Mer enn støttefag

I Sykepleien 2/09 kan vi lese om deltidssykepleierstudenter ved Høgskolen i Oslo (HiO) som selv fikk velge hva de ville skrive om i sin anatomi og fysiologieksamen. Sammen med rammeplanens vage formuleringer viser dette tydelig at det trengs en avklaring av de biologiske fagenes betydning i sykepleierutdanningen og yrkesutøvelsen.

Ifølge rammeplanen skal man etter endt sykepleierutdanning ha kompetanse til å "informere, undervise og veilede pasienter og pårørende om problemer og behov ..." og "drive helseopplysning ... ". Om de medisinske og naturvitenskapelige emner står det videre at hensikten med disse er blant annet " å få kunnskap om kroppens fysiologi ..." og at "kunnskap om menneskets normale utvikling og sykdomsprosesser er nødvendig for at en sykepleier skal kunne observere og i samarbeid med andre iverksette forebyggende, behandlende, lindrende og rehabiliterende tiltak".

Behov for presisering

Rammeplanen beskriver i høyeste grad en vag forståelse av relevansen til de biologiske fagene for sykepleiere. Dette kan gi store sprik i fortolkningen av fagenes verdi og i verste fall føre til en direkte undervurdering av fagenes relevans. Derfor er det behov for en presisering av de biologiske fagenes betydning for sykepleiere. Det er neppe feil å hevde at anatomi og fysiologi er støttefag for andre emner i sykepleierutdanningen. Men vår påstand er at det blir en for snever betegnelse, ikke minst på grunn av den raske medisinske utviklingen og det informasjons- og kunnskapssamfunnet vi er en del av.

Helt grunnleggende

Sykepleie er et yrke der man arbeider med mennesker. Mer presist kan vi si at sykepleie er et yrke der man jobber med syke og lidende mennesker eller med å forebygge at mennesker blir syke eller sykere. For å kunne lykkes i dette arbeidet, kreves det solide basiskunnskaper. Sykepleie er tverrfaglig og "grunnmuren" består i stor grad av kunnskaper om menneskekroppens anatomi og fysiologi. Svikter grunnmuren vakler og eventuelt raser hele huset. Overført til sykepleie betyr dette at man neppe kan bli en god yrkesutøver uten nettopp inngående kunnskaper om kroppens oppbygning og funksjon. Å stå faglig støtt gir både økt pasientsikkerhet, faglig identitet og yrkesstolthet hos sykepleieren.

Yrkesutøvelse

De biologiske fagene er utgangspunkt for flere andre emner som inngår i utdanningen. Dette er opplagt med hensyn til farmakologi og sykdomslære, men også i forhold til klassiske sykepleieroppgaver som for eksempel observasjon av pasienter eller forebygging av komplikasjoner. Hvordan kan sykepleier tolke pasientobservasjoner, forstå medisinske beskrivelser eller vurdere om "avvikende" prøvesvar er "normale" i forhold til pasientens diagnose/ behandling, eller om det er noe man bør reagere umiddelbart på, dersom de ikke forstår den fysiologiske sammenhengen?

Også i forbindelse med prosedyrer som sprøytesetting, nedlegging av sonde eller betjening av avansert medisinsk utstyr, er sykepleierens anatomi- og fysiologikunnskaper avgjørende for pasientens velvære og sikkerhet. Likeledes ved administrering av legemidler og observasjon av effekt og eventuelle bivirkninger, for eksempel det å se sammenhengen mellom pasientens bruk av vanndrivende medikamenter, forstyrrelse av elektrolyttbalansen og arytmi.

Pasientundervisning

En annen sentral sykepleieroppgave handler om å undervise/veilede pasienter i forhold til å ta vare på egen helse. Hvordan kan man forklare eller lære en pasient noe man ikke selv forstår eller behersker? Tillit er en grunnleggende faktor i relasjonen mellom sykepleier og pasient, eventuelt pårørende. Vi vil hevde at denne tilliten i stor grad er bygd på pasienten/pårørendes opplevelse av sykepleierens faglige kompetanse. Selvsagt vil denne kompetansen bestå av flere komponenter, men sykepleierens basiskunnskaper om menneskekroppen er en grunnleggende stein i det tverrfaglige byggverket sykepleiefaget består av. Lite er så avslørende som et møte med fagpersoner med manglende basiskunnskaper.

Sykepleie er ikke bare et tverrfaglig fag, men handler i stor grad om å samarbeide tverrfaglig i team bestående av ulike profesjoner. Kvaliteten på dette samarbeidet er blant annet avhengig av at partene deler en felles kunnskapsbase, inkludert anatomi og fysiologi.

