fbpx Hvem tar ansvaret for sykepleieres helse og fysiske form? Hopp til hovedinnhold

Hvem tar ansvaret for sykepleieres helse og fysiske form?

Illustrasjonen er tre tegninger av personer som driver med forskjellige former for fysisk aktivitet
SKJEVT FORDELT: Kontorarbeidere har det beste treningstilbudet i arbeidstiden. Sykepleiere må være tilgjengelige for sine pasienter mesteparten av arbeidsdagen. Det kan gjøre det vanskelig å gi dem et treningstilbud. Illustrasjon: Ruslan Nesterenko / Mostphotos / Sissel Vetter

Dette er et fagessay som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Både politi- og sykepleieryrket krever at man er fysisk til stede og beredt til å takle yrkets utfordringer. I bare ett av dem er det tilrettelagt for at studenter og ansatte kan opprettholde en god fysisk helse.

«Kan du hjelpe meg med å få denne pasienten litt lenger opp i senga? Du er jo så sterk!»

Denne setningen har nok flere av oss hørt i løpet av sykepleierkarrieren. Det er mange ulike oppgaver som skal gjøres unna i arbeidshverdagen; sykepleiere sitter ikke mye stille.

Aktivitet er jo bra for oss, det er det stor enighet om blant forskerne (1). En aktiv jobb som sykepleier burde dermed være et stort pluss: Man får tjent penger til livets opphold, samtidig som man er fysisk aktiv. To fluer i en smekk.

LES: #Sykepleierhelse – en overlevelsesguide

Vi tror, dessverre, at det ikke er så enkelt. Covid-19-pandemien har vist hvor uvurderlige sykepleiere er for samfunnet; vi er jo regnet som samfunnskritisk personell (2). Har sykepleiere dermed en plikt til å opprettholde en god helse? Og i så fall, hvordan kan dette være utfordrende?

Hva er egentlig «god helse»?

Hva er så god helse? Og hvilken rolle spiller fysisk aktivitet i «den gode helsen»? I henhold til teorien om salutogenese må helse ses på som et kontinuum fra total helse til total uhelse (3). Ulike stressorer påvirker helsen vår, som sykdom, dårlig oppvekstmiljø, livskriser og liknende.

Spørsmålet blir da om vi har de ressursene vi trenger, og klarer å bruke dem, for å takle disse stressorene. Dette avgjør hvor på kontinuumet vi befinner oss og dermed graden av helse eller uhelse. God fysisk form kan være en slik ressurs.

Fysisk aktivitet bedrer blant annet hjerte- og karfunksjonen, noe som reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer.

Caspersen og medarbeidere (4) definerer fysisk aktivitet som kroppsbevegelse produsert av skjelettmuskulatur som resulterer i økt energiforbruk. Forskning viser at fysisk aktivitet blant annet bedrer hjerte- og karfunksjonen, noe som reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer. Muskelfunksjonen utvikles, og beinmassen øker. Dette forebygger muskel- og skjelettlidelser og kan lindre symptomer hos for eksempel fibromyalgipasienter.

Immunforsvaret vil også ha nytte av fysisk aktivitet, såfremt aktivitetsnivået ikke blir skadelig høyt. Fysisk aktivitet påvirker også vår mentale kapasitet og brukes i dag i behandlingen av angst, depresjon og demenssykdommer (1, 5).

God helse er et felles ansvar

Norske myndigheter ønsker at nordmenn skal ta vare på helsen sin. I mange år har befolkningen fått faglige råd om fysisk aktivitet (1).

Arbeidsgivere hjelper ofte til for at de ansatte skal nå myndighetenes aktivitetsmål. Ifølge arbeidsmiljøloven § 3-4 skal arbeidsgivere «vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakerne» (6). Dermed kan et mål om god helse være et felles samfunnsansvar snarere enn opp til hver enkelt.

Kontorarbeidere som i stor grad styrer dagen selv, er de som har det beste tilbudet.

Mange bedrifter har tilrettelagt for trening i arbeidstiden. Da er det grunn til å tro at arbeidsgivere ser en nytteverdi av det. Yrkene med færrest arbeidsrelaterte helseplager har nemlig det beste treningstilbudet, ifølge SSBs statistikk (7).

Dessverre kan ikke dette fortelle oss om arbeidsrelaterte helseplager er et resultat av fysiske belastninger på jobb, fravær av treningstilbud, begge deler eller andre grunner. Kontorarbeidere som i stor grad styrer dagen selv, er de som har det beste tilbudet. Lærere og sykepleiere må på sin side være tilgjengelige for sine elever og pasienter mesteparten av arbeidshverdagen. Dette kan gjøre det vanskelig å gi dem et treningstilbud (7).

En aktiv jobb er ikke alltid bra for helsen

Aktivitetshåndboken (1) er en nasjonal veileder for tilrettelegging og fremming av fysisk aktivitet. Helsetjenesten har et godt utgangspunkt for å bruke denne i pasientarbeidet. Store deler av befolkningen er i kontakt med helsetjenesten årlig, og enda viktigere: De har tillit til tjenesten. Men hva skjer med tilliten når helsepersonell har liten mulighet til å følge nasjonale råd som de selv oppmuntrer pasientene til å følge?

