Dette burde det forskes mer på. 12 trinns modellen og na og aa i praksis kan best sammenlignes med en sekt. Flott for de som velger den veien og hjelper dem, men ikke alle avhengige kan nyttiggjøre seg dette. Helsedirektoratet burde kobles inn og se nærmere på denne modellen. Et lite eksempel - to ganger om dagen takkes Gud i en innlært «hjernevasking», men ingen av de involverte ønsker feks å gå i noen gudstjeneste.

Takk til doktorgradforfatter som belyser dette temaet! Mange som kommer til våre møter har funnet NA via internett eller infomøter på rusbehandlingsinstitusjoner. Få har hørt om det fra øvrig helsepersonell.

Ble litt forundret over holdningene i kommentaren fra Hanne, men det viser noen av de feiloppfatningene som råder.

Jeg kan på ingen måte forstå hvordan 12-trinnsfelleskap har noen som helst likhet eller fellestrekk med sekter av noe slag. Deltagelse i møtene er så frivillig som det får blitt. Man behøver aldri å melde seg på/ melde fra at man kommer, ingen registrerer deltagelse eller samler personinformasjon, man kan komme når man vil og gå når man vil. Ingenting ved 12-trinnsprogrammet søker å distansere medlemmer fra familie, venner eller samfunn forøvrig. Derimot er det et uttalt mål at vi, hver for oss, søker å bli produktive medlemmer av samfunnet.

Forstår ikke hva du, Hanne, snakker om når du omtaler en takking til gud to ganger daglig. Er det Sinnsrobønnen du protesterer mot? Ordet "gud" er kun inkludert fordi programmet har sitt opphav i det mer religiøse USA, og har blitt oversatt direkte. Og når det har fungert i livet til så mange rusavhengige der, og ellers i verden, hvorfor skal man da endre det?

Jeg har 12-trinnsprpgrammet å takke for min rusfrihet og mitt liv. Jeg kan være en tilstedeværende og kjærlig datter, søster og tante, og de positive ringvirkningene av min varige rusfrihet fortsetter å spre seg ettersom årene går.

En Kritisk Refleksjon over 12-trinns Behandling for Rusavhengighet
I privat sektor i Norge

Å gjennomgå 12-trinns behandling for alkohol og andre rusmidler kan være en dyp og utfordrende reise. Mange som deltar i programmet opplever en intens kamp med både seg selv og sine indre demoner. Mens målet er å oppnå edruelighet og helbredelse, kan prosessen også lede til en rekke negative konsekvenser som ikke alltid blir anerkjent.

Mange av disse deltakerne er mennesker som desperat er villige til å få hjelp. De må betale rundt 160 000 kroner for fem uker i privat sektor, men når de forsøker å søke hjelp i det offentlige, risikerer de å "dø i køen." Dette skaper en urettferdig situasjon hvor de som trenger hjelp mest, ikke får den nødvendige tilgangen til kvalifiserte fagfolk. Det er så viktig å prioritere NÅ Norge, slik at alle har mulighet til å få den hjelpen de trenger uten å måtte ty til dyre private alternativer.

En av de mest problematiske aspektene ved 12-trinns programmet er fokuset på personlig skyld. Deltakere blir ofte fortalt at avhengigheten er deres egen feil, og at de må ta fullt ansvar for sine handlinger, inkludert å be om tilgivelse fra de rundt dem. Dette kan føre til en følelse av skam og skyld som igjen forsterker den psykiske belastningen. Gjennom de 12 steppene var det ett eget trinn der man skulle føre opp en såkalt bitterhetsliste, altså alle man var sinte på, hvorfor skulle man som avhengig fylle inn masse navn, og ha folk man kjenner på en sånn liste? Man er bittre på seg selv og skammer seg helst over hele situasjonen. Det er lett å glemme at avhengighet er en sykdom, en kompleks tilstand som påvirker hjernen og kroppen. Å pålegge enkeltpersoner ansvaret for deres avhengighet kan være både skadelig og misvisende.

En sentral del av 12-trinns programmet er den daglige rutinen med bønn og refleksjon. Deltakere blir oppfordret til å søke en høyere makt og skrive egne bønner som en del av prosessen. Dette kan gi en følelse av støtte for noen, men for andre kan det føles mer som en sekterisk tilnærming. Den tvungne søken etter en høyere makt kan være problematisk, spesielt for de som ikke identifiserer seg med religiøse eller spirituelle konsepter. Dette kan skape en følelse av press og tvang, som kan oppleves som en form for hjernevask av sårbare individer.

Det er viktig å merke seg at fem uker behandling i privat sektor, kombinert med 12-trinns modellen, ikke alltid er tilstrekkelig for å forberede deltakerne på livet etter behandlingen. Den første uken på en slik klinikk får deltakerne ofte beroligende medisiner og anfallsmedisiner, noe som kan gjøre at de nesten ikke husker noe fra den første uken. Dette reiser spørsmål om hvorvidt en så kort behandlingstid, uten tilrettelegging for medisinsk overvåkning og støtte, er forsvarlig. Før man begynner på et behandlingssted uten helseforsvarlig kompetanse, burde man være innlagt på et sykehus for å håndtere abstinenser og farer knyttet til rusavhengighet.

De som jobber i miljøet er frivillige, og har tidligere vært klienter selv. De har ikke en undervisningsrolle i programmet, noe som reiser spørsmål om kvaliteten på støtten og vurderingene som tilbys. Uten tilstedeværelsen av kvalifisert helsepersonell er det bekymringsfullt at personer uten formell utdanning får ansvar for å hjelpe andre i en så sårbar situasjon. Dette skaper en alvorlig tvil om hvordan et behandlingssted kan drives på en så uregulert måte.

Dessverre ser programmet ofte ikke hele mennesket bak avhengigheten. Deltakere blir merket som "svake" eller "egosentriske" uten å ta i betraktning de dype psykiske og følelsesmessige problemene som kan ligge til grunn. Det er viktig å erkjenne at avhengighet ikke er et valg, men en sykdom som krever empati og forståelse. Mennesker som sliter med avhengighet er ikke svake; de er syke og trenger støtte for å kunne komme seg videre.

Den kritiske tilnærmingen til programmet kan også føre til at mange føler seg isolerte og alene i sin kamp. Det er en følelse av at de må håndtere alt på egenhånd, uten de nødvendige verktøyene eller støtten som er nødvendig for å lykkes. Det er avgjørende at behandlingsmetoder inkluderer oppfølging, veiledning, og muligheter for å utvikle sunne mestringsstrategier etter at programmet er fullført.

For de som har vært gjennom denne prosessen, er det viktig å finne en vei som virkelig respekterer deres erfaringer og behov. Det krever mot å innrømme at man ikke passer inn i en modell som ikke fungerer for en selv. Vi må lytte til hverandre og anerkjenne at det finnes mange veier til helbredelse.

Det er avgjørende å skape et behandlingsmiljø der man blir møtt med forståelse, medfølelse og støtte, i stedet for skam og skyld. For å oppnå varig helbredelse er det viktig å se mennesket bak avhengigheten og anerkjenne at alle fortjener en sjanse til å bli friske, uavhengig av hvilken vei de velger å ta.

Vi må også utfordre og reformere behandlingstilbudene som finnes. En mer holistisk tilnærming som tar hensyn til den enkeltes livssituasjon, psykologiske helse, og sosiale nettverk kan være mer effektiv enn en ensidig modell som 12-trinns programmet. Det er på høy tid at vi anerkjenner at rusavhengighet er en kompleks lidelse som krever tilpassede og menneskesentrerte løsninger.