Monitoring activities in out-of-hours emergency primary care in Norway

Sammendrag

 

 

 

Bakgrunn:

Legevakt er en viktig del av primærhelsetjenesten, og det har ikke eksistert noen systematisk kartlegging av legevaktaktiviteter i Norge. Sykepleiere ved legevakter og legevaktsentraler vurderer og prioriterer pasienthenvendelser og henviser til lege eller gir medisinske råd. Det har så langt ikke vært gjort noen studier på prioriteringer og sykepleiers rådgivning ved norske legevakter.

 

Hensikt:

Hensikten med studiene i avhandlingen har vært å utvikle en metode for å samle inn valide data fra et representativt utvalg av legevakter i Norge. Videre ønsket man å undersøke hvordan sykepleiere i legevakt fastsetter pasientenes hastegrad og hvordan pasienter som får medisinske råd av sykepleier forstår og følger rådene.

 

Metode:

Ved undersøkelse av fastsetting av hastegrad ble 88 sykepleiere i det samme representative utvalget bedt om å vurdere og fastsette hastegrad på 20 skriftlige scenarioer i henhold til Norsk indeks. For å undersøke sykepleiers medisinske telefonrådgivning ble det gjennomført intervju med 100 pasienter der deler av informasjonen fra intervjuene ble sammenliknet med pasientenes lydlogg.

 

 

Sykepleiere ved sju legevakter og 18 kommuner underskrev en kontrakt om å levere data på et bestemt sett av variabler hele døgnet, hele uken, alle årets dager.

 

Resultat:

Studiene har avdekket store variasjoner i henvendelser til legevakt med høyest kontaktrate for barn og eldre. Norge hadde den høyeste kontaktraten til legevakt sammenliknet med studier fra andre land, med unntak av Danmark. Tilstander som ikke haster utgjorde 76 prosent av alle henvendelsene, og 2 prosent var akutte, alvorlige tilstander. Sykepleierne håndterte 24 prosent av alle kontaktene alene. Sykepleiernes fastsetting av hastegrad viste totalt 77 prosent korrekte vurderinger i henhold til Norsk Indeks for medisinsk nødhjelp. Studien fant en undertriagering av hastegrad som var betydelig lavere enn tilsvarende studier i andre land. Samsvar mellom sykepleiernes vurderinger var høy og revurderingene viste god konsistens. Av pasientene som fikk råd av sykepleier på telefonen, sa 99 prosent at de forsto rådene, og flesteparten sa de fulgte dem. Ved sammenlikning av lydlogg var det diskrepans på 18 prosent i forståelse av rådene. Innringere som ikke snakket flytende norsk var mindre trygge på sykepleierne, og fulgte rådene i mindre grad enn andre innringere. Etter kontakt med sykepleier kontaktet 22 prosent av innringerne fastlegen og 11 prosent rekontaktet legevakten.

 

Konklusjon:

Norge har en høy kontaktrate til legevakt sammenliknet med andre land og en høy andel ikke-akutte tilstander. Sykepleiers fastsetting av hastegrad var trygge, og intern konsistens var god. Pasienter som fikk medisinske råd av sykepleier forsto og fulgte rådene i stor grad, men det er kommunikasjonsutfordringer i kontakt med ikke-norske. Pasientenes utkomme etter rådgivning fra sykepleier var god.