I en nasjonal rapport om folkehelse (8) kommer det frem at nærmere to tredeler av oss ikke er aktive nok. Som sykepleiere har vi en relativt aktiv hverdag, og fysisk aktivitet skal ha en positiv innvirkning på vår helse (4).

Så kan man spørre om en til tider stressende jobb har positiv innflytelse på helsen vår. Det er viktig å skille mellom det som bygger oss opp, og det som tærer på våre krefter. En aktiv jobb som sykepleier betyr ikke nødvendigvis at jobben er bare helsefremmende.

Henger gamle kjønnsstereotyper igjen?

Sykepleiere har komplekse roller og regnes som uvurderlige for en velfungerende helsetjeneste (9). Det er fortsatt kvinnene som «styrer showet» (selv om menn har begynt å skjønne at sykepleie er tingen (10)). Sykepleierrollen har endret seg, men det har ikke det biologiske utgangspunktet. Hva skjer når et tidligere typisk kvinneyrke ikke er så «kvinnelig» lenger?

I rammeplanen for den nasjonale politiutdanningen står det at «[k]unnskap om utvikling og betydningen av eget fysisk prestasjonsnivå for å mestre yrkets krav inngår» (11, s. 6). For å være skikket til jobben krever altså utdanningen at politistudentene skal ta ansvar for egen fysisk form.

Politiyrket har lenge vært mannsdominert, mens sykepleieryrket var og fortsatt er kvinnedominert.

Enkelte politiavdelinger har trening som en del av arbeidstiden, og dermed plikt til å trene. Andre avdelinger kan ha et tilbud om trening som de ansatte kan benytte seg av (Politiets Fellesforbund, personlig kommunikasjon 28.04.2020).

Både politiyrket og sykepleieryrket krever at man er fysisk til stede og beredt til å takle yrkets utfordringer. Begge disse yrkene regnes som samfunnskritiske (2), men i bare ett av dem er det et fokus på og tilrettelagt for at studenter og ansatte kan opprettholde en god fysisk helse.

Politiyrket har lenge vært mannsdominert, mens sykepleieryrket var og fortsatt er kvinnedominert (12). Henger tidligere tiders kjønnsstereotyper igjen? For å sitere Florence Nightingale:

«Likevel har ingen mann, selv ikke en lege, noen annen definisjon av en sykepleierske enn at hun skal være ‘hengiven og lydig’. Denne definisjonen kunne ha passet like godt på en portør. Ja, den kan passe på en hest også. Den ville ikke passet på en politimann.» (13, s. 183)

Utvikling tar tid, og forestillinger kan henge igjen lenge. Likevel er dette sitatet hentet fra den moderne sykepleiens grunnlegger. En god fysisk form ble kanskje ikke ansett som relevant for «hengivne og lydige» sykepleiere som bare skulle utøve omsorg. Sykepleierrollen har endret seg siden den gang, men har forventninger til yrkesrollen blitt hengende igjen?

Overvekt og dårlig form koster dyrt

I en travel hverdag er det lett å glemme hva det egentlig innebærer å være sykepleier. I Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer står det at «[s]ykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som fremmer helse og forebygger sykdom» (14, punkt 2.1).

Omsorg for pasientenes helse er, naturlig nok, i fokus. Dette gjelder både i de norske og i flere andre lands retningslinjer (for eksempel USAs og Canadas). Sykepleiernes egen helse er ofte ikke nevnt.

Heldigvis er det, ved en nærmere titt på de engelske retningslinjene, grunn til å juble lite grann: Engelske sykepleiere og jordmødre skal «maintain the level of health you need to carry out your professional role» (16, punkt 20.9).

Det har blitt hevdet at dette punktet ble innlemmet i retningslinjene på grunn av overvekt og dårlig form blant helsepersonell i England (17). Donnelly (17) anslår at overvektig og dårlig trent helsepersonell koster det engelske helsevesenet 5 milliarder pund hvert år. Det er mye penger å bruke på ansatte som er i for dårlig form til å kunne gjøre jobben sin.

Generell fysisk form er viktigere enn kjønn

Josephson og medarbeidere (18) fulgte rundt to tusen svenske sykepleiere over tre år for å identifisere grunner til sykefravær og oppsigelse. Mangel på omsorg for egen helse var en av tre hovedgrunner de avdekket. Er det mulig at høye forventninger og en travel hverdag ikke gir sykepleiere tid til å ta vare på seg selv og sin egen helse?

De kvinnedominerte yrkene er de yrkene med mest sykefravær, med sykepleiere på en god tredjeplass (19). Som Mastekaasa skriver (20), er det vanskelig å peke på bestemte grunner til hvorfor dette er tilfellet. Han peker på at det er faktorer utenfor både familie- og yrkesliv som har størst betydning for sykefraværet: biologiske faktorer, sosialisering i tidlig alder og hvordan menn og kvinner forholder seg til sykdom.

