for å mislykkes seksuelt.

Det viktigste for denne pasienten var at vi sammen satte ord på konkrete bekymringer omkring hans seksualitet. Ved å normalisere det, samt komme opp med ulike løsninger, var det ikke behov for videre samtaler.

Seksualitet og traumer

En kvinne i slutten av 20-årene har slitt med depresjon og angst i mange år som følge av traumer i oppveksten. Hun har ikke hatt intimkontakt på seks år. Og før den tid var hun kun seksuelt aktiv når hun var påvirket av rusmidler. Hun tror at hun alltid vil forbli singel, og at hun ikke vil være i stand til å stifte en egen familie. Det gjør henne trist.

Hun er oppvokst i en sterkt religiøs familie. Hun sier at hun ikke har noen positive opplevelser omkring seksualitet, og at hun har mange negative tanker omkring sine tidligere seksuelle erfaringer, som også omfatter vold og overgrep. 

I samtale med henne var det viktig å gi generell psykoedukasjon omkring traumer og seksualitet. Hun har ikke snakket med noen om dette før og sier at hun sliter med mye skam knyttet til hva hun har vært igjennom. Vi bruker noen timer på å snakke om skam og seksualitet.

Hennes tidligere seksuelle erfaringer var, ifølge henne selv, lite styrt av lyst og behov, men av følelsen av å måtte tilfredsstille andre. I starten var det vanskelig å snakke om de ulike seksuelle hendelsene i ruset tilstand, men hun ble tryggere utover i samtalen.

Se sammenhenger

Ved å gå gjennom årsakene til usikkerhet omkring sin seksualitet, beskriver kvinnen i slutten av 20-årene en oppvekst der hun ikke fikk mulighet til å utvikle et sunt forhold til egen kropp og egne følelser. Seksualitet var forbundet med skam. Samtaler om religion, oppvekst og skam – som omhandlet seksualitet – ga henne en bedre forståelse av handlinger og følelser hun nå hadde.

Hun forstår at rusmisbruket var en måte å distansere seg fra skam og usikkerhet omkring seksualitet på. Hun snakker om sin sorg over mange år der hun ikke har klart å ivareta egen seksualitet. Hun formidler fysiske plager knyttet til seksualitet og blant annet smerte. Hun har aldri vært hos gynekolog og ikke fått undersøkt dette nærmere.

Jeg gir generell informasjon omkring fysiologiske plager som kan være knyttet til traumer, og nødvendigheten av å undersøke sine fysiske plager nærmere hos gynekolog. Gjennom samtale forstår hun mer av sammenhengen mellom traumer og seksuelle utfordringer, og hun ønsker å jobbe videre med dette med en sexolog. Hun får nå traumebehandling for sammensatte plager.

Kjønnsidentitet og depresjon

En gutt tidlig i 20-årene har slitt med depresjon og angst siden barneskolen. Han har hatt det vanskelig med å relatere seg til venner, har isolert seg og ikke klart å fullføre videregående skole. Overspising og vektøkning har vært et problem de siste årene, noe som har ført til et negativt kroppsbilde og sosial angst.

Han har fått depresjonsbehandling via BUP samt utredninger og samtaler på DPS. Ved spørsmål omkring seksualitet kommer det frem at han føler seg som en kvinne, og at han fra tidlig alder har syntes det har vært vanskelig å takle pubertet og endring av kroppen i overgangen til å bli en mann. Det har ført til at det har vært problematisk å dusje og bade med andre til stede. Han føler avsky for egen kropp, og han skammer seg over å føle seg annerledes.

Han har ingen seksuell erfaring og formidler at han savner en kjæreste. Han forteller at familien ikke kjenner til hans problem rundt kjønn og seksualitet, men han beskriver mor som støttende. Han gruer seg veldig til å dele sine tanker og følelser med familien. Og spesielt gruer han seg til å snakke med sin far og sine brødre.

Han tror at noen av vennene hans allerede mistenker at han føler seg som en kvinne, men er usikker. Han sliter med å være sosial og er redd for at noen skal kommentere at han oppfører seg feminint. Han har tenkt på kjønnsskifte de siste fire årene, men det er noe han ikke har fått snakket med noen om tidligere.

Utreder seksualitet

Etter hvert omtaler jeg gutten i 20-årene som «hun». Hun har følt på frustrasjon, skam og sorg i mange år. Hennes seksualitet utforskes nærmere, og etter hvert søker hun spesialisthelsetjenesten for vurdering av kjønnsskifte. Hun utredes og blir godkjent for videre oppfølging knyttet til kjønnsskifte. De videre samtalene dreier seg nå om overgangen fra mann til kvinne.

Gjennom samtaler omkring egen femininitet, seksuelle behov, spørsmål omkring prosessen og sorg over mange år med undertrykking av egen seksualitet, utvikler det seg et håp om bedring og et fullverdig seksuelt liv. Etter hvert blir hun tryggere på seg selv, og hun tør å snakke med mor, far og brødre. Hun opplever at både mor og far er støttende, og hun uttrykker en stor lettelse.

Hun blir modigere i prosessen og har bestemt seg for å bytte navn. Når hun nå har fått mulighet til å snakke åpent omkring sin kjønnsidentitet, har hun mindre depressive tanker, og hun sier at hun har et håp om en bra fremtid. Hun formidler at det er mye usikkerhet omkring videre behandling, men at hun har god støtte.

Prosessen med hormonbehandling, laser, logoped og senere eventuelt operasjoner ivaretas av spesialisthelsetjenesten. I etterkant sier hun at det ville vært fint om noen snakket konkret med henne om seksualitet og kjønnsidentitet på et tidligere tidspunkt i behandlingen.

Håp om veien videre

Dette var kun noen få eksempler fra min hverdag. Det finnes utallige eksempler på ulike seksuelle problemstillinger vi – som sykepleiere – kan møte i vårt arbeid. Noen pasienter har selvsagt større behov for å snakke om seksualitet enn andre.

Jeg tar opp seksualitet med alle pasienter jeg møter i behandling av psykisk lidelse, og grunnen er at jeg ikke vet før jeg spør. Det er ikke farlig å spørre. Når jeg spør konkret om seksualitet, og det er noe pasienten ønsker å snakke om, så opplever jeg at pasientene ikke synes det er flaut. Derimot synes de det er fint å bli spurt. 

Jeg ønsker med dette å vekke sykepleieres nysgjerrighet og ønske om kunnskap rundt seksualitet i behandling av psykisk syke, men også i somatikken. Jeg håper at jeg kan vekke lysten til å gå inn i seksualitet, slik at det blir en naturlig del av behandlingen.

Jeg håper at sykepleiere som leser dette, setter seksualitet på dagsordenen, og at de – sammen med kolleger – krever et kunnskapsløft. Personlig har jeg startet utdanningen som sexolog for å øke min kunnskap.