Man skal videre ikke undervurdere det faktum at helsevesenet kontinuerlig utfordres av nye medisiner og behandlingsformer. Medisinsk nyvinning bygger likevel på den samme grunnleggende anatomi og fysiologi. For å få kvalitet i helsevesenet, kreves det derfor kompetente sykepleiere som evner å anvende fysiologisk kunnskap. Behovet for slike sykepleiere blir det ikke mindre av i fremtiden!

Fremtidens utfordringer

Vi lever i et samfunn med tilgang på enorme mengder informasjon og kunnskap. Det er mulig å skaffe seg svært god informasjon om det aller meste, samtidig som utfordringen med å skille god og veldokumentert viten fra spekulasjon og synsing øker. Pasienten kan ha skaffet seg mye kunnskap (rett eller gal) om symptomer og sykdomsbilde allerede før kontakt med helsevesenet. Oftere enn før kommer pasienten til legen og har stilt sin egen diagnose, gjerne en diagnose legen ikke nødvendigvis kjenner særlig godt. I informasjonssamfunnet trenger sykepleiere to former for kunnskap; direkte fagkunnskap, og kunnskap om kunnskapen. La oss begynne med det første: Sykepleiere må være faglig teoretisk kompetente for å kunne informere og diskutere med pasient og pårørende om symptomer, sykdom og behandling på en slik måte at det både informerer og vekker tillit. Alle mennesker har et forhold til sin egen kropp, men ikke alle har en medisinsk tilnærming. Derfor vil det "friske mennesket" ofte være utgangspunktet for samtalene. Vi må i denne sammenheng ikke glemme at både farmakologi og patologi er anvendt fysiologi. Med andre ord; en godt fysiologisk skolert sykepleier vil være bedre rustet til å informere og diskutere faglige utfordringer med pasient/pårørende. For det andre må sykepleiere i stadig større grad, i tråd med tilgangen på kunnskap, være i stand til å skille svada fra dokumentert helsekunnskap samt være i stand til å ha et kritisk blikk på den kunnskap som presenteres i massemedia til enhver tid. Mye av kunnskapen som er lettest tilgjengelig via massemedia og internett, er ofte forenklinger og spekulasjoner, unyansert presentert, men som likevel fremstår som "sannheter". Dette må Helse-Norge forholde seg til. Det betyr i praksis at dette må også sykepleiere forholde seg til når jobbsituasjonen krever det. Igjen innebærer det at sykepleierne våre må være grundig skolerte i basalfagene.

Undervurdert

De biologiske fagene er undervurderte i norsk sykepleierutdanning sammenlignet med flere andre land. Ser vi til for eksempel Australia står de naturvitenskapelige fagene mye sterkere. Det gis flere timer undervisning, det inngår obligatoriske laboratoriekurs og pensum er betraktelig mer omfattende enn det som etter vårt kjennskap tilbys i Norge. Skal vi som driver med sykepleierutdanning øke våre studenters kompetanse og dyktighet, må vi styrke de biologiske fagene. Ifølge rammeplanen er anatomi, fysiologi og biokjemi tildelt 12 studiepoeng av et studium på 180 poeng. Dette innfrir på ingen måte de faglige kravene man må kunne stille til sykepleierne innen grunnleggende biologiske fag. Derfor må institusjonene jobbe for bedre forhold for de biologiske fagene mot myndighetene, og særlig i utarbeidelsen av nye rammeplaner. Men vel så viktig er det å jobbefor disse fagene internt i institusjonen når det gjelder fordelingen av studiepoeng, pensumvalg og evalueringsformer.

Kvalitetssikring

Den faglige forbedringen og kvalitetssikringen av de biologiske fagene i sykepleierutdanningen kan økes på ulike måter. I denne sammenhengen kan et virkemiddel være å innføre forkunnskapskrav i for eksempel kjemi eller biologi, gi forkurs i disse fagene og/eller benytte bedre læremidler enn det som er praksis i dag, for eksempel litteratur med større faglig bredde og dybde. Vi stiller oss spørrende til om en eksamensordning der studenter selv kan plukke ut en mindre del av et grunnleggende emne, kvalitetssikrer sykepleierstudentenes biologiske kunnskapsnivå. Samtidig er vi bekymret for at HiO ikke er den eneste institusjonen som undervurderer de biologiske fagenes betydning i sykepleierutdanningen og yrkesutøvelsen.

Vi må ikke glemme at sykepleierens hovedfunksjon i tillegg til å lindre symptomer, er å forebygge eller gjenopprette fysiologisk ubalanse. Grunnleggende fysiologikunnskap kan derfor ikke undervurderes.