Sykefravær blant sykepleiere er ikke nødvendigvis relatert til det å være kvinne i et krevende yrke.

Kvinnelige helsearbeidere som er i dårligere form enn sine kolleger, har en tendens til økt sykefravær av varighet lenger enn to uker sammenliknet med kolleger i bedre form (21). De fysiske utfordringene i arbeidshverdagen overgikk deres fysiske kapasitet. Liknende funn ble gjort hos mannlig militærpersonell i Finland (22).

Dermed er ikke sykefravær blant sykepleiere nødvendigvis relatert til det å være kvinne i et krevende yrke. Den generelle fysiske formen er viktig, uavhengig av om man er mann eller kvinne, i fysisk krevende yrker.

Sintef estimerte i 2016 at det samlede norske arbeidsrelaterte sykefraværet koster staten 8,2 milliarder kroner i året (23). Dette er mye penger, penger som kunne vært brukt til andre formål. Det var også dette Donnelly (17) pekte på: Den engelske staten må årlig bruke flere milliarder pund på overvektig helsepersonell.

Å bruke penger på tiltak for å forebygge kan koste staten mindre i det lange løp. Og året 2020 har til de grader vist hvorfor vi trenger helsepersonell som er klare for kamp.

Er vi beredt for fremtidens kriser?

Et forutsett krisescenario har nå inntruffet. Likevel ble vi vel mildt sagt tatt litt på senga. Pandemier, som svartedauden og spanskesyken, har verden kommet seg gjennom før. Jorden er fortsatt godt befolket, og innbyggertallet øker (24).

Samtidig har covid-19-pandemien satt en støkk i mange. Var vi godt nok forberedt? Handlet vi i tide, eller var vi for sent ute? Det er ingen tvil om at covid-19 er den internasjonale helsetjenestens store avgangseksamen i nyere tid.

En økning i antallet eldre, den såkalte eldrebølgen, er en utvikling vi har visst om en stund. Mangel på sykehjemsplasser, omsorgsboliger og ikke minst sykepleiere er et sannsynlig scenario dersom utviklingen fortsetter slik det ser ut til nå.

Det er viktigere enn noen gang at verdens sykepleiere er fit for fight.

Tall fra SSB viser at antallet personer i aldersgruppen 60–79 år økte med 164 000 mellom 2008 og 2018 (25). Når en av fem sykepleiere vil forsvinne fra helsetjenesten innen ti år etter endt utdanning (26), er dette et regnestykke som ikke vil gå opp.

Sykepleieres hverdag har umerkelig gått over i en slags stille unntakstilstand. Med en pandemi hengende over oss er det lov å påstå at situasjonen ikke har blitt særlig bedre. Det er viktigere enn noen gang at verdens sykepleiere er fit for fight. Er vi egentlig det?

Sykepleiernes behov kan ikke utsettes lenger

Helsepersonell, som sykepleiere og særlig intensivsykepleiere, oppfordres til å holde seg friske fordi de er mangelvare. Sykepleiere landet over har også gitt uttrykk for at de ønsker å holde seg friske så de kan være i jobb. De er ikke bekymret for å bli syke; de er bekymret for hvilke konsekvenser det får for kollegaer og pasienter hvis de må være borte fra jobb (27).

Dette viser at det burde fokuseres mer på sykepleiernes egen helse, både på den enkelte arbeidsplass, men også i relevante retningslinjer. I ekstraordinære situasjoner hjelper det å være forberedt. Utstyr må på plass, men det må også personell. Uansett hverdag eller krisetid er en god helse nødvendig for å komme seg gjennom begge deler.

Hva blir så veien videre? Et etterlengtet jubileum skulle egentlig ha vært markert; det var faktisk sykepleiernes og jordmødrenes år i 2020, og 200 år siden Florence Nightingale ble født. En feiring kan alltids utsettes, pasientenes helse var viktigere denne gangen.

Sykepleiernes behov kan ikke utsettes i det uendelige heller. Det er på høy tid at hensynet til sykepleiernes egen helse også kommer på dagsordenen.

Referanser

1.          Helsedirektoratet. Aktivitetshåndboken. Fysisk aktivitet i forebygging og behandling. 3. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/fysisk-aktivitet (nedlastet 29.11.2019).

2.          Regjeringen. Liste over kritiske samfunnsfunksjoner [internett]. Oslo: Regjeringen; [oppdatert 28.10.2020; sitert 06.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/samfunnssikkerhet-og-beredskap/innsikt/liste-over-kritiske-samfunnsfunksjoner/id2695609/

3.          Espenes G, Lindström B. Salutogenese – et viktig steg for å forstå helse? I: Haugan G, Rannestad T, red. Helsefremming i kommunehelsetjenesten. 4. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2014. s. 26–38.

4.          Caspersen C, Powell KE, Christenson GM. Physical activity, exercise, and physical fitness: definitions and distinctions for health-related research. Public Health Rep. 1985 mars–april;100(2):126–31.

