Om å fortsette i sykepleien. En studie av livsforståelsens betydning for sykepleieres utøvelse av sykepleie

Bakgrunn:

Sykepleien har gjennomgått store endringer internasjonalt og nasjonalt. Det er i en årrekke rapportert om mangel på sykepleiere. Sykepleiermangelen vekker bekymring, fordi den representerer en trussel for global helse og pasienters muligheter til å opprettholde eller forbedre egen helse.

Hensikt:

Hensikten med avhandlingen var å studere hva det er som er av betydning for at sykepleiere fortsetter i yrket. Avhandlingen belyser hvilke tanker og forestillinger sykepleiere har om dette. Den belyser også hvordan tematisering av sykepleieres livsforståelse kan bidra til å klargjøre det som kjennetegner deres tanker og forestillinger knyttet til å fortsette i utøvelse av sykepleie. 

Metode:

Data består av skriftlige fortellinger, kvalitative intervju og oppfølgingsintervju med 13 sykepleiere som arbeider i somatisk eller psykiatrisk helsetjeneste, i eller utenfor institusjon.

Resultat:

Resultatene tyder på at sykepleiere fortsetter i yrket fordi de har en selvforståelse bygget på grunnleggende betydningsfulle forestillinger: Sykepleiere vil det skal bli skapt noe nytt i grunnvilkår i livet som pasienter og de selv befinner seg i. Selv vil de medvirke til dette. Sykepleiere vil skape noe godt i livsbetingelsene for pasienter, fordi de da skaper noe godt for seg selv. Dette betyr at sykepleiere har ståsted og identitet som gjør det mulig å balansere mellom det de strekker seg etter å nå i pleien av syke og det de må holde ut for å fortsette. Ulike livsbetingelser relatert til livet, fellesskap og samfunn og mennesket selv, påvirker mulighetene sykepleiere har til å skape noe godt for pasienter og seg selv. Sykepleiere har en forhåpning om at livet skal bli bedre for pasienten, og de har et ønske om å foredle seg selv som menneske. Sykepleiere blir skremt i møte med sykdom, nød og lidelse, men de lar seg ikke skremme bort. De må holde ut ekstra byrder i kollegialt fellesskap og samfunnsrelatert ekstra bryderi. Sykepleiere har det klart for seg at ulike hendelser i livet kan gi ballast senere. De har en fortrolighet med at en selv bare er et menneske, og at livet er større. Sykepleiere har stor glede, særlig i relasjoner med pasienter, og de ser hvilke rike muligheter sykepleien gir. Alt dette betyr at sykepleiere er robuste og lite vaklende, og at de selv vet om det. Et gjensidig berikende kollegialt fellesskap betyr likevel mye.

Konklusjon:

Avhandlingen konkluderer med at sykepleiere trenger å realisere seg selv i sykepleien gjennom å virkeliggjøre sine grunnleggende betydningsfulle forestillinger. Den konkluderer også med at sykepleiere trenger å ha oppmerksomhet rettet både mot pasienten og seg selv. Sykepleiere behøver livsbetingelser i samfunn, organisasjon og ledelse som fremmer mulighetene til dette.