fbpx Digital selvrapportering kan gjøre pasienten mer involvert i behandlingen Hopp til hovedinnhold

Digital selvrapportering kan gjøre pasienten mer involvert i behandlingen

Bildet viser en eldre mann som sitter i en sofa med et nettbrett på fanget og klør seg litt i hodet
HJEMMERAPPORTERING: Det er utviklet digitaliserte rapporteringsverktøy for flere pasientgrupper. Dagens praksis er at pasientene rapporterer i verktøyet når de kommer på sykehuset, cirka 15 minutter før oppsatt konsultasjon. I fremtiden vil muligens pasienten selv kunne gjennomføre rapporteringen hjemme. Foto: Barbro Wickström / Mostphotos

Sykepleiere bør være bevisst på hva ny teknologi kan gjøre med pasient–sykepleier-relasjonen, men også være åpne for innovative måter å utøve fremtidens sykepleie på.

Hovedbudskap

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i en bacheloroppgave i sykepleie. Vi undersøkte sykepleieres oppfatninger av hjemmerapportering via pasientovervåkingssystemet GoTreatIT (GTI) – som inkluderer strukturerte data for alle variabler av betydning for behandlingen og oppfølgingen av pasienter med revmatiske sykdommer – og hvilke konsekvenser dette kunne ha for sykepleier og pasient.

Når det skal innføres nye teknologiske løsninger i helsetjenesten, må disse være til det beste for pasienten. Teknologien må også være kostnadseffektiv, ivareta pasientvernet og effektivisere helsetjenesten, og den bør bistå helse- og omsorgspersonellet slik at ressursene utnyttes på en bedre måte (1). Men hvordan påvirker den pasient–sykepleier-relasjonen?

Helse- og omsorgsdepartementet (2) ser for seg at bruk av mobile løsninger som nettbrett og smarttelefoner vil øke pasientinvolveringen og dermed danne grunnlaget for en ny pasient- og brukerrolle. Fremtidens kontakt mellom helsepersonell og pasienter vil trolig i større grad preges av digitalisering (2).

Digital hjemmerapportering

For å kunne møte velferdsstatens fremtidige utfordringer, og for å nå målet om en mer pasientsentrert praksis, er det utviklet digitaliserte rapporteringsverktøy for flere pasientgrupper, deriblant pasienter med revmatiske sykdommer. GoTreatIT (GTI) er et digitalt verktøy som pasienter kan bruke til selv å rapportere informasjon om opplevd sykdomsaktivitet, helsestatus, livskvalitet og bruk av medikamenter (3).

I fremtiden vil muligens pasienten selv kunne gjennomføre rapporteringen hjemme.

Dagens praksis er at pasientene rapporterer i GTI når de kommer på sykehuset, cirka 15 minutter før oppsatt konsultasjon. I fremtiden vil muligens pasienten selv kunne gjennomføre rapporteringen hjemme.

GoTreatIT

GoTreatIT er et norskutviklet elektronisk støtteverktøy der sykdomsutvikling og behandling av revmatiske sykdommer systematisk registreres over tid.

GoTreatIT Rheuma er den tekniske løsningen som er tatt i bruk ved selvrapportering, og er en del av det elektroniske journalsystemet. Pasientene logger seg inn via en nettportal ved bruk av BankID.

Pasienten vil selv kunne se hvordan sykdommen har utviklet seg, og den grafiske fremstillingen av de ulike målingene kan fungere som et utgangspunkt for samtale mellom pasient og behandler (12).

Skjermbilde fra GoTreatIT Rheuma
RAPPORTERINGSVERKTØY: Skjermbildet viser utviklingen i sykdomsaktivitet hos leddgiktpasienter, uttrykt blant annet ved blodprøver og ømme og hovne ledd samt tilhørende skårer. Kilde: Cooperating Clinics Committee of the American Rheumatism Association. Arthritis Rheum 1965;8:302–34 og Scott DL, Houssien DA. British Journal of Rheumatology 1996;35:14–18. Foto: GoTreatIT Rheuma

Teknologi og omsorg

Å leve med kronisk sykdom kan være krevende og utfordrende. Pasientene må lære seg å kjenne hvordan sykdommen arter seg, og hvilke konsekvenser symptomene gir (4). I tillegg må de bli kjent med helsesystemet og hvordan dette fungerer.

Malone definerer sykepleie som «human practise to which relationship is considered essential» (5). Hun skriver at den teknologiske utviklingen utfordrer den direkte nærheten og kontakten mellom sykepleier og pasient, fordi teknologien skaper avstand mellom sykepleieren og pasienten (6).