5.          Fimland M, Woodhouse A, Vasseljen O, Gismervik S, Jacobsen H, Johnsen R. Kan fysisk aktivitet redusere sykefravær og syketrygding? Fysioterapeuten. 2013 august;7(13):18–23.

6.          Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern (arbeidsmiljøloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62 (nedlastet 06.12.2020).

7.          Revold M, With M. Best treningstilbud på jobben – til dem med minst helseplager [internett]. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 22.05.2017 [sitert 05.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/best-treningstilbud-pa-jobben-til-dem-med-minst-helseplager

8.          Hansen B, Andersen S, Steene-Johannessen J, Ekelund U, Nilsen A, Andersen I, et al. Fysisk aktivitet og sedat tid blant voksne og eldre i Norge. Nasjonal kartlegging 2014–2015. Oslo: Helsedirektoratet; 2015. IS-2367. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/fysisk-aktivitet-kartleggingsrapporter/Fysisk%20aktivitet%20og%20sedat%20tid%20blant%20voksne%20og%20eldre%20i%20Norge.pdf?download=false (nedlastet 06.12.2020).

9.          Allen D. The invisible work of nurses. Hospitals, organization and healthcare. Oxfordshire: Routledge; 2015.

10.        Samordna opptak. Søker- og opptaksstatistikk 2018 – sluttrapport. Oslo: Samordna opptak; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.samordnaopptak.no/info/om/sokertall/sokertall-2018/index.html (nedlastet 08.12.2020).

11.        Justis- og beredskapsdepartementet. Rammeplan for Bachelor – politiutdanning. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet; 2018. #18/02128. Tilgjengelig fra: https://www.politihogskolen.no/globalassets/for-studenter/regelverk-og-innholdet-i-bachelor/rammeplan-og-programplaner/rammeplan-bachelor-politiutdanning-2019.pdf (nedlastet 06.12.2020).

12.        Utdanning.no. Likestilling i norsk arbeidsliv [internett]. Oslo: Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret; [sitert 07.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://utdanning.no/likestilling

13.        Nightingale F. Notater om sykepleie: samlede utgaver. Oslo: Universitetsforlaget; 1997. Tilgjengelig fra: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070508089?page=1 (nedlastet 06.12.2020).

14.        Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 06.12.2020).

15.        Andrews H, Tierney S, Sees K. Needing permission: the experience of self-care and self-compassion in nursing: a constructivist grounded theory study. Int J Nurs Stud. 2020 januar;101:103436.

16.        NMC. The Code. Professional standards of practice and behaviour for nurses, midwives and nursing associates. London: Nursing and Midwifery Council; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.nmc.org.uk/globalassets/sitedocuments/nmc-publications/nmc-code.pdf (nedlastet 10.12.2020).

17.        Donnelly L. Nurses told to shape up so they are fit enough to do their jobs. London: The Telegraph; 13. juni 2017. Tilgjengelig fra: https://www.telegraph.co.uk/news/2017/06/13/nurses-told-shape-fit-enough-do-jobs/ (nedlastet 10.12.2020).

18.        Josephson M, Lindberg P, Voss M, Alfredsson L, Vingard E. The same factors influence job turnover and long spells of sick leave – a 3-year follow-up of Swedish nurses. European Journal of Public Health. 2008 august;18(4):380–5.

19.        Bruer-Skarsbø Ø. Høyest fravær i kvinnedominerte yrker [internett]. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 28.06.2018 [sitert 11.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/hoyest-sykefravaer-i-kvinnedominerte-yrker

20.        Mastekaasa A. Kvinner og sykefravær. Tidsskrift for velferdsforskning. 2016 mai;19(2):125–47.

21.        Rasmussen C, Andersen L, Clausen T, Strøyer J, Jørgensen M, Holtermann A. Physical capacity and risk for long-term sickness absence. A prospective cohort study among 8664 female health care workers. J Occup Environ Med. 2015 mai;57(5):526–30.

22.        Kyrolainen H, Hakkinen K, Kautiainen H, Santtila M, Pihlainen K, Hakkinen A. Physical fitness, BMI and sickness absence in male military personnel. Occupational Medicine. 2008 juni;58(4):251–6.

23.        Hem KG, Dahl Ø, Rohde T, Øren A. Kostnader ved arbeidsrelaterte sykdommer og skader. Oslo: Sintef; 2016. SINTEF A27430. Tilgjengelig fra: https://www.sintef.no/globalassets/sintef-teknologi-og-samfunn/rapporter-sintef-ts/rapport-a27430-kostnader-ved-arbeidsrelaterte-sykdmmer-og-skader.pdf (nedlastet 06.12.2020).

24.        Verdensbanken. Population, total [internett]. [oppdatert 2019, hentet 10.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://data.worldbank.org/indicator/SP.POP.TOTL

25.        Wettergreen J, Ekornrud T, Abrahamsen D. Eldrebølgen legger press på flere omsorgstjenester i kommunen [internett]. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 17.09.2019 [sitert 10.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/eldrebolgen-legger-press-pa-flere-omsorgstjenester-i-kommunen

26.        Skjøstad O, Hjemås G, Beyrer S. 1 av 5 nyutdanna sykepleiere jobber ikke i helsetjenesten [internett]. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 25.08.2017 [sitert 06.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/1-av-5-nyutdanna-sykepleiere-jobber-ikke-i-helsetjenesten

27.        Børstad J, Kringstad K. Sykepleiere kjenner på ansvaret for å holde seg friske. Oslo: NRK; 11. mars 2020. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/trondelag/koronaviruset_-sykepleiere-kjenner-pa-ansvaret-for-a-holde-seg-friske-1.14938357 (nedlastet 06.12.2020).

