Livsforlengende behandling i sykehjem

Nytt fra internasjonal forskning presentert og kommentert av Anners Lerdal

Dette går frem i en ny studie som undersøkte hvordan leger og sykepleiere ivaretar sykehjemspasienters autonomi når pasientens liv går mot slutten. Forskerne besvarte problemstillingene i en kvalitativ beskrivende studie. Et hensiktsmessig utvalg bestående av ni leger og ti sykepleiere ble rekruttert til studien fra ti ulike sykehjem. Data ble samlet inn ved hjelp av dybdeintervjuer om erfaringer med beslutningsprosesser hvor pasienter ikke var kompetente til å ta beslutninger og hvor det var aktuelt å begrense den livsforlengende behandlingen. Forskerne utviklet én intervjuguide for sykepleierne og en annen for legene. Disse ble revidert underveis i studien. Intervjuene varte mellom 30 til 60 minutter, ble tatt opp på bånd og transkribert umiddelbart etter. Gjennomsnittsalderen på deltakerne var 44 år for legene og 50,5 år for sykepleierne. Legene hadde i gjennomsnitt 11 års klinisk arbeidserfaring, mens sykepleierne hadde 9,8 år. Forskerne fant at vurdering av pasientenes samtykkekompetanse så og si var fraværende hos informantene. Praksisen som legene beskrev bygget på prinsippet om velgjørenhet og ikke skade. Sykepleierne hadde en tendens til å stole på pasientenes egen motstand mot livsforlengende behandling. Informantene ga uttrykk for at pårørende i liten grad ble tatt med i beslutningsprosessene. Kun én av legene fortalte om en praksis hvor pasientene og pårørende ble tatt med i beslutningsprosesser gjennom hele sykehjemsoppholdet. Bortsett fra hos to av legene, var det vanskelig for syv av legene og alle sykepleierne eksplisitt å oppgi hvilke verdier eller prinsipper de bygget sin beslutningspraksis på, også når de ble spurt direkte om det. 

Kommentar

Å ta riktige beslutninger når sykehjemsbeboeres liv går mot slutten og som tar hensyn til deres autonomi er svært komplekst og krevende. Helsedirektoratet utga i 2009 Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende. Bruk av denne kan bidra med kvalitetssikring av beslutningsprosesser om livsforlengende behandling av alvorlig syke pasienter med dårlig prognose. 

Referanse

Dreyer A, Førde R, Nortvedt P. Life-prolonging treatment in nursing homes: how do physicians and nurses describe and justify their own practice? J Med Ethics 2010;36:396–400.