Det fysiske aspektet i sykepleieutøvelsen vil forandres hvis teknologien blir en stor del av behandlingen og oppfølgingen.

Noe av det fundamentale for en sykepleier er omsorgsutøvelse for «den syke», både på det etiske, medisinske og profesjonelle plan. Det etiske handler blant annet om å skape gode relasjoner, det medisinske omhandler å observere den syke, og det profesjonelle innbefatter å gi helhetlig pleie ut fra et sammensatt sykdomsbilde (7). Det fysiske aspektet i sykepleieutøvelsen, det som gjerne omtales som «varme hender», vil forandres hvis teknologien blir en stor del av behandlingen og oppfølgingen (6).

Pols og Moser (8) skisserer et noe annet bilde og hevder at teknologi og fjernomsorg ikke hindrer god sykepleieutøvelse. De fant blant annet støtte for at bruk av teknologi (i dette tilfellet en såkalt Health Buddy) medførte at sykepleier og pasient samarbeidet på en annen og mer målrettet måte, og at forholdet mellom sykepleier og pasient ble styrket (8).

I boken On the closeness of technology: care at distance skriver derimot Pols at sykepleiere også er bekymret for at teknologien vil skape avstand til pasientene, og at sykepleiere mister muligheten til å innhente viktig informasjon ved å bruke det kliniske blikket (9).

«Når konsultasjonen starter hjemme»

Denne fagartikkelen er skrevet med utgangspunkt i en bacheloroppgave i sykepleie og prosjektet «Når konsultasjonen starter hjemme», et samarbeidsprosjekt mellom Revmatologisk avdeling ved St. Olavs hospital, Sintef og NTNU, hvor flere aspekter ved selvrapportering ved hjelp av GTI ble undersøkt.

Vi gjennomførte en studie som undersøkte sykepleieres oppfatninger av det digitaliserte rapporteringsverktøyet GTI slik det er i bruk nå, og hvilke konsekvenser hjemmerapportering kan ha for pasient–sykepleier-relasjonen (10), mens forskere ved Sintef intervjuet pasienter om hvordan de opplevde selvrapporteringen.

Metode

Vi utarbeidet et spørreskjema for å kartlegge sykepleieres erfaringer med GTI. Spørreskjemaet inneholdt en fempunkts Likert-skala med påstander som sykepleierne skulle ta stilling til. Svaralternativene gikk fra «ikke i det hele tatt» til «i svært stor grad».

Påstandene omhandlet i hvilken grad sykepleierne mente at hjemmerapportering via GTI kunne bidra til at pasientene ble mer involvert i sin egen behandling, og om pasientene fikk økt sykdomsforståelse.

Sykepleierne skulle også svare på i hvilken grad de mente at GTI ville bidra til å øke kvaliteten på pasientbehandlingen ved avdelingen, om hjemmerapportering i GTI ville styrke kommunikasjonen og relasjonen mellom pasienten og sykepleier eller lege, og om hjemmerapportering i GTI ville redusere sykepleiers eller leges mulighet til å innhente nødvendig informasjon ved bruk av det kliniske blikket.

Resultat

Blant 26 ansatte sykepleiere ved Revmatologisk avdeling besvarte 15 spørreskjemaet. Flertallet av sykepleierne hadde arbeidet ved avdelingen i mer enn ti år, og 40 prosent av dem oppga at de brukte GTI daglig.

På spørsmål om hvorvidt de opplevde at GTI bidro til at pasientene ble mer involvert i sin egen behandling, svarte ni av femten at det i stor eller svært stor grad bidro til dette. Samtidig svarte bare seks sykepleiere at GTI, i stor eller svært stor grad, bidro til at pasientene fikk økt sykdomsforståelse.

Når det gjaldt kvaliteten på behandlingen, svarte hele ti av femten at GTI bidro til økt kvalitet på behandlingen (se figur 1).

På spørsmål om hvorvidt hjemmerapportering med GTI vil styrke kommunikasjonen og relasjonen mellom pasient og sykepleier, svarte et flertall av respondentene at de i stor eller svært stor grad mente at hjemmerapportering med GTI ville ha denne effekten (se figur 2).

På spørsmål om hjemmerapportering med GTI vil redusere sykepleiernes muligheter til å innhente nødvendig informasjon ved bruk av det kliniske blikket, svarte drøyt 20 prosent av respondentene at de i stor eller svært stor grad var enige i dette (figur 3).