Jane
,  
Spl.på sykehjem
 
|  04.12.2021

Hvem skal stelle pasienter?

Helt enig med artiklen. Ingen teller arbeidtid per pasient hos oss på jobben, bare 3 ansatte som går i stell og to som siter på kontoret. Det er stor sykefravær pga mye å gjøre og mentalt belastende. I kommune skapes enda mer "ledelsen" stillinger, men skal utføre viktigste jobb - pleie og stell?

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
Student deltar i gruppearbeid.
SAMTALE I GRUPPE: Studentene snakker sammen om hva sykepleiere kan gjøre for å ivareta hverandre, slik at de ikke blir utbrente på grunn av jobben. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Studentene lærer om helserisikoer med å jobbe i et hjelperyrke

Sykepleierstudentene ved Høgskolen i Molde lærer om helserisikoene det medfører å arbeide med mennesker som lider – og om hvordan de som hjelpere kan bli ivaretatt.

Uansett hvor en sykepleier arbeider, vil sykepleieren møte personer som lider, er i kriser eller har opplevd traumatiske hendelser. En viktig sykepleieroppgave er å møte personene med åpenhet og omsorg. Arbeidet kan oppleves meningsfullt og givende, men det kan også ha negativ innvirkning på sykepleieren. Sykepleiere og andre hjelpere risikerer å utvikle sekundærtraumatisering, omsorgstretthet (compassion fatigue) og utbrenthet som konsekvens av belastende arbeid.

Hvem skal ivareta hjelperne?

Forebygging er bedre enn behandling når det gjelder helserisiko i hjelperyrker (1). Ansvaret for å ivareta hjelpere er fordelt på tre nivåer: arbeidsgiver, kolleger og individet selv. I tillegg er det en fjerde aktør som er viktig – de som utdanner hjelpere. Isdals, Haavik og Tovens erfaring er at utdanningsstedene i liten grad forbereder studentene på hva arbeidet som hjelper kan gjøre med dem, og hva de kan gjøre med det (1, 2).

Artikkelen beskriver et undervisningsopplegg for sykepleierstudenter om helserisikoen ved å arbeide i et hjelperyrke. Jeg presenterer undervisningens pedagogiske oppbygging, studentenes forkunnskaper og faglig innhold.

Slik foregikk undervisningen

Ved Høgskolen i Molde har de tre siste sykepleierstudentkullene fått undervisning om helserisikoen i hjelperyrker. Undervisningen varte i to timer, og kapittelet Ivaretakelse av hjelperen fra Isdals bok Smittet av vold (1) var pensum.

Undervisningen startet med kartlegging av studentenes forkunnskaper, før det ble gitt en innføring i begrepene sekundærtraumatisering, omsorgstretthet og utbrenthet.

Hoveddelen av undervisningen la vekt på ulike former for ivaretakelse av hjelperen: medarbeiderivaretakelse, hverandreivaretakelse og selvivaretakelse.

Studentaktive pedagogiske metoder inkluderte refleksjon i små studentgrupper (summegrupper) og individuelt. Summegruppene ble brukt til å la studentene snakke om tanker og erfaringer knyttet til medarbeider- og hverandreiveratakelse, mens det var individuell skriftlig refleksjon over selvivaretakelse.

Studentene ble oppfordret til å dele relevante erfaringer fra kliniske studier og fra eventuelt eget arbeid i plenumsdiskusjonene.

Studentenes forkunnskaper ble kartlagt

For å kartlegge sykepleiestudentenes forkunnskaper utarbeidet jeg et spørreskjema med sju spørsmål med felt for svar i fritekst:

  1. Hva er sekundærtraumatisering?
  2. Hva er compassion fatigue (omsorgstretthet)?
  3. Hva er utbrenthet?
  4. Er hjelpere mer utsatt for disse tilstandene enn personer i andre yrker?
  5. Er noen hjelpere mer utsatt for disse tilstandene enn andre hjelpere?
  6. Hvordan kan disse tilstandene forebygges?
  7. Har du kommentarer til temaene eller spørreskjemaet?

Studentene fikk informasjon om at det ikke var forventet at de hadde mye kunnskaper om temaene på forhånd, at spørreskjemaet ikke kunne knyttes til den enkelte student, og at deres svar eller deltakelse ikke ville ha innvirkning på karakterene. I tillegg presiserte jeg at innlevering av skjemaet innebar samtykke til at svarene kunne brukes i rapporter eller forskning, og at det var frivillig å delta i kartleggingen.