Nesten 60 prosent av sykepleierne i undersøkelsen mente at hjemmerapportering med GTI i stor eller svært stor grad ville fremme pasientens autonomi, mens drøyt 70 prosent svarte at de i stor eller svært stor grad trodde at hjemmerapportering ville bidra til økt effektivitet og bedre ressursprioritering ved avdelingen.

Diskusjon

Hensikten med denne studien var å undersøke om pasienters hjemmerapportering med GTI kunne få konsekvenser for pasient–sykepleier-relasjonen, sett fra sykepleieres ståsted. Vil den teknologiske utviklingen innen sykepleie føre til en endring av relasjonen mellom sykepleiere og pasienter?

Bruk av teknologi i helsesektoren er både nødvendig og viktig, men forutsetter at teknologien ivaretar pasientvernet, er kostnadseffektiv og til det beste for pasienten, og at den avlaster og effektiviserer helsepersonellets tid og ressurser (1).

Mer involvert i behandlingen

Et viktig funn i denne studien var at 70 prosent av sykepleierne mente at hjemmerapportering i GTI ville bidra til økt effektivitet og bedre ressursprioritering. Tilsvarende studier, som også ser på effektivisering ved bruk av teknologi, finner samsvarende resultater (10, 11). Et liknende prosjekt, kalt Tango, fant også ut at hjemmekonsultasjoner ville bidra til økt ressursutnyttelse og kortere ventetider (11).

Sykepleiere opplever at det digitale verktøyet har en nytteverdi for pasientene i form av økt aktivisering og innsikt.

Vår studie viser at sykepleiere mener at pasientene blir mer involvert i sin egen behandling, og at de får økt sykdomsforståelse ved å bruke GTI (10). Dette innebærer at sykepleiere opplever at det digitale verktøyet har en nytteverdi for pasientene i form av økt aktivisering og innsikt.

Våre resultater samsvarer med Brager og medarbeideres studie (13), hvor det ble undersøkt hvorvidt kreftpasienter ble mer involvert i konsultasjonene når de brukte dataverktøy som støtte for å kartlegge symptomer og kommunisere med helsepersonell.

I den studien fikk helsepersonellet mer tid til å informere pasientene, noe som resulterte i bedre ressursprioritering, og pasientene rapporterte at de fikk større innflytelse over egen behandling og kontroll over egen situasjon. Pasientene følte seg sett og bedre ivaretatt, de var bedre forberedt til møtet med lege og sykepleier, og de ga uttrykk for at dataverktøyet medførte økt mestring og større forståelse av og mer kunnskap om sykdommen (13).

Erstatter ansikt-til-ansikt-kontakt

Selv om teknologi kan være positivt for både pasient og helsevesen (11), antyder Pols (9) en viss bekymring for at fraværet av sykepleierens kliniske blikk kan gå ut over pasientsikkerheten og føre til mangelfulle opplysninger.

Funnene i vår studie (10) viser at sykepleierne har delte meninger om hvorvidt teknologien vil redusere sykepleiernes mulighet til å innhente informasjon ved bruk av det kliniske blikket, noe som tyder på at implementering av ny teknologi både har fordeler og ulemper.

I en digitalisert behandlingsverden er det en viss risiko for at sykepleiernes ‘varme hender’ og nærhet svekkes.

Endring av arbeidspraksis tar tid, og overgangen fra å ha oppmøtebaserte møter til at noe av informasjonen nå – og trolig i enda større grad i fremtiden – vil kunne innhentes digitalt fra pasienter, krever at man tar hensyn til både de positive, men også de mer utfordrende aspektene ved denne typen endringer.

Digitalisert kontakt erstatter ansikt-til-ansikt-kontakt mellom sykepleier og pasient. I en digitalisert behandlingsverden er det en viss risiko for at sykepleiernes «varme hender» og nærhet svekkes.

Ifølge Oudshoorn (6) utfordrer den teknologiske utviklingen den direkte kontakten, fordi den kan skape avstand mellom sykepleier og pasient, mens Pols og Moser (8) viser at bruk av teknologi kan gjøre forholdet mellom sykepleier og pasient sterkere.

Fremmer pasientens autonomi

Ifølge Klinisk sykepleie 1 spiller det relasjonelle aspektet i møte med pasienter som lever med kroniske sykdommer, en vesentlig rolle. Pasienter med revmatiske sykdommer krever særskilt psykososial oppfølging fordi de skal lære seg å leve et liv med en kronisk sykdom (4, 14). Derfor er det viktig at denne gruppen pasienter får tilstrekkelig informasjon og opplæring for selv å kunne ta kontroll over sine egne liv (15).

Den digitaliserte utviklingen krever at pasientene er bemyndiget, noe som også er sentralt i WHOs helsestrategi (16). Vår studie (10) viser at 60 prosent av respondentene mente at GTI ville fremme pasientens autonomi, og at pasientene ble mer involvert i sin egen behandling, et funn som støttes av flere andre studier (11, 17).

Pasienter har ulike behov, og skal ha mulighet til å medvirke i oppfølgingen – ved å starte konsultasjonen hjemme, eller på sykehus.

Oppsummering og konklusjon

Generelt viser funnene fra denne studien at sykepleierne var positive til GTI som verktøy, de anså GTI som nyttig ved konsultasjoner, og de hadde en klar formening om at en hjemmerapporteringsløsning vil føre til økt effektivisering, bedre ressursprioritering og økt kvalitet på behandlingen.

Majoriteten av sykepleierne mente også at GTI som hjemmerapporteringsverktøy vil fremme pasientens autonomi, og det var bred enighet om at pasientene ville bli mer involvert i sin egen behandling ved bruk av et slikt verktøy.

Basert på våre resultater er de praktiske og kliniske konsekvensene av denne studien at sykepleiere både bør stille kritiske spørsmål til innføring av ny teknologi og være bevisst på utfordringene den teknologiske utviklingen kan ha for pasient–sykepleier-relasjonen, men også være åpne for nye og innovative måter å utøve sykepleie på i fremtiden.

Siden studien undersøkte sykepleiernes oppfatninger, ville det være interessant å utforske hvilke erfaringer pasientene har med innføring av teknologiske løsninger i helsetjenesten.

Referanser

1.      Høie B. Helseteknologi for bedre og tryggere tjenester [internett]. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 03.02.2014 [sitert 24.07.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/helseteknologi-for-bedre-og-tryggere-tje/id750336/

2.      Meld. St. nr. 9 (2012–2013). Én innbygger – én journal: digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2012.

3.      Kalstad VH. Fra passiv pasient til aktiv medspiller. Sykepleien. 2010;98:57–9.

4.      Grønning K, Lomundal B, Koksvik HS, Steinsbekk A. Coping with arthritis is experienced as a dynamic balancing process. A qualitative study. Clin Rheumatol. 2011 november;30(11):1425–32.

5.      Malone RE. Distal nursing. Soc Sci Med. 2003 juni;56(11):2317–26.

6.      Oudshoorn N. Physical and digital proximity: emerging ways of health care in face‐to‐face and telemonitoring of heart‐failure patients. Sociol Health Illn. 2009 april;31(3):390–405.

7.      Oudshoorn N. How places matter: telecare technologies and the changing spatial dimensions of healthcare. Soc Stud Sci. 2012 februar;42(1):121–42.

8.      Pols J, Moser I. Cold technologies versus warm care? On affective and social relations with and through care technologies. Alter – European Journal of Disability Research, Revue européen de recherche sur le handikap. 2009;3(2):159–78.

9.      Pols J. Care at a distance: on the closeness of technology. Amsterdam: Amsterdam University Press; 2012.

10.    Resell MJ. Teknologi og menneskelige møter – ja takk begge deler! (Bacheloroppgave.) Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet; 2018. Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/2571000 (nedlastet 19.05.2019).

11.    Borosund E, Ruland CM, Moore S, Ekstedt M. Nurses’ experiences of using an interactive tailored patient assessment tool one year past implementation. International Journal of Medical Informatics. 2014;83(7):e23–e34.

12.    Diakonhjemmet Sykehus. Innovasjonsmidler til nyskapende prosjekt [internett]. Oslo: REVMAbloggen Diakonhjemmet Sykehus; 18.10.2017 [sitert 24.07.2019]. Tilgjengelig fra: https://revmabloggen.com/2017/10/18/innovasjonsmidler-til-nyskapende-prosjekt/

13.    Brager A, Riddervold HM, Stokke K, Myhre LS, Sandbæk H, Ruland C. Bedre kommunikasjon med kreftpasienter. Sykepleien. 2008;96(15):64–7.

14.    Stubberud DG, Grønseth R, Almås H, red. Klinisk sykepleie 1. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016.

15.    Grønning K. Patient education and chronic inflammatory polyarthritis – coping and effect. (Doktoravhandling.) Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for samfunnsmedisin; 2012.

16.    WHO. Health 2020: A European policy framework supporting action across government and society for health and well-being. København: WHO; 2013. Tilgjengelig fra: http://www.euro.who.int/__data/assets/pdf_file/0006/199536/Health2020-Short.pdf?ua=1 (nedlastet 24.07.2019).