Tre kull med sykepleierstudenter deltok i kartleggingen av forkunnskaper. Undervisningen foregikk i andre, fjerde eller femte semester av sykepleierstudiet. De fleste studentene valgte å besvare spørreskjemaet, og den følgende oppsummeringen er basert på data fra 182 utfylte skjemaer.

Få hadde hørt om sekundærtraumatisering

Studentene hadde lite kjennskap til begrepet sekundærtraumatisering, men noen kjente begrepet eller resonnerte seg frem til at det handlet om å bli traumatisert av andre personers opplevde traumer.

Studentene beskrev dette som «om man som helsepersonell traumatiseres av å høre pasienter fortelle om traumatiske opplevelser» og «hvis pasientene forteller om noe grusomt som de har opplevd, kan det traumatisere sykepleieren».

Noen kjente begrepet eller resonnerte seg frem til at det handlet om å bli traumatisert av andre personers opplevde traumer.

Noen studenter var tydelige på at sekundærtraumatisering skjer indirekte: «Traume som kommer av at situasjoner og hendelser blir fortalt til sykepleier. Ikke-direkte opplevd, men beskrevet detaljert og kan oppleves sterkt».

Andre studenter forvekslet det med direkte traumer: «Har ikke hørt om det før, men kanskje traumer man kan få etter å ha opplevd fysiske/psykiske traumer».

De var usikre på hva compassion fatigue betyr

Studentene var usikre på hva begrepet compassion fatigue betydde og viste dette gjennom å skrive sånt som «litt usikker her» eller ved å sette inn spørsmålstegn etter svaret. Noen studenter oversatte begrepet til norsk, medfølelsestretthet, og beskrev det som å være «sliten av å ha så mye medfølelse».

Liknende beskrivelser dukket opp fra flere studenter: «sykepleier sliter seg ut med å bry seg for mye», «man gir så mye omsorg til andre at man ikke orker lenger å ta inn over seg andre historier og tragedier» og «om du som sykepleier lever deg inn i pasientens situasjon i så stor grad at du blir utslitt av jobben». «Det er vel noe med hva det koster deg som helsepersonell å stå i jobben», skrev en student.

Ord som tretthet og utmattelse gikk igjen i flere av svarene fra studentene.

Compassion fatigue var for flere av studentene knyttet til omkostningene ved å bry seg om og å gi av seg selv til pasientene. Studentene så for seg «at man blir utmattet av å være empatisk og forståelsesfull», og at man kan bli «utmattet/sliten av å være den støttende og medfølende».

Andre studenter forklarte det gjennom kunnskaper om fatigue ved å vise til at «mange får fatigue etter alvorlig sykdom, for eksempel etter hjerneslag eller kreftsykdom». Ord som tretthet og utmattelse gikk igjen i flere av svarene fra studentene, og noen foreslo at compassion fatigue var det samme som utbrenthet.

Studentene kjenner begrepet utbrenthet

Av de tre begrepene var utbrenthet mest kjent for studentene. Det var spesielt tre dimensjoner som sto frem i studentenes beskrivelser: at utbrenthet var en konsekvens av overbelastning, at symptomene var fysiske og psykiske, og at det var en prosess som skjer over tid.

Overbelastningen ble beskrevet som å «jobbe seg i hjel», «gått på høygir» og «overprestert». Overbelastningen fører til at sykepleieren «går på veggen», at «kroppen sier til slutt stopp» og at en har «tømt lagrene sine», men ikke klarer å få «ladet batteriene».

Studentene påpekte at utbrenthet var en konsekvens av å stå under høy arbeidsbelastning over tid.

Selv om mange studenter nevnte de fysiske signalene og symptomene ved utbrenthet, hadde de også en bevissthet om at utbrenthet har en psykisk dimensjon. I teksten vises dette gjennom at studentene ofte skriver «fysisk og psykisk» sammen, og at energiløsheten som utbrenthet er kjennetegnet ved, viser seg som for eksempel tretthet og manglende motivasjon.

Studentene påpekte at utbrenthet var en konsekvens av å stå under høy arbeidsbelastning over tid – «overbelastet over en lengre tid med stress, arbeid, belastninger».

Noen hjelpere er mer utsatt enn andre

Studentene knyttet det å være spesielt utsatt til spesifikke helseprofesjoner, blant annet sykepleiere, men påpekte at personer i andre yrker som har høy belastning – mye «press og stress» – også kan være utsatt.

«Mulig yrker som hjelper andre er mer utsatt, men tror alle kan bli overbelastet, uansett jobb, om presset er for høyt over lengre tid», skrev en student. En annen student mente at «de som jobber i institusjoner hvor det er høyt arbeidspress, lite bemanning, altfor mange oppgaver» var spesielt utsatt.

Noen studenter antydet at det å arbeide med utsatte og sårbare pasientgrupper med traumer kunne gjøre hjelpere mer utsatt.

Individuell sårbarhet og evne til å sette grenser og skille mellom jobb og fritid ble også fremhevet.

Individuell sårbarhet og evne til å sette grenser og skille mellom jobb og fritid ble også fremhevet.