17.    Risling T, Martinez J, Young J, Thorp-Froslie N. Evaluating patient empowerment in association with eHealth technology: scoping review. J Med Internet Res. 2017 september;19(9):e329.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Studentutviklet lydsensor ga bedre kommunikasjon mellom pasient og pleiere

De fem prinsippene for tjenestedesign
PRINSIPPENE FOR PROSESSEN: Dersom helse- og omsorgssektoren skal kunne legge til rette for økt pasientinvolvering i forbedrings- og innovasjonsprosesser, er det vesentlig å følge alle de fem prinsippene som kjennetegner tjenestedesign: pasientsentrert, samskapende, helhetlig, visuelt og testet. Illustrasjon: Monica Hilsen

Gjennom tjenestedesign kan man utvikle kreative løsninger i tett samarbeid med pasienter og ansatte i helsetjenestene.

En økende andel eldre med mer komplekse sykdomstilstander, sammen med knapphet på faglige og økonomiske ressurser, stiller stadig større krav til at helse- og omsorgstjenestene må tenke nytt for å løse disse utfordringene (1).

I tillegg har implementeringen av samhandlingsreformen (2) ført til et økt press på kommunale helse- og omsorgstjenester (3). Pasientmedvirkning løftes frem som viktig for å øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten (4, 5).

Tjenestedesign

Selv om pasientmedvirkning er lovpålagt i pasient- og brukerrettighetsloven (6), har helse- og omsorgstjenestene de senere årene blitt kritisert for ikke å involvere pasienter og brukere i stor nok grad. Tjenestedesign nevnes som en aktuell metodikk i forbedrings- og innovasjonsprosesser for å nå målet om økt pasientinvolvering og mer effektive tjenester (7, 8, 9).

Helsepersonell har tradisjonelt hatt lite erfaring med tjenestedesignprosesser.

Stickdorn, Hormess, Lawrence og Schneider (10) fremhever at tjenestedesign har mest fokus på menneskene som mottar tjenester. Likevel påpekes viktigheten av å involvere alle ansatte i utviklingen av bedre og mer kreative løsninger og tjenester (10).

Helsepersonell har tradisjonelt hatt lite erfaring med tjenestedesignprosesser, og vi så derfor et behov for å utvikle et studietilbud innen tjenestedesign for helsepersonell. Studietilbudet kom i gang høsten 2015, og er i dag et av fire delemner i årsstudiet i velferdsteknologi ved Høgskolen i Molde.

Tjenestedesign

Tjenestedesign er en faglig disiplin med røtter i industridesign. Mens industridesign handler om å utvikle pasientvennlige produkter, handler tjenestedesign om å organisere gode pasientopplevelser på tvers av ulike kontaktpunkter (det kan for eksempel være nettsider og kundesentre). Med bruk av tjenestedesign organiseres tjenestene ut fra pasientens behov og ikke systemets behov.

Kilde: himolde.no

Fasene i metodikken

Tjenestedesign er en metode der kompetanse og verktøy fra ulike fagdisipliner blir benyttet (9, 10). Hensikten med tjenestedesign er å utvikle innovative og kreative løsninger i tett samarbeid med pasienter og ansatte i tjenestene.

En modell som kan illustrere arbeidsprosessen innen tjenestedesign, er «den doble diamanten» (11) (figur 1). Som regel starter tjenestedesignere med å undersøke en utfordring eller et problem som skal løses (fasen «Undersøkelse» i diamanten). Ofte benyttes det intervjuer eller observasjon som metoder for å kartlegge pasientenes behov.

Det grundige innsiktsarbeidet som tjenestedesigneren utfører, vil føre til en definering av problemstillingen i det videre forbedringsarbeidet («Analyse» i diamanten). I denne fasen jobbes det systematisk med å analysere alle funnene fra undersøkelsesfasen før man bestemmer seg for hva det bør jobbes videre med.

Tjenestedesignere vektlegger involvering av alle deltakerne i samskapende prosesser når forslag til løsninger skal utarbeides i fase tre, «Idéutvikling».

I den siste fasen, «Konseptualisering», er det viktig med gjentakende testing, evaluering og justering av de foreløpige løsningene som er utviklet. I denne fasen vektlegges det også involvering av alle berørte aktører, slik at de i fellesskap utvikler en best mulig og mest mulig helhetlig løsning i tett samarbeid (9, 10).

Kommunikasjonsverktøy for pasienter uten språk

Case

En av studentgruppene på et årsstudium i velferdsteknologi valgte å ta utgangspunkt i utfordringer knyttet til en pasient som mangler språk og bor på sykehjem. Pasienten har trakealkanyle og kommuniserer via en talekanyle om dagen. Om nettene må pasienten koples til en respirator og kommuniserer da via en babycall.

Pasienten er helt avhengig av nattevaktene om det er behov for hjelp, og han har utfordringer med slimdannelser som gjør det utfordrende å puste i perioder.

Trakealkanyle

Trakealkanyle er et rør av plast eller metall som settes inn i luftrøret gjennom et hull på forsiden av halsen. Spesielle kanyletyper har åpning i kanyleveggen som gjør at en del av utåndingsluften kan passere videre opp gjennom stemmespalten, og dermed gi pasienten mulighet for å snakke (talekanyle).

Kilde: Store medisinske leksikon

Undersøkelse

Studentene støttet seg til anbefalingene fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og KS FoU (12) om å gå bredt ut i undersøkelsesfasen for å få god innsikt i tematikken de skulle jobbe med. Studentene valgte derfor å snakke med pasienten flere ganger.

Intervjuer bør utføres i det miljøet hvor samhandlingen med den aktuelle tjenesten pågår.

I tillegg samarbeidet de tett med pasientens pårørende og flere ulike faggrupper av de ansatte ved institusjonen for å kartlegge både ressurser og utfordringer knyttet til kommunikasjon med pasienter uten språk.

Stickdorn og medarbeidere (10) påpeker at intervjuer bør utføres i det miljøet hvor samhandlingen med den aktuelle tjenesten pågår, for å få den ønskede innsikten. Alle intervjuene med pasient, ansatte og leder ble derfor gjennomført på institusjonen der pasienten bor.

Analyse

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og KS FoU (12) påpeker at analysefasen handler om å identifisere problemet og se på behovet og hvilke muligheter det bør arbeides videre med. Etter å ha gjennomført intervjuene tematiserte studentene derfor funnene.

Innsiktsarbeidet viste at det var behov for et bedre verktøy for kommunikasjon mellom pasienter uten språk og de ansatte på sykehjemmet. Både pasienten, de pårørende og de ansatte fortalte om utrygghet knyttet til om de kunne stole på at babycallen virker når pasienten trenger hjelp.

Funn fra intervjuer med leger, sykepleiere og annet helsepersonell viste at dagens løsning ikke fungerte optimalt, og at den ikke opplevdes som et trygt varslingssystem.

Helsepersonell fortalte at de hadde utviklet personlige rutiner for hvordan de skulle ivareta pasienten, fordi de ikke stolte på at babycallen virker når han strever med å puste. Andre ansatte fortalte at nattevaktene har ansvar for mange pasienter, og at erfaringer har vist at de ikke mottar signaler fra babycallen når de befinner seg på enkelte rom eller deler av sykehjemmet.

Både pasienten, de pårørende og de ansatte hadde et ønske om å utvikle en bedre løsning.

Funn fra samtlige intervjuer viste at både pasienten, de pårørende og de ansatte hadde et ønske om å utvikle en bedre løsning, som de kunne stole på når pasienter uten språk har behov for å kommunisere med de ansatte. Kollegiet på sykehjemmet fortalte i tillegg at det er viktig at deres enhetsleder er innovativ og lydhør for nye forslag, for å løse utfordringene de står overfor.

Somech og Duch-Zahavy (13) løfter frem betydningen av et arbeidsmiljø der medlemmene er trygge på hverandre, fordi trygghet øker sannsynligheten for at nye ideer utvikles og prøves ut.

Stickdorn og medarbeidere (10) er opptatt av å inkludere pasienter eller pårørende i alle faser av en tjenestedesignprosess. Pasienten som var involvert i vårt prosjekt, var interessert i teknologi og ønsket å bidra, og i tillegg var han åpen for nye ideer og løsninger.

Bekymring

Studentene observerte og kartla hvor ofte pasienten opplevde at det var en utfordring at dagens kommunikasjonsløsning ikke fungerte.

Funnene viste at pasienten søkte kontakt via babycallen to ganger i løpet av tre netter, men måtte gi beskjed gjentatte ganger fordi babycallen var utenfor rekkevidde i forhold til hvor de ansatte befant seg på sykehjemmet. I tillegg viste det seg at babycallen var utenfor rekkevidde mellom 25 og 40 ganger per natt gjennom tre netter.

Pasienten uttrykte stor bekymring: «Det har skjedd at jeg har gitt fra meg lyder uten at noen har kommet, både på dag og natt.»