En student pekte på: «de som er mer sårbar og ikke takler stress, og som jobber mye og ikke spør om hjelp». «Man kommer veldig tett på mennesker og må gi mye av seg selv, så dersom man ikke har en god evne til å skille mellom arbeids- og privatliv er man nok disponert», skrev en annen student. Omsorgsarbeid som krever at man gir mye av seg selv, kombinert med en individuell sårbarhet, kunne dermed gjøre noen hjelpere særlig utsatt for helserisiko.

Hva sier studentene om forebygging?

Ifølge studentene, kunne forebygging skje gjennom tiltak på individ-, kollega- og ledernivå. Forebyggende tiltak på individnivå var for eksempel å «kjenne seg selv», «være fysisk aktiv, ved å være sunn og bevisst på det i alle aspekt, ved å stadig videreutvikle seg ved å stadig lære mer» og «ta tid til seg selv, be om hjelp».

Muligheten til å få snakke ut om vanskelige hendelser, ble fremhevet som et viktig forebyggende tiltak.

Et «godt arbeidsmiljø» var sentralt i forebyggingen, skrev mange studenter. Muligheten til å få snakke ut om vanskelige hendelser ble fremhevet som et viktig forebyggende tiltak. Samtaler med kolleger var én mulighet, men profesjonell veiledning, for eksempel med psykolog, ble også nevnt. Flere studenter så dette som et ansvar for ledere og arbeidsgivere.

Ledere og arbeidsgivere ble ansett som ansvarlige for å tilrettelegge for tilpasset turnus, tilpasset arbeidsmengde og å sørge for at det var god nok bemanning. Økt bemanning ble trukket frem av mange studenter. «Mer arbeidskraft», «nok folk i arbeid», «flere arbeidere» og «mer bemanning» var beskrivelser som gikk igjen.

I tillegg presiserte studentene at opplæring, undervisning og kurs kunne bidra til å få kompetanse i hvordan de kunne ta vare på seg selv og sine medarbeidere.

I siste del av spørreskjemaet var det spesielt to kommentarer som gikk igjen: at studentene var usikre på begrepene, og at de mente det var viktige temaer å lære om.

Presentasjon av undervisningstemaene

Boken Smittet av vold  (1) var utgangspunktet for undervisningen. I den følgende presentasjonen av undervisningstemaene supplerer jeg med flere relevante kilder.

Hjelpere kan bli sekundærtraumatiserte

Posttraumatiske stressymptomer er en helserisiko for hjelpere som blir utsatt for vold eller andre overveldende hendelser på jobb (1). Symptombildet omfatter blant annet indre uro, flashbacks, mareritt, følelsessvingninger, unngåelse, konsentrasjons- og hukommelsesvansker, hodepine, muskelspenninger og søvnvansker (1).

Sekundærtraumatisering handler om at hjelpere som møter traumatiserte personer og mottar historiene deres, vil kunne få noen av de samme reaksjonene som den traumatiserte selv (1).

For hjelperne vil reaksjonene sjelden være like sterke som hos dem som opplevde katastrofene eller traumene, men reaksjonene kan bygge seg opp over tid etter hvert som hjelperen møter flere traumatiserte personer (1).

Hjelpere som lytter til traumatiserte personers fortellinger, opplever hendelsen indirekte gjennom det personen forteller (3). Hjelperne har ikke selv vært eksponert for den traumatiske hendelsen eller de første reaksjonene, men de kan forestille seg hva som skjedde, og de kan bevitne både fysiske og psykiske konsekvenser for den traumatiserte personen (3).

På den positive siden, kan de også i noen tilfeller bevitne overlevelsesevne, mot, håp, vilje og kamp for å komme seg videre i livet (3).

Sekundærtraumatisering er en normal reaksjon på å ha blitt påvirket av møter med traumatiserte personer over tid.

Sekundærtraumatisering er en normal reaksjon på å ha blitt påvirket av møter med traumatiserte personer over tid (3). «Det er ikke et spørsmål om å bli berørt, men når og på hvilken måte man blir det», skriver Haavik og Toven (2).

Det er ikke nødvendig å ha blitt eksponert for mange personer med traumatiske historier, sekundærtraumatisering kan oppstå etter ett enkelt tilfelle (2).

Risikoen for at hjelperen utvikler egne symptomer, er likevel større over tid, og hvis man må forholde seg til mange traumatiserte personer samtidig uten tilstrekkelig tid til å hente seg selv inn igjen (2).

Omsorgstretthet kan utvikle seg over tid

«Compassion fatigue er noe som utvikler seg over gjentatte møter med lidelse», skriver Isdal (1). En norsk variant av begrepet er omsorgstretthet og kjennetegnes ved at hjelperen blir distansert, kynisk og nummen (2). Symptomene kan forkle seg som den late, vanskelige, krevende, arrogante eller klagete kollegaen (1), mens hjelperen selv kan oppleve blant annet liten tro på at jobben de gjør utgjør en forskjell, vegring for enkelte arbeidsoppgaver, synkende motivasjon og følelsesavflating (1).