Idéutvikling

I idéutviklingsfasen (fase 3 i diamanten) er det viktig å skape en felles forståelse for de ideene som skal bidra til nye løsninger. Studentene arrangerte derfor en workshop med en tverrprofesjonell gruppe som jobber tett på pasienter uten språk.

Deltakerne på workshopen jobbet sammen og kom med følgende forslag til ny sensorteknologi som ville kunne dekke denne pasientgruppens behov på en bedre måte:

  1. en sensor som utløses av klikkelyder som pasienten er i stand til å lage
  2. en sensor som utløses ved at pasienten blåser luft på den
  3. en sensor som utløses når pasienten beveger blikket og/eller hodet

Studentene har lært at tverrprofesjonelt samarbeid ofte skaper mer kreative og bedre løsninger (12). De ulike ideene ble senere vurdert i samarbeid med pasienten, de pårørende og de ansatte, og studentene valgte å utvikle en prototype med utgangspunkt i idé nummer tre.

Fortløpende testing

Den første prototypen fungerte ikke da den ble testet av pasienten, fordi han hadde for lite bevegelse i nakke og hode. Testing og evaluering av prototypen bidro derfor til nyttig læring.

Denne erfaringen lærte studentene at det er viktig å involvere brukere eller pasienter i idéutviklingsfasen når løsningsalternativ skal jobbes frem. Det første løsningsforslaget ble deretter forkastet, før nye ideer ble diskutert og utviklet i tett samarbeid med pasienten.

Det å forkaste prototyper ikke må vurderes som negativt, men som læring i jakten på bedre og smartere løsninger.

Aakre og Scarning (14) påpeker at det å forkaste prototyper ikke må vurderes som negativt, men som læring i jakten på bedre og smartere løsninger. Stickdorn og medarbeidere (10) mener testing av prototyper er viktig for å vurdere løsninger og eventuelt forkaste eller justere dem før den endelige løsningen utvikles.

Pasienten, de ansatte og studentene samarbeidet deretter om å utvikle en idé om en teknologi som kan ta imot lyd som en mikrofon. Signaler til mikrofonen utløser en alarm over pasientvarslingsanlegget eller via en smarttelefon.

Bruken av tjenestedesignmetodikk i dette prosjektet førte til at løsningen ble utviklet i en sirkulær prosess. Det er nødvendig å bevege seg frem og tilbake mellom prosessfasene for å utvikle en best mulig løsning som dekker behovene til brukeren av en tjeneste (14).

Ulike innovasjonsmiljøer har senere blitt koplet på prosjektet for å vurdere om det er mulig å realisere ideen om lydteknologiske sensorer og alarmer for personer uten språk som har behov for assistanse.

Diskusjon

Det er visse kriterier helse- og omsorgssektoren må innfri dersom den ønsker å legge til rette for økt pasientinvolvering i forbedrings- og innovasjonsprosesser. Ifølge AHO / KS FoU (12) er det vesentlig å følge alle de fem prinsippene som kjennetegner tjenestedesign, for å nå dette målet: pasientsentrert, samskapende, helhetlig, visuelt og testet.

I eksempelet med prosjektet som er presentert i denne artikkelen, kan vi se hvordan prinsippene i en tjenestedesignprosess blir fulgt:

  • Problemstillingen kommer fra pasienten og de ansatte (pasientsentrert prinsipp).
  • Lederforankring har ført til involvering av andre innovasjonsmiljøer og vil ha betydning for videre utvikling (samskapende prinsipp).
  • Studentene har fått innsikt i hvordan mange ulike aktører er viktige for å levere en sikker og trygg tjeneste (helhetlig tilnærming).
  • Visualisering, blant annet i workshops, har ført til felles forståelse for problemstillingen (visuelt prinsipp).
  • I tillegg benyttet studentene tegninger og modeller når de skulle teste de foreløpige løsningsforslagene. Fortløpende testing og justeringer av prototyper fikk stor betydning for det endelige resultatet (prinsippet om testing).

Studentene ville for eksempel ikke fått den samme effekten av pasientintervjuene dersom ikke innsikten fra intervjuer og observasjoner på sykehjemmet ble benyttet i en samskapende prosess med god involvering av ulike aktører, samt at forslagene til løsningene ble testet reelt.

Ledelsesforankring

Det er viktig at arbeidet med å involvere pasienter i endrings- og forbedringsprosesser forankres i ledelsen. Studentene i prosjektet erfarte at enhetslederen ved den aktuelle institusjonen var en innovativ leder som var lydhør for nye forslag.

De ansatte vurderte god ledelsesforankring som viktig når man skal løse utfordringer og finne løsninger som treffer de reelle behovene hos pasientene. En leders innstilling kan være avgjørende for suksessen og implementeringsarbeidet i en tjenestedesignprosess.

AHO / KS FoU (14) påpeker også viktigheten av at ledere og ansatte blant annet må ha evne til å være åpne for innspill fra andre aktører, som for eksempel frivillige, besøkende og pårørende.

Konklusjon

Caset i denne artikkelen er et eksempel på hvordan pasientinvolvering kan bidra til gode løsninger som dekker behovene til pasienter og brukere av norske helse- og omsorgstjenester. Bruk av tjenestedesign i forbedringsprosessen i prosjektet med temaet «kommunikasjon med pasienter uten språk» viser at den endelige løsningen vokste frem først da pasienten ble involvert i alle ledd i prosessen.

Tjenestedesignere opplever ofte at pasienter uttrykker takknemlighet over å bli hørt og få lov til å bidra i en endringsprosess.

Å finne en løsning for bedre kommunikasjon mellom ansatte og pasienter uten språk hadde stor betydning for både pasientens, de pårørendes og de ansattes følelse av trygghet.

Tjenestedesignere opplever ofte at pasienter uttrykker takknemlighet over å bli hørt og få lov til å bidra i en endringsprosess. Pasientene er som kjent de som best kan definere egne behov. Ved bruk av tjenestedesign som tilnærming kan vi løfte frem problemstillingene og gå i dybden for å utvikle gode løsninger basert på reelle pasientbehov.

Bruk av tjenestedesign som tilnærming i forbedringsprosesser i helse- og omsorgssektoren er derfor viktig for å sikre reell bruker- og pasientinvolvering.

Referanser

1.       McCabe T, Sambrook S. Psychological contracts and commitment among nurses and nurse managers: a discourse analysis. Int J Nurs Stud. 2013 juli;50(7):954–67. DOI: 10.1016/j.ijnurstu.2012.11.012

2.       Meld. St. nr. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/d30685b2829b41bf99edf3e3a7e95d97/no/pdfs/stm201420150026000dddpdfs.pdf (nedlastet 13.09.2018).

3.       Lee SM, Olson DL, Trimi S. Co-innovation: convergenomics, collaboration, and co-creation for organizational values. Management Decision. 2012;50(5):817–31. DOI: 10.1108/00251741211227528

4.          Austvoll-Dahlgren A, Johansen M. Pasienten som medvirker og kunnskapshåndterer. Norsk Epidemiologi. 2013;23(2). DOI: 10.5324/nje.v23i2.1649

5.          Jamtvedt G, Nortvedt MW. Brukermedvirkning i sykepleie. Sykepleien Forskning. 2015;10(2):188–91. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2015/08/brukermedvirkning-i-sykepleie (nedlastet 26.06.2019).

6.       Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63?q=pasient%20og%20pasientrettighet (nedlastet 09.09.2018).

7.       Eines TF, Vatne S. Nurses and nurse assistants’ experiences with using a design thinking approach to innovation in a nursing home. Journal of Nursing Management. 2018 mai;26(4):425–31. DOI: 10.1111/jonm.12559

8.       Eines TF, Angelo E, Vatne S. Discourse analysis of health providers’ experiences using service design. Nurs Open. 2018:1–9. DOI: 10.1002/nop2.191

9.       Roberts JP, Fisher TR, Trowbridge MJ, Bent C. A design thinking framework for healthcare management and innovation. Healthc (Amst). 2016 mars;4(1):11–4. DOI: 10.1016/j.hjdsi.2015.12.002

10.     Stickdorn M, Hormess M, Lawrence A, Schneider J. This is service design doing. Applying service design thinking in the real world: a practitioners handbook. Canada: O’Reilly Media; 2017.

11.     Design Council. The double diamond [internett]. London: Design Council; 2019 [sitert 10.09.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.designcouncil.org.uk/news-opinion/design-process-what-double-diamond (nedlastet 25.06.2019).

12.     Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) / KS FoU. Tiden inne for tjenestedesign? Innføring for kommunale innovasjonsprosesser. Idékatalog for tjenestedesign. Oslo; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.ks.no/contentassets/95012b87175744bdbdeac08893c93402/idekatalogen.pdf (nedlastet 26.04.2019).

13.     Somech A, Drach-Zahavy A. Translating team creativity to innovation implementation: the role of team composition and climate for innovation. J of Managem. 2013 mars;39(3):684–708. DOI: 10.1177/0149206310394187

14.     Aakre J, Scarning HS. Prosjekthåndboka 3.0. Verktøykasse for kreative team. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2016.