På liknende måte som ved sekundærtraumatisering, kan compassion fatigue være en konsekvens av å lytte til eller støtte pasienter som har vært utsatt for traumatiske hendelser, men det kan også være en følge av å være utsatt for andres lidelser over tid – uten at det er snakk om traumer (4).

Karakteristiske trekk ved utbrenthet

Begrepet utbrenthet har over flere tiår blitt definert og forstått på mange måter (5). Spesielt karakteristiske trekk ved utbrenthet er den følelsesmessige utmattelsen, den depressive karakteren til symptomene og plagene, og at utbrenthet utvikler seg over tid (5). I Norsk helseinformatikks (6) definisjon poengteres det at utbrenthet er en normal stressreaksjon, som vanligvis gir både psykiske og fysiske plager.

Utbrenthet er knyttet til forhold på arbeidsplassen (3). Skovholt og Trotter-Mathison (4) har identifisert sju faktorer som kan forårsake utbrenthet: for stor arbeidsmengde, mangel på kontroll og innflytelse, manglende feedback og anerkjennelse, manglende arbeidsfellesskap, urettferdighet, verdikonflikter og manglende kompetanse til å utføre arbeidsoppgavene.

Hvordan kan hjelperen bli ivaretatt?

Medarbeiderivaretakelse ligger til arbeidsgivers ansvar (2). Arbeidsgiver er lovpålagt å sørge for gode arbeidsforhold. Arbeidsmiljølovens (7) formål er blant annet å sikre trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon.

Når det gjelder helsefarer i relasjonsintensive yrker, skriver Haavik og Toven (2) at deres inntrykk fra mange års kursvirksomhet, er at en del hjelpere får opplæring i hvordan de kan beskytte seg mot vold, men at det sjelden er opplæring i hvordan de kan forebygge sekundærtraumatisering og omsorgstretthet.

Isdal (1) skisserer seks grunnfaktorer i arbeidsforholdene som virker inn på ansattes helse: sikkerhet, arbeidsmengde, kompetanse, anerkjennelse, medinnflytelse og meningsfullhet.

Hverandreivaretakelse handler om støtte fra og trygghet i gode kolleger.

Hverandreivaretakelse handler om støtte fra og trygghet i gode kolleger (1). «Et godt kollegafellesskap øker både motivasjonen og evnen til å håndtere krevende mellommenneskelige situasjoner», ifølge Haavik og Toven (2).

Hverandreivaretakelse omfatter mange elementer, men noen sentrale kan være: felles møtepunkter, «bli kjent»-prosesser, interesse for hverandre, felles ansvarsfølelse, unngå klagekultur, fordeling av belastninger, omsorg og inkludering av nyansatte, kultur med positive tilbakemeldinger og hyggepunkter (1).

Mye av litteraturen om forebygging handler om hva den enkelte hjelper kan gjøre for å ta vare på sin egen helse (1). Dette omfatter fysisk, psykisk og emosjonell helse, og selvivaretakelse rommer mange ulike forebyggende tiltak.

Isdal (1) peker på ti punkter som han ser som sentrale i selvivaretakelse. Punktene dekker blant annet viktigheten av restitusjon og profesjonell selvivaretakelse, og Isdal gir konkrete eksempler på tiltak – som fysisk trening, mye hvile, selvrefleksjon, be om hjelp og forhandle om arbeidsforhold. Tiltakene kan ses på som «personlig verneutstyr» som beskytter hjelperen mot skader (2).

Konklusjon

Kartleggingen av sykepleierstudentenes forkunnskaper viste at studentene har begrenset kunnskap om noen betydelige helserisikoer i hjelperyrker, men at de samtidig har klare tanker om hvilke faktorer som er viktige for forebygging.

Studentene så at de som kommende sykepleiere kan være spesielt utsatt for helserisiko som følge av krevende arbeidsforhold – både på grunn av organisatoriske forhold som turnus og arbeidspress, men også på grunn av møtene med lidende og traumatiserte pasienter. Dette understreker behovet for å bidra til forebygging av helserisiko gjennom studentivaretakelse i utdanningsinstitusjonene.

Referanser

1.      Isdal P. Smittet av vold: om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene. Bergen: Fagbokforlaget; 2017.

2.      Haavik M, Toven S. Ivaretakelse av hjelpere: er vi ikke betalt for å tåle dette? Oslo: Universitetsforlaget; 2020.

3.      Bang S, Nilsen L. Rørt, rammet og rystet: faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal akademisk; 2003.

4.      Skovholt TM, Trotter-Mathison MJ. The resilient practitioner: burnout and compassion fatigue prevention and self-care strategies for the helping professions. 3. utg. England: Routledge; 2016.

5.      Roness A, Matthiesen SB. Utbrent: krevende jobber – gode liv. Bergen: Fagbokforlaget; 2002.

6.      Norsk Helseinformatikk. Utbrenthet. 2020. Tilgjengelig fra: https://nhi.no/livsstil/egenomsorg/utbrenthet/ (nedlastet 30.10.20).

7.      Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62 (nedlastet 26.05.